Norge

Holdt tidenes 17. mai-tale i tung bakrus

Daguerreotypi fra 1840-årene, ifølge søsteren Camilla det eneste bildet som virkelig lignet.

Henrik Wergeland (1808–1845) var ikke bare en stor poet, men også en formidabel taler. Da han holdt sin berømte tale ved Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, trollbandt han publikum enda han var i tung bakrus etter kvelden før.

  • Bjørn Magnus Berge

Markeringen hadde sin bakgrunn i at stortingspresident Christian Krohg hadde fått nasjonal heltestatus under stortingssesjonen i 1824, da han fremsto som Grunnlovens fremste forsvarer mot unionskongen Carl Johan. Samtidig var «Grunnlovens redningsmann» satt under et veldig press for å avlevere et utkast til ny sivillov for Norge, noe han ikke maktet å gjennomføre, og som han måtte tåle kraftig kritikk for.

I november 1828 valgte Krohg å ta sitt eget liv. Det kom som et sjokk på det politiske Norge, og Wergeland skrev et minnedikt som ble trykt og solgt til inntekt for fattige. Innsamlingen til minnestøtten og avdukingen i 1833 ble en viktig politisk markering.

Skulle drikkes under bordet

Men timene før ble dramatiske for hovedrolleinnehaveren: Ved midnattstid befant Wergeland seg på et hotell og en stor fest med venner og uvenner, hvorav sistnevnte la an på å drikke ham under bordet så grundig at han ikke kunne holde den planlagte 17. mai-talen. Planen var nær ved å lykkes. Festen oppløste seg i to-tiden. Det oppstod et veldig slagsmål, der man rev tøyet av Wergeland. Venner kom ham til hjelp, så han til slutt gikk av med seieren. Men etter dette var han ikke lenger i presentabel stand. Klokken fire skal han ha nådd fram til stortingsmann Tønsagers hjem, der han falt i søvn på en sofa.

Avdukingen skulle finne sted klokken åtte, fem tusen mennesker var møtt fram. Først nærmere klokken ni lyktes det ett av medlemmene i festkomiteen å finne «den bortkomne taler». Man fikk ham i oppreist stilling, og gikk i gang med å lete etter klær av passende størrelse. Stortingsmann Haagenstad fra Gudbrandsdalen hadde en bondedrakt av hjemmevevd vadmel, den fikk duge. Wergeland inntok «et morgenmåltid mestendels bestående av Cognac», og skred så til verket.

Utkledt som bonde, og alt annet enn edru, holdt han en storslått tale som «rev de tålmodig ventende skarer med seg til de høyeste tinder av nasjonal og annen begeistring, inntil han trådte ned under endeløs jubel». Resten av dagen kunne man høre hurra for Kongen, 17. mai og Henrik Wergeland over hele Christiania.

Det var patriotisk retorikk på sitt beste. Høystemt og kunstferdig. Deklamasjonskunst av ypperste klasse. Men virkelighetsfjernt, pompøst og komplett uforståelig sammenlignet med naturlig dagligtale. Men slik skulle det være den gang, og Wergeland var en sann mester i å utnytte stemningen og følelsene i tiden.

Som en italiensk såpeopera

Vi må huske at 1814-generasjonen besto av menn som behersket latin.

Under skolegangen var gresk og latin de eneste språkfagene, og klassisk retorikk var et viktig dannelsesfag. Man lærte først og fremst å skrive, tale og deklamere etter mønster fra oldtidens Roma. De patriotiske talene var fulle av utrop, med en forkjærlighet for et kunstig og blomstrende billedspråk– en storslått mønstring av metaforer og allegorier. Ofte druknet selve saken i en flom av abstrakte idealer og poetiske bilder, samt et utall av referanser til historie og mytologi. Det gjaldt bare å innta den rette heroiske positur, så ble man selv, og dermed publikum, revet med til de store høyder. Det kunne til tider minne om en italiensk såpeopera. Samtidig var talerens fag svært krevende. Talefør var bare den som virkelig hadde tilegnet seg den klassiske kulturarven.

Imponerte myndighetenes spion

Peter Jonas Collett, som var vitne til begivenhetene ved Krohgstøtten og utsendt som spion for myndighetene, ble mektig imponert over Henrik Wergeland, og fremhever i sin rapport at det var noe «meget oppløftende ved å se en noen og tyve år gammel yngling fremtre blant flere tusen tilskuere, herunder nesten hele Stortinget, og det med en beundringsverdig kraft og fasthet».

Når talen er bevart for ettertiden, skyldes det at Wergeland ikke var snauere enn at han sørget for å få den mangfoldiggjort og publisert. I all sin forunderlige bilderikdom var det en følelsesladet og oppildnende tale. Wergeland understreket sterkt at æreminner og hyllester var en nødvendighet i tiden, og utledet av «menneskets indre guddommelighet». Dels skapte man en følelsesmessig og rent religiøs forbindelse mellom de levende og døde, mente han: «I denne handlingens storhet» var det nemlig noe som rørte «de lifligste og ikke klareste evner i vår sjel til et tryllende håp, til en innbilning vi ikke kan gi slipp på eller alene kan tilskrive fantasien, men som vi utleder fra samme hellige dybde som vår religiøse tro».

Dermed ble det skapt en slags magisk kontakt mellom den døde (Krohg) og de levende: «Han selv er her imellom oss i denne stund, den forevigede og omsvevende, denne sitt minne,» sa Wergeland. «Hvilende på denne krans, innåndende vår kjærlighet, delende i vår fryd – innåndende i oss denne tempelfølelse, denne det helliges høytidelighet». Denne mystiske opplevelsen ble heller ikke hemmet av at minnesmerket var reist av folket «med de viktigste hensyn til seg selv og sin etterslekt» og til Norges ære.

Fast samlingspunkt 17. mai

For samtid og ettertid skulle Krohgstøtten stå som en bauta og vitne om «en norsk allmennhets kraftige tilstedeværelse» – som et selvstendighetsmerke, som en støtte til Grunnloven og et minne om folkets hengivenhet til denne. I kraft av å være et minnesmerke over Norges beste borger skulle det oppmuntre til å fortsette hans arbeid for fedrelandets heder og ære. Støtten fikk da lenge en slik funksjon og ble det faste samlingspunktet for 17. mai-feiringen i hovedstaden i årene som fulgte.

Avdukingen av Krohgstøtten var forøvrig den første offentlig godkjente 17. mai-feiringen i Norges hovedstad, etter det berømte Torvslaget fire år tidligere, i 1829. Under Torvslaget var Wergeland blitt stanset av en patrulje kavalerisoldater i Kirkegaten, og en av de ivrigste soldatene hadde gitt ham et sabelrapp over skulderen. Militæraksjonen, som rammet opp mot 1000 feststemte nordmenn, ble det kraftigste angrepet på enkeltborgernes frihet som man hadde opplevd etter 1814. Men det ble samtidig et viktig vendepunkt i markeringen av grunnlovsdagen. Feiringen av 17. mai var en nasjonal kampsak for Wergeland så lenge han levde.

Byen får sitt første offentlige monument, Krohgstøtten, til minne om stortingspresi­dent og statsråd Christian Krohg (1777–1828). Avdukningen skjer 17. mai, og Henrik Wergeland er dagens taler.
Bjørn Magnus Berge har skrevet taler for tre utenriksministre og har arbeidet som seniorrådgiver ved Statsministerens kontor. Han er nå leder av Generalsekretærens kontor i Europarådet i Strasbourg. I sin bok «Talens makt – Maktens taler» beskriver Berge talen Henrik Wergeland holdt 17. mai 1833 som 17. mai-talen over alle 17. mai-taler.
Talens makt_dummy.jpg
Krohgstøtten var i flere år det faste samlingspunktet for 17. mai-feiringen i hovedstaden.