Skjelett var birkebeiner, her er historien om opprørsflokken
Skjelettet som ble funnet i brønnen i Sverresborg i Trondheim, er oppsiktsvekkende datert til 1100-tallet. Det er det nærmeste man kan komme til virkelig å bekrefte at dette er en birkebeiner omtalt i Sverresagaen.
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) offentliggjorde resultatene av C14-dateringen i sin arkeologiblogg klokken 12 onsdag.
Kroppen i bunnen av brønnen tilhører en middelaldrende mann som sluttet å puste for mer enn 800 år siden, og vi er mer enn rimelig sikre på at skjelettet i brønnen kan knyttes til de dramatiske fortellingene i sagaen da Sverresborgen ble ødelagt, skriver NIKU.
Opprørsflokken som ble kalt birkebeinere var sterkt delaktige i borgerkrigen som raste i Norge på 1100-tallet.
Da Sverre møtte opprørerne
For en gjeng! Sverre Sigurdsson, en 25–26 år gammel prest fra Færøyene, hadde tatt mål av seg til noe stort. Han mente nemlig å ha en rett til Norges trone. Men hvem var det som tilbød ham hjelp denne vinterdagen i 1177? En gjeng unge, sjuskete og våpenløse fattiglemmer.
— Jeg har sett nøye på den hæren dere har, og jeg synes ikke det er annet enn dårlig mannskap. Jeg har svært liten lyst til å stå i spissen for denne flokken! sa Sverre.
Flokken han snakket om, skulle bli omtalt som birkebeinerne. Så dårlig sto det til med dem at de surret bjørkenever rundt leggene for å holde varmen, derav navnet. De var et resultat av de sosiale og økonomiske forholdene i Norge og representerte den store delen av befolkningen som hverken hadde makt eller midler. Skulle denne usle gjengen kunne ta opp kampen mot selveste kong Magnus Erlingsson og hans berømte far, Erling Skakke?
Gjengen hadde vært ute en vinternatt før
Den brogete forsamlingen av unge opprørere Sverre møtte i Värmland, var preget av nederlag. De var nemlig akkurat blitt slått sønder og sammen i slaget på Re i Vestfold. Sammen med flokkens første leder, tronpretendenten Øystein Møyla, barket de sammen med Magnus Erlingssons styrker en frostbitende januardag i 1177. Det gikk dårlig.
Slaget på Re er noe av det best dokumenterte vi har fra tidlig middelalder. Det er omtalt i både Snorres Heimskringla og i Fagrskinna , og de forteller om birkebeinere som ble hindret av dyp snø, så de ikke fikk utnyttet sitt tallmessige overtak. Birkebeinerne ble slaktet. Flere hundre døde lå igjen i snøen da resten av flokken la på flukt. Lederen deres, Øystein, ble felt av en bonde da han søkte tilflukt på bondens gård. De overlevende flyktet til Värmland.
«Du skal vite at vi kan drepe deg»
Birkebeinerne hadde imidlertid også smakt suksess. Etter at de slo seg sammen i kampen mot Erling Skakke i 1174, hadde de inntatt Trondheim og utropt Øystein Møyla som konge i 1176. Nå, etter slaget på Re, var de desperate etter å finne en ny leder som kunne føre dem videre i kampen om makten hjemme i Norge.
Derfor ga de Sverre et tilbud han vanskelig kunne takke nei til. De sa: «Vi har mistet far og brødre og nesten alle våre frender og fred til å være i landet for din fars skyld. Enda byr vi deg at vi skal sette oss i fare for deg selv. Men du ringakter både oss og din egen ære. Du skal vite at vi kan drepe deg og dine frender og på den måten kjøpe oss fred hos kong Magnus.»
Så Sverre sa ja. 6. mars 1177 ble han leder for det som var igjen av birkebeineropprørerne. Det var ikke rare greiene. De talte 70 mann.
Sverre var eslet til noe stort
Hadde birkebeinerne valgt rett mann til å føre sin kamp? Ifølge Sverres egen saga fikk de beviset på sin ferd tilbake til Norge. De skulle over et stort vann, og bygget flåter av tømmerstokker for å komme over. På Sverres flåte var de fire mann. Men det var så vidt det bar. De sto til knes i vann. Og da Sverre endelig kom seg i land, sank flåten umiddelbart.
«Alle som så det, syntes det var en merkelig og underlig hendelse den gang. Men nå er det lett å skjønne. Flåten bar en last som var eslet til å gjøre storverk som ennå ikke var øvet», står det i sagaen.
Og stort ble det. Sverre utviklet den puslete gjengen han hadde møtt i Värmland til en slagkraftig hær, og i 1179 møtte han sine argeste fiender, kong Magnus og Erling Skakke, på Kalveskinnet i Trondheim. Der viste birkebeinerne hva de var gode for. De slo kongens menn, jaget kongen selv på flukt og drepte Erling Skakke, kongens far.
Fra skogfanter til hedersmennBirkebeinerne var taperne, i stor grad rekruttert fra de laveste sosiale sjikt. Nå tjente de landets hersker og hadde både heder og makt. Men har du makt, har du også fiender. Det dukket opp opprørsflokker i fleng de neste tiårene. Og en av de farligste flokkene var baglerne.
Navnet deres henger sammen med norrønt bagall, eller bispestav. Og hvem ville slå med denne staven? Jo, det var bisp Nikolas i Oslo. Han organiserte sin hær i 1196 og ville ta opp kampen mot kongen, som tidlig hadde lagt seg ut med den norske kirken og som til og med skulle bli lyst i bann av selveste paven i Roma.Baglere og birkebeinere skulle møtes til dyst mer enn en gang, og med vekslende hell. Men én gang, i 1197, ved borgen som i dag er kjent som Sverresborg i Trondheim, var det baglerne som viste seg sterkest. Og det er en hendelse etter dette slaget som møter nåtiden og moderne arkeologi.
Kastet død birkebeiner i brønnenI slutten av 1930-årene gikk en av vår tids store arkeologer, Gerhard Fischer (189-1977), løs på en brønn i Sverresborg. Årsaken var dette avsnittet i Sverres saga:
«Baglerne tok alt det gods som var i borgen, deretter brant de ned hvert hus som var der. De kastet en død mann i brønnen, siden bar de stein til og fylte den.»
Sverres saga ble i all hovedsak skrevet i samtiden, så det var slett ikke utenkelig at hendelsen var historisk korrekt. Og ganske riktig. Fischer fant et skjelett i bunnen av brønnen. Men den kommende verdenskrigen skulle sette sluttstrek for hans utgraving. Borgen ble okkupert på ny, denne gang av tyskerne. Fischer hadde dekket til skjelettet igjen, og det ble snart gjemt og glemt under nye lag av historie.
Hentet opp etter over 800 år
For noen uker siden ble brønnen i Sverresborg åpnet og gravd ut på ny, denne gang under ledelse av prosjektleder Anna Petersen ved NIKU – Norsk Insitutt for kulturminneforskning. Arkeologene fant skjelettet der Fischer hadde forlatt det og kunne hente opp deler av det.
Mannen som brakte birkebeinerne til samfunnets topp, kong Sverre, døde på sotteseng i Bergen i 1202. Men flokken hans skulle fortsette å følge og kjempe for Sverres etterfølgere frem til og med hans sønnesønn Håkon Håkonsson (den eldre), som døde i 1263. I hans regjeringstid var de fleste opprørsflokker slått – og birkebeinerbetegnelsen forsvant som navn på kongens menn.
Les også:
Da birkebeinerne skapte historie
