Norge

Luftens heltinner

De fløy raske jagerfly og store firemotors bombefly – så lenge det var bruk for dem.

afp000701569-E3vAGRxsbP.jpg
  • Cato Guhnfeldt
WASP-pilot Elizabeth L. Gardner før take off fra Harlingen militære flyplass i Texas under 2. verdenskrig.
Maureen Dunlop (1920 – 2012) i britiske ATA behersket 38 ulike flytyper i løpet av krigsårene. Her pryder hun coveret på Picture Post 16. September 1944.
Fergepilot Florene Watson varmer opp en P-51 Mustang – et av USAs legendariske kampfly.
WAFS-flyver Barbara London forbereder seg på takeoff i sin P-51 Mustang - amerikanernes hotteste kampfly. Kollega Evelyn Sharp ønsker henne lykke til, iført skvadronens gabardin-uniform. (WAFS - Women’s Auxilliary Ferrying Squadron)
Betty Gillies (1908-1998) var den første piloten som ble godkjent for tjeneste i amerikanske WAFS. I 1941 er hun 33 år og har fløyet siden 1928.
De fire WASP-pilotene er trenet opp til å fly B-17 Flying Fortress – et fire motors tungt bombefly, det første masseproduserte av sitt slag som under 2. verdenskrig først og fremst ble brukt til å bombe tyske industrimål. Fra venstre: Frances Green, Margaret (Peg) Kirchner, Ann Waldner og Blanche Osborn fotografert på Lockbourne Air Force Base i Ohio.
afp000701551-sjkO4EFpWD.jpg
Cornelia Clark Fort (1919 – 1943), WASP-pilot og den første kvinnelige amerikanske pilot som mistet livet i tjeneste. Men hun overlevet angrepet på Pearl Harbour. Da japanerne angrep 7. desember 1941, var hun flyinstruktør på Hawai - på en base i nærheten.
Rekrutteringsplakat for det britiske WAAF - Women's Auxiliary Air Force
I juli 2009 hedres gjenlevende WASP'er med Kongressens gullmedalje som gis for innsats av varig betydning for amerikansk historie og kultur. President Barack Obama sto for overleveringen som fant sted i det ovale rom i Det hvite hus.

En vårdag i 1942 ligger tåken tett over flybasen Catterick i Yorkshire der den norske 332 Skvadron, utstyrt med Spitfire jagerfly, er stasjonert. Alle flyverne er satt på bakken med flyforbud på grunn av tåken. Da hører de lyden av en enslig Spitfire som forsøker å lande. To ganger prøver flyveren å komme ned gjennom tåketeppet, men må begge gangene gi opp. Omsider, på tredje forsøke, klarer flyet å lande.

— Da det kom taxende inn, hadde vi forlengst kommet oss på bena for å se hvem galningen var som hadde klart å komme ned, forteller nåværende generalløytnant Wilhelm Mohr. Han tjenestegjorde den gangen som nestkommanderende i 332-skvadronen.

Flyets cockpithette blir trukket tilbake, flyveren reiser seg og tar av seg flyverhjelmen. Dermed flommer lyse krøller ned over skuldrene.

— Vi sto der alle lange i masken. Damen ønsket attpåtil bare å etterfylle drivstoff for å fly videre. Den kvelden hadde vi litt av et samtaleemne i messen, forteller Mohr.

At kvinnene ikke sto tilbake for mennene i dyktighet, var i hvert fall tydelig.

Frivillige

De allierte hadde stor nytte av kvinnelige flyvere under 2. verdenskrig. Både i Storbritannia, USA, Canada og Australia besto deres hovedoppgave i å «ferge» – det vil si fly – maskinene fra fabrikkene rundt til forskjellige avdelinger og skvadroner. Eller til flyplasser hvorfra flyene skulle ferges videre av menn til oversjøiske destinasjoner. I Sovjetunionen, dagens Russland, ble kvinnene også satt inn i direkte krigshandlinger.

Jacqueline Cochran (1906-1980). I motsetning til de fleste av kvinnene, som vant freden og mistet flyverjobben, fortsatte hun. Da hun døde etter et eventyrlig liv, hadde hun flere høyderekorder, hastighetsrekorder og lengderekorder - uavhengig av kjønn. Her står hun på vingen til sitt jagerfly, en F-86, som også ble brukt av det norske luftforsvaret i årene 1955–67.

I USA var over tusen kvinnelige flyvere i militær tjeneste under 2. verdenskrig, i Storbritannia langt færre. Men allerede i 1940 tok britiske Air Transport Auxilliary (ATA) som ferget fly ut fra fabrikkene, i bruk kvinnelige flyvere. I mars 1942 kom flere amerikanske frivillige inn i britisk tjeneste, deriblant Jacqueline Cochrane fra Florida.

Brevet til presidentfruen

Så tidlig som i 1939, dagen etter at tyske tanks rullet inn i Warszawa i Polen, hadde Cochrane skrevet til USAs førstedame Eleanor Roosevelt og bedt henne støtte et forslag om bruk av kvinnelige flyvere i hjemlandet. Den amerikanske hærs flyvåpen var i utgangspunktet ikke interessert. Holdningene skulle imidlertid raskt endre seg etter at USA gikk inn i krigen etter japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Ressurs

Fordi de mannlige flyverne dro ut i krigen i Stillehavet eller til Europa, fikk den såkalte Air Transport Command i USA et flyverunderskudd. Dermed ansatte man Nancy Harkess Love, en annen kvinnelig flyver som i 1941, i likhet med Cochrane, hadde påpekt den ressurs kvinnene representerte. Hun ble bedt om å bygge opp en stamme av allerede utdannede kvinnelige flyvere, i første omgang 25. Deretter, i september 1942, godkjente den amerikanske hærs flyvåpen en plan for å trene kvinnelige flyvere opp fra grunnen av.

De kvinnelige flyverne i krigstidens Storbritannia fanget snart pressens oppmerksomhet, og ble populære forsidepiker (som også senere i USA). En av dem var Maureen Dunlop fra Argentina, som kom på forsiden av det populære britiske billedmagasinet Picture Post.

Cornelia Clark Fort (1919 – 1943), WASP-pilot og den første kvinnelige amerikanske pilot som mistet livet i tjeneste. Men hun overlevet angrepet på Pearl Harbour. Da japanerne angrep 7. desember 1941, var hun flyinstruktør på Hawai - på en base i nærheten.

53 mistet livetKvinnene fløy alt fra enmotors jagerfly som Hurricane og Spitfire til store firemotors Lancaster og Halifax bombefly. Og i motsetning til sine amerikanske medsøstre opererte de britiske kvinnelige fergeflyverne i en krigssone. De risikerte å bli skutt ned av tyske fly som kom inn i britisk luftrom. 15 av dem falt under krigen, inkludert den kjente flypioneren og langdistanseflyveren Amy Johnson. I 1941 druknet hun i munningen av Themsen etter å ha hoppet ut i fallskjerm i dårlig vær. I USA omkom 38 kvinnelige flyvere, enten under opplæring eller i tjenesten, alle i flyulykker.

Også testflyvere

I løpet av krigen meldte 25 000 kvinner seg til denne tjenesten bare i USA, men kun 1074 av disse kom ut. Noen av dem hadde over tusen flytimer fra det sivile liv. De ble trent opp til å fly samtlige fly amerikanerne opererte, inkludert store firemotors bombefly – som sine britiske kolleger. Men ingen av kvinnene fikk kamp— eller skyteopplæring. I tillegg til å ferge fly ble de amerikanske kvinnelige flyverne også satt inn som testflyvere etter flyvedlikehold/overhaling, som slepemålflyvere og til å radiofjernstyre fly.

Fergepilot Florene Watson varmer opp en P-51 Mustang – et av USAs legendariske kampfly.

Hjem til kjøkkenbenkenI likhet med de fleste kvinnelige fabrikkarbeiderne mistet også de kvinnelige flyverne jobben sin da krigen var over og deres mannlige kolleger kom hjem. Da var det å dra tilbake til hjemmet, føde og oppfostre barn.

I 1943 oppnådde de kvinnelige fergeflyverne i Storbritannia å få lik lønn som mennene i tilsvarende stilling. Det var første gang britiske myndigheter knesatte et slikt prinsipp for en statlig organisasjon. I USA fikk de så lite som 65 prosent av mennenes lønn. Her kjempet medlemmene av Women Airforce Service Pilots (WASP) i flere år for anerkjennelse. I 1977 oppnådde de omsider veteranstatus og så sent som i 2009 ble de tildelt Kongressens gullmedalje.

Sovjets natthekser kom om natten – og slapp sine bomber over forhatte tyskere.

Også Sovjetunionen, dagens Russland, hadde kvinnelige krigsflyvere. De mest berømte, eller beryktede, var de såkalte «nattheksene», navnet tyskere ga dem fordi de bare fløy om natten.

De fleste var i slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene, gjerne motivert av patriotisme og ønsket om hevn.

«Nattheksene» fløy fra 1942 til slutten av 2. verdenskrig i gamle fly av tre og seilduk. På det meste utgjorde de 40 tomannsbesetninger. 30 døde under oppdrag.

BeryktedeKvinnenes oppdrag besto primært i å frata tyske soldater på bakken nattesøvnen og slite på nervene deres, foruten å ødelegge gjennom bombing. Gjennom fire år og 30 000 tokt slapp de hele 23 000 tonn bomber mot tyske mål.

To i hvert fly

Fordi de fløy om natten benyttet de svært sakteflyvende og manøvrerbare dobbeltdekkere, som regel flyet PO-2 opprinnelig fra 1927, med en femsylindret motor og en fart av bare rundt 90 km/t. De var to i hvert fly og var hverken utstyrt med maskingevær, radio eller radar, ofte heller ikke fallskjerm. Og de navigerte ved hjelp av kart, kompass og et lite cockpitlys.

«Nattheksene» slapp gjerne sine bomber, en eller to, mot ørsmå lysglimt på bakken, tegn på at det var tyskere der nede. Fordi de opererte tett opptil frontlinjen kunne en besetning rekke flere tokt på en natt.

Lydløst mot målet

PO-2-flyene fløy lavt, enten alene eller to-tre i følget. Kvinnene kunne slå av flyets motor og gli nesten lydløst inn over tyskernes stillinger eller leirområder, slippe bombene, deretter starte motoren og forsvinne. Fordi flyene i hovedsak var av seilduk og tre, klarte ikke tyskernes radar å fange dem inn. Virksomheten førte til at tyskerne også måtte bemanne luftvernstillinger nattetid. Fordi de kom så regelmessig kalte mange tyskere flyene for «vakthavende sersjant».

852 tokt

Den mest kjente av «nattheksene», Nadezhda Popova som tilhørte 588 Nattbomber Regimentet, fløy hele 852 tokt. Hun mistet sin bror tidlig i krigen. Popova har fortalt at hun på sine nattlige tokt ofte måtte fly gjennom «en vegg» av tysk luftvernild. Hun overlevde krigen til tross for at hun ble skutt ned flere ganger, ble utnevnt til Helt av Sovjetunionen og døde i fjor – 91 år gammel.

Russiske kvinner fløy også transportfly og mer sjeldent kampfly, da gjerne rekognoseringsfly eller lette bombefly. Under krigen ble et skadet russisk fly med to kvinnelige besetningsmedlemmer tvunget til å nødlande i Finnmark. I stedet for å la seg ta til fange av tyskerne, begikk begge kvinnene selvmord.

Flykaptein Hanna Reitsch besøker hjembyen sin Hirshberg i april 1941 – den eneste tyske kvinne som til da hadde mottatt jernkorset.

Hitlers yndlingNazi-Tyskland benyttet ikke kvinnelige flyvere som gruppe i krigstjeneste, selv om det kan ha forekommet unntak i enkelttilfeller.

Ett slikt eksempel er prøveflyveren Hanna Reitsch (1912 -1979) som var en yndlig av Hitler. En periode var hun hans personlige flyver og skal ha fløyet det siste flyet ut av Berlin i 1945.

Hun satte en rekke verdensrekorder med motorfly og seilfly – senest i 1970, og var dessuten en pionér innen helikopterflyvning.

Det finnes en rekke filmer og videoer på Internett. deriblant:

CBS-reportasjen The Original Fly Girls

Stories from the Northwest: WWII — WASP Pilot

Derfor fikk de kongressens gullmedalje

Traileren til Gunilla Breskys dokumentarfilm om de sovjetiske «nattheksene». På You Tube kan du finne filmen delt inn i del 1, 2, 3, 4, 5 og 6

Den svenske regissøren er særlig kjent for sine filmatiske skildringer av 2. verdenskrig.