De var terrorens ansikt i Europa. Tok det bare ti år å glemme IRA?

Kjell Grant Teigen var millimeter fra å bli et av ofrene for IRAs skjødesløse kamp for et samlet Irland. Ti år etter at de formelt la ned våpnene, fortsetter utbrytere kampen.

1. juli, 1974. På en campingplass i Brighton står Kjell Grant Teigen krokbøyd over en gammel bil, omringet av tenåringer som slår high-five da han endelig får start på den. Nesten morgen hamrer regnet på teltduken. Ekteparet pakker sakene og vinker farvel til tenåringene, kjører til London i neste etappe av bryllupsferien og tenker overhodet ikke på at Den irske republikanse armè har erklært krig mot Storbritannia – og at terrorfaren er stor.

Fremme i Tower of London følger de en guidet gruppe ned i kjelleren. På steinveggene henger malerier, sverd og rustninger. Og midt på gulvet, en spektakulær kanon. Kjell sniker seg vekk fra gruppen, stiller seg foran kanonløpet, studerer den og legger plutselig merke til noe hvitt på undersiden. Så smeller det.

Krutt og støv skyter ut i et brak. Sverd og korder slynges av veggene. Så blir det stille. Helt stille idet Teigen åpner øynene og ser støvet virvle over ham. Når lyden av sirener trenger sakte gjennom den skarpe lyden av øresus, fosser blodet fra 34 splinter som står som hakket inn i kroppen, en av dem ved tinningen.

3500 døde

1. juli 2005, ganske nøyaktig 31 år senere, er London er fremdeles i sorg, tre uker etter at fire koordinerte selvmordsbombere tok livet av 52 mennesker på busser og undergrunnsbaner. Men denne dagen jubler politikere, finansmenn, sønner og døtre, katolikker og protestanter i London, Belfast og Dublin.

«Fra nå av vil IRA utelukkende forfølge sitt mål — Nord-Irlands gjenforening med republikken Irland - med fredelige midler. Alle IRA-enheter er blitt bedt om å dumpe sine våpen.»Slik lyder den oppsiktsvekkende erklæringen fra IRA, 36 år og rundt 3500 menneskeliv etter at konflikten eksploderte i 1969, fulgt av en uendelighet av bomber, opptøyer og terror.

«Dette kan omsider bli dagen - etter alle de gangene vårt håp er blitt sviktet - hvor fred erstatter krig, og politikk erstatter terror på den irske øya, sa statsminister Tony Blair.

Kampen mot soldatene

Feiden begynte allerede i 1921, da britisk-okkuperte Irlandble delt i to. Mens Sør-Irland etter hvert ble selvstendig, ønsket flertalleti nord– de fleste protestanter – å forbli i Storbritannia. Men et betydelig mindretall av katolikker ønsket et forent Irland uavhengig av britisk styre. Det er denne kampen, og et forsvar av katolikkene, som var IRAs mål.

Konflikten eksploderte på slutten av 60-tallet. I 1969 – 36 år før den historiske IRA-erklæringen, ble 1500 katolske familier brent ut av sine hjem i Belfast. Britiske tropper ble sendt til Nord-Irland for å beskytte dem, men tok i stedet ofte side med protestantene i opptøyene som fant sted. Tilliten til soldatene forsvant helt da de skjøt og drepte 14 sivile demonstranter i 1972, i det vi i dag best kjenner som Bloody Sunday. Stadig flere katolikker vendte seg mot soldatene, og mens ledelsen i IRA etter hvert tok til orde for en ikke-voldelig linje, økte rekrutteringen til avgreiningen Det provisoriske IRA, som ikke nølte med å ty til våpen. De vokste seg snart sterke nok til ikke bare å forsvare katolikkene, men også å angripe.

Sprengte busser og puber

1974 ble et særlig blodig år. I februar ble 12 briter drept da en tidsinnstilt bombe detonerte under en buss i Yorkshire. Få måneder senere mistet 21 mennesker livet i en eksplosjon på en pub i Birmingham.I mellomtiden nøt Kjell Gran Teigen hvetebrødsdagene i England, helt til han lå i en blodpøl på fortauet utenfor Tower of London.

Ambulansene kom raskt. De var på alerten etter at IRA, som så ofte før, hadde ringt inn et bombevarsel, men uten å oppgi hvor ladningen lå.— Slik skapte de frykt, men ga samtidig mulighet til å evakuere sivile, sier førsteamanuensis Jan Oskar Engene ved Universitetet i Bergen.

Les også:

Les også

Krigen mot freden

Mange har glemt hvor ille det var

Han har skrevet doktoravhandling om terrorisme i Vest-Europa og fulgt utviklingen tett over lang tid. Etter 11. september 2001, 22. juli 2011 og den USA-ledede kampen mot terror og grupper som Al Qaida og IS, tror han at mange ser på 2000-tallet som en slags "terrorens tid", og at vi glemmer hvordan terror preget Europa på 70— og 80-tallet.

— Vi har sett store enkeltangrep som i Madrid i 2004, i London i 2005 og i Oslo og på Utøya i 2011, men samlet sett krevde terrorismen flere menneskeliv i Europa på 1970- og 1980-tallet. I tillegg til store enkeltangrep ble det gjennomført flere og mer varierte angrep enn vi ser i dag, blant annet kidnappinger, flykapringer og mindre bombeangrep. Mange har nok glemt hvor ille det var i Europa tidligere, sier Engene.Mens IRA fikk skylden for 1800 tapte menneskeliv i kampen for et gjenforent Irland, ble omlag 800 mennesker drept i 700 ETA-aksjonene gjennomført i kampen for baskisk uavhengighet fra Spania og Frankrike. I 1970-årene gjennomførte også venstreradikale grupper som franske Action Directe, Italienske Røde Brigader og tyske Rote Armee Fraktion en rekke angrep.

Engene påpeker at mens vi i dag ser en forestilling om at terror er en global trussel, var IRA primært et indre problem i Storbritannia.

— I Belfast ble katolske og protestantiske nabolag skilt av høye gjerder. Mange sivile ble drept, de fleste i Nord-Irland, men også i London og andre byer i England. Det er tider de færreste vil tilbake til, sier Engene

"Honeymooners in London-bombing"

Kjell Grant Teigen blir hentet på fortauskanten og kjørt til akutten. Det blir klart at han var millimeter unna døden i angrepet som tok livet av en kvinne og skadet 30 andre. Tabloidene skriver titler som «Norwegian honeymooners in London-bombing". Og så, mellom telefoner fra familie, venner og journalister i Norge, skjer det som fremdeles gjør ham rørt, her han sitter shortskledd på balkongen i Porsgrunn med et gullkors i et kjede rundt halsen.

— En av guttene fra campingplassen, som jeg hjalp med bilen, sto på dørstokken og smilte. Han fylte 16 år den dagen og ville bruke fødselsdagen hos oss, sier Teigen og drar hånden over det hvite hakeskjegget.

— Altså, det var sterkt.

En glemt helt

På balkongbordet ligger boken Årets største begivenheter i bilder, 1974 , der Kjell og Torunn er avbildet i hver sin seng. Ved siden av ligger en stor gullmedaljong. Vitner fortalte at Teigen hadde kastet seg over en ung gutt idet det smalt i kanonen. Han husker det ikke selv. Det han husker, er at borgermesteren overleverte den personlig, og at senvirkningene slo inn tyve år senere. Utmattelse og depresjoner gjorde ham arbeidsufør. Nå er Teigen pensjonist, familiefar og populær lokalpolitiker.— Vi så jo hva som skjedde i Tunisia nå i sommer, i Paris i fjor og tidligere i London og Madrid. Terrorfaren gjelder oss alle. Den gang, i 1974, var det annerledes. Riktignok var IRA var synonymt med terror, slik Al Qaida eller IS er det i dag, og de brukte frykt som våpen. Men vi tenkte overhodet ikke over terrorfaren, langt mindre at det kunne skje oss, sier Teigen.

– Men det er vel det vi alle tenker når vi er ute og reiser.

109 angrep i fjor

Ti år etter at formelt IRA la ned våpnene har Nord-Irland opplevd politisk, sosial og økonomisk utvikling. Men kampen er ennå ikke over. For to uker siden kom Europol med sin årlige rapport om terrorutviklingen i Europa. Den viste 201 registrerte terrorangrep innad i EU-området i 2014. Det representerer en vekst fra 2013. Veksten skyldes en markant økning i Nord-Irland, hvor 109 angrep ble registrert i fjor.Mange av dem er gjennomført av utbrytergrupper fra IRA som i 2012 slo seg sammen i et opptrappet forsøk på å destabilisere maktfordelingen i landet.

— Også etter at IRA la ned våpnene i 2005 fortsatte såkalte dissidentgrupper kampen. Dette er grupper som mener at Sinn Fein har gitt opp kampen for gjenforening til fordel for politiske maktposisjoner. De angriper fremdeles politi, fengselsansatte og militære, sier Jan Oskar Engene.

Dermed lever konflikten videre. Og nettopp det, hevder eksperter, er poenget. Mer enn et redskap for å skape frykt, er angrepene forsøk på å forhindre at britene helt glemmer hva IRA kjempet for før 28. juli for ti år siden.

Kilder: Aftenposten, boka Informatøren, eire.dk, Store Norske Leksikon, Dagbladet.no og Jan Oskar Engene.

**_Les også: