Årlig tar over 800 000 mennesker sitt eget liv. 60 prosent av selvmordene skjer i Asia, 187 000 i India – der selvmord er blitt den vanligste dødsårsaken blant unge kvinner.

Antallet øker

Dette er det offisielle anslaget fra verdens helseorganisasjon (WHO). Men mange steder hersker en reell frykt for både straff og sosial utstøting dersom det skulle bli kjent at den virkelige dødsårsaken er et selvmord.

En fersk rapport fra NORAD og Folkehelseinstituttet slår fast at:

  • Selvmordstallene ser ut til å øke.
  • Dødeligheten av psykiske lidelser er grovt underestimert på verdensbasis.
  • Antagelig gjelder dette også selvmord, som i statistikken ofte kategoriseres som ulykker.
  • 86 prosent av selvmordene skjer i land med vesentlig lavere inntektsnivå enn i Norge.
  • Likevel foregår det meste av forskningen i vestlige land.
WEBselvmord-UvM3YB7MCL.jpg

Detektivarbeid

Selv om 90 prosent av dem som begår selvmord har en psykisk lidelse, vil bare de færreste psykisk syke vurdere eller forsøke å ta sitt eget liv. Det betyr at psykisk sykdom er en viktig risikofaktor for selvmord, men samtidig en dårlig indikator for å forutse dette.

Nyere forskning er et detektivarbeid er å forstå hvorfor noen utvikler en sårbarhet som gjør dem dårlig rustet til å takle påkjenninger de møter i livet. Økt selvmordsfare er knyttet til følelsen av å være alene, en byrde for andre, håpløshet, og fastlåste tankemønstre som gjør at man føler seg fanget og ikke klarer å se for seg alternative løsninger i vanskelige situasjoner.

Dette fremgår av flere oversiktsartikler om selvmord i tidsskriftet Lancet Psychiatry som lanseres i disse dager

For å forstå mekanismene og kartlegge omfanget av selvmord, har forskerne blant annet tatt i bruk såkalte psykologiske obduksjoner – det vil si at venner og kjente av avdøde blir krysseksaminert.

Utsatte grupper

Særlig to grupper etterlatte har dokumentert økt selvmordsrisiko;

  • Partnerne til de avdøde.
  • Mødre av barn som har tatt livet sitt i voksen alder. Så mange som 60 prosent av de som vurderer eller forsøker å begå selvmord, mottar ikke hjelp. Samtidig peker forskerne på at innsatsen for å forhindre nye selvmord hos dem som allerede har opplevd selvmord i nær familie, ikke er god nok.

Forskerne stiller nå store spørsmål ved effekten av hjelpen som ytes av frivillige organisasjoner overfor disse gruppene.

— De har gjerne en tendens til å behandle sørgende personer etter selvmord som en ensartet gruppe, sier Alexandra Pitman fra University College i London.

Lars Mehlum

Norsk selvmordsekspertLeder ved Senter for selvmordsforskning og -forebygging, professor Lars Mehlum, understreker at den primære målgruppen for selvmordsforebyggende tiltak er de som tar livet sitt, eller gjør forsøk på det, og at både frivillige og det offentlige helsevesen spiller viktige, men ulike, roller.

— Det er for eksempel helt urealistisk å tro at helsevesenet alene kan forebygge selvmord hos eldre menn som opplever at de er satt på sidelinjen i samfunnet. Da dreier det seg om å forebygge ensomhet og å gi disse menneskene tilbake en fornuftig rolle i samfunnet.

— Andre oppgaver er det bare helsevesenet som kan ta seg av, slik som å gi spesialisert behandling. For eksempel er det vanskelig å se for seg hvordan frivillige skal kunne behandle personer med dyp depresjon eller komplisert sorg.

Hjerneforandringer

Nye teorier for å forstå samspillet mellom psykologi og biologi utvikles med rivende fart innen fagfeltet epigenetikk. En teori er at traumer tidlig i livet, som mishandling og seksuelle overgrep, kan endre hvordan genene reguleres, og føre til økt selvmordsrisiko i voksen alder.

Ved hjelp av obduksjoner, avansert billeddiagnostikk og biokjemiske analyser er det påvist en rekke forandringer i hjernen hos personer som tar eller forsøker å ta sitt eget liv. Nivået av stresshormonet kortisol, som utskilles fra binyrene på kommando fra hjernens hypofyse, er påvirket. Det samme gjelder nivåene av signalstoffene noradrenalin og serotonin.

Likevel er den selvmordsforebyggende effekten av antidepressive midler som øker hjernens serotoninnivå dårlig dokumentert. Dette i motsetning til grunnstoffet litium, som brukes ved bipolare lidelser, og et medikament som brukes mot schizofreni.

Forskerne har også forsøkt å se inn i fremtiden. Både legemidler som ligner på anestesimiddelet ketamin, magnetisk stimulering av hjernen og bruk av mobiltelefoner og sosiale medier, trekkes frem som områder det bør forskes mer på.

Fatale sensasjonsoppslag

En ny studie viser klar sammenheng mellom sensasjonspregede avisoppslag og opphopninger av selvmord.

— Våre funn tyder på at jo mer oppsiktsvekkende dekningen av selvmord er, og jo flere detaljer historien gir, jo mer sannsynlig er det at det vil forekomme flere selvmord, sier professor Madelyn Gould fra New York State Psychiatric Institute i USA. Hun er hovedforfatter bak en undersøkelse som er publisert i The Lancet Psychiatry.

Avisoppslagene som er analysert er fra 1988-96.

— Hva tror du om gyldigheten av dette i dag?

— Måten ungdom kommuniserer på, har endret seg dramatisk. Vår hypotese er at smitteeffekten av aviser nå er mindre enn hva den er for sosiale medier, på grunn av deres rekkevidde og hurtighet.

Også to forskere fra Universitetet i Melbourne i Australia, som har kommentert Goulds studie, ser for seg at smitteeffekten kan forsterkes i sosiale meder der ungdom både er storforbrukere og innholdsskapere. De etterlyser derfor forskning på dette feltet.

Maleren Vincent van Gogh begikk et av historiens mest kjente selvmord. Det er nærliggende å tolke et ubalansert sinn inn i dette selvportrettet. Hans bilder, deriblant dette, vises nå i Paris – i Orsay-museet. Utstillingen, som varer frem til 6. juli, har fått den talende engelske tittelen «The man Suicided by Society».
JOHN SCHULTS/NTB Scanpix

Werther-effekten At selvmord kan forekomme i tidsavgrensede og geografiske klynger, ofte med samme metode, er kjent siden året 1774. Da kom Johann Wolfgang von Goethes roman Unge Werthers lidelser ut. Effekten var nærmest umiddelbar. Unge menn begynte å kle seg som den ulykkelige hovedpersonen, og flere begikk selvmord på samme måte som romanens hovedperson — med pistol.

Werther-effekten ble også trukket frem i vår tid etter en kraftig økning av selvmord foran tog, da selvmordsmetoden ble vist i en tysk tv-serie.

— Vi vet ikke hvor ofte slike lokale opphopninger skjer i Norge, men det går neppe et år mellom hver gang jeg hører om et slikt tilfelle, sier professor Lars Mehlum, leder for Nasjonalt Senter for selvmordsforskning og -forebygging. De blir imidlertid sjelden omtalt i pressen.

Ansvarlige

I 2005 ble flere bestemmelser i pressens Vær varsom-plakat endret samtidig som Norsk presseforbund utarbeidet en veiledning for journalister. Enkelte fagfolk advarte mot konsekvensene av større åpenhet, noe det neppe har vært grunn til, i følge Mehlum:

— Mitt inntrykk er at norsk presse er meget ansvarlig i omtaler av selvmord, slik at vi ser få eksempler på saker som kan skape smitteeffekt. Et adskillig større problem er nok at usikre journalister unnlater å skrive om selvmord som samfunnsproblem der de burde ha gjort dette.

Gåten

Ett er uansett sikkert: Hvorfor noen ikke takler livets naturlige utfordringer, mens andre tåler nesten hva som helst, er fortsatt en stor gåte.

Les også: