De spaserte ut i forkledning fra Auschwitz

De rømte med bil, spaserte ut i forkledning eller gjemte seg under slavearbeid. Minst 144 fanger klarte å stikke av fra konsentrasjonsleirene i Auschwitz. I dag er det 70 år siden leirene ble frigjort.

Daglig forteller Waldemar Tariski historien om utryddelsesleirene til besøkende fra hele verden. Noe av det han minner alle om, er dette: Auschwitz er en gravplass!

Den mest spektakulære flukten fra Auschwitz skjedde i juni 1942. Ideen ble angivelig unnfanget av den ukrainske bilmekanikeren Eugeniusz Bendera. Han hadde tilgang til leirens bilpark i det ytre leirområdet og kunne av og til bli bedt om å prøvekjøre biler her.

Lederen for rømmingen ble imidlertid den polske, politiske fangen Kazimierz Piechowski, blant annet fordi han snakket best tysk. Han var tidligere jernbaneingeniør og hadde vært fange i Auschwitz siden 20. juni 1940.Til daglig arbeidet Piechowski i den såkalte likkommandoen. Den hadde som oppgave å frakte døde fanger, inkludert dem som var blitt skutt av SS ved den såkalte «svarte veggen», til krematorieovnene.

På denne veien forbi SS-sykehuset i Auschwitz I ble levende og døde fanger ført til gasskammeret/krematoriet som skimtes under trærne til høyre i bildet. En som daglig gikk her med henrettede fanger var polakken Kazimierz Piechowski, som til slutt klarte å rømme.

Nøyaktig på toårsdagen for Piechowskis ankomst, 20. juni 1942, gjennomførte fangene sin flukt. Foruten Piechowski og Bendera deltok også to andre polske fanger, hærløytnanten Stanislaw Gustaw Jaster og presten Józef Lempart.Etter å ha utgitt seg for å være et arbeidslag som trakk en vogn/henger, gikk de tre polakkene og ukraineren ut gjennom porten med den kjente propagandateksten «Arbeit macht frei» til det ytre leirområdet. Via en kullbinge på utsiden, der Piechowski hadde sikret seg adgang ved å sabotere en lem, tok de tre polakkene seg inn i et lager der de stjal tyske SS-uniformer, fire maskingeværer og åtte håndgranater.

Overbeviste i uniform

Imens stjal Bendera bilen til SS-offiseren Paul Kreuzmann, en Steyr 220 personbil. Så sluttet han seg til de øvrige tre på lageret og tok på seg en SS-uniform. Deretter kjørte alle fire frem til leirens ytterport. Da den tyske vakten somlet med å åpne porten, fikk Piechowski – som satt i forsetet – Bendera til å åpne bildøren halvveis for å vise frem sine SS-distinksjoner og i en myndig stemme rope til vakten at han måtte åpne. Porten ble straks åpnet, og de fire fangene kunne kjøre ut i friheten.

Rømlingene kjørte rundt 60 kilometer fra leiren før de bega seg videre til fots og etterhvert skilte lag. Siden sendte tyskerne en egen undersøkelseskommisjon fra Berlin til Auschwitz for å finne ut hvordan rømmingen hadde kunnet skje. Som hevn ble de rømte fangenes foreldre arrestert og sendt til Auschwitz, der de døde. Men represalier ble ikke tatt ut mot de øvrige fangene i leiren ettersom rømlingene hadde lurt seg ut som et arbeidslag.

Utgangsporten til Auschwitz I, med propagandateksten «Arbeit macht frei». Det var ut gjennom denne porten tre polakker og en ukrainer trillet en vogn før de deretter rømte med en stjålet bil 20. juni 1942. Til høyre, rett på innsiden av porten, sto fangeorkesteret som spilte når fangene marsjerte forbi på vei til slavearbeid på utsiden.

Slik gikk det med de fire: Kazimierz Piechowski dro til Ukraina etter flukten, men returnerte snart til Polen, der han ble gårdsarbeider før han sluttet seg til den polske motstandsbevegelsen. Etter krigen ble hans fengslet i syv år av kommunistene. Etter jernteppets fall avviste han å bli dekorert. Han og hans kone besøkte siden 60 land over hele verden.

Eugeniusz Bendera bosatte seg etter krigen i en by i Sør-Polen, før han i 1959 flyttet til Warszawa. Han døde i 1970.

Jósef Lempart nådde et kloster 155 kilometer fra Auschwitz, helt utslitt. Senere forlot han presteskapet og giftet seg. Han døde i 1971 etter å ha blitt påkjørt av en buss i byen Wadowice.

Stanislaw Gustaw Jaster rapporterte om forholdene i Auschwitz til motstandsfolk i Warszawa. Han gikk siden inn i den polske motstandsbevegelsen. Han ble pågrepet av Gestapo i juli 1943 og drept kort tid etter.

Tvunget ut på dødsmarsj

Rundt 7000 fanger var i Auschwitz da leirkomplekset ble frigjort av russerne 27. januar 1945. I forkant av dette ble nærmere 60.000 fanger, i hovedsak jøder, tvunget ut på en marsj av SS. Av disse døde trolig nærmere 15.000 før de overlevende ble plassert i andre tyske fangeleirer lenger vest.

Med åpningen av Auschwitz-leirene nådde den fulle sannhet om stedet endelig ut til omverdenen, blant annet gjennom filmopptak som russerne tok av leirene og de gjenværende fangene, hvorav mange var barn. Da hadde myndighetene i flere nøytrale og allierte land i lang tid sittet med rapporter som fortalte om utryddelsesleirene.

— Mindre kjent er det at minst 144 fanger med en kjent skjebne rømte fra dette uhyggelige leirkomplekset under krigsårene, fra det ble åpnet i mai 1940 frem til frigjøringen, opplyser Waldemar Tariski, til daglig historieforteller og guide i dagens Auschwitz/Birkenau. - Ytterligere 150 fanger rømte, men deres skjebne forblir ukjent. De fleste som rømte var fanger i Auschwitz I – den opprinnelige konsentrasjonsleiren innredet i en tidligere kaserneleir for polske artillerister fra før krigen.

Ifølge Tariski skjedde rømningene normalt ikke fra selve konsentrasjonsleiren, men fra utekommandoene ved fabrikker og andre arbeidssteder, dit større eller mindre grupper med fanger daglig ble beordret på slavearbeid. Derfra var det lettere å rømme. Utekommandoene var nemlig ikke inngjerdet på samme måte som Auschwitz I og den senere Auschwitz II/Birkenau.

— Rømte fanger fra utekommandoene måtte normalt ligge i dekning i tre døgn. Det var så lenge SS-vaktene lette etter dem. Når tre dager var gått, var det tryggere å bevege seg bort fra området, opplyser Tariski.

Les også: Jøder trodde ikke varslene gjaldt dem

Kjørte bil ut av porten

Elektriske piggtrådgjerder og lys rundt Auschwitz II/Birkenau skulle hindre fangene i å rømme. Dermed måtte de få som våget finne andre fluktmetoder. Noen fanger tok sitt eget liv ved å gå inn i forbudssonen ved gjerdene, for så å bli skutt av vaktene.

De fleste som rømte, ble imidlertid tatt.— Det dreier seg om i alt rundt 500 fanger som alle ble fanget igjen. For disse ventet den sikre død, opplyser Tariski.

To av disse var polakken Edward Galinski og hans kjæreste Mala Zimetbaum, en polsk-belgisk jøde. Begge spaserte ut av en port i utryddelsesleiren Auschwitz II/Birkenau i juni 1944 – samme måned som de alliertes invasjon fant sted i Normandie. Galinski var forkledd som en SS-vakt utstyrt med falskt pass. Zimetbaum var iført en overall over en mannsskjorte og nok en overall. Hun bar en porselensvask holdt opp ned over hodet og skjulte håret, slik at vaktene skulle tro hun var en mann.

Zimetbaums mål var å formidle kunnskap om Auschwitz til de allierte. Begge nådde en nærliggende landsby, der Zimetbaum forsøkte å kjøpe brød med gull de to hadde stjålet i leiren. Hun ble oppdaget og arrestert av en tysk patrulje.

Da Galinski så hva som skjedde, gikk han til tyskerne og overga seg. Begge ble siden drept, Galinski ved henging. Zimetbaum ble angivelig dømt til å bli kremert levende og forsøkte henrettelsesdagen å begå selvmord ved å skjære seg i armene med et barberblad hun hadde gjemt i håret.

Rapporter nådde de allierte

Flere av fangene som rømte fra Auschwitz-leirene rapporterte om forholdene der, opplysninger som nådde de allierte. Bare i 1942 mottok den polske motstandsledelsen tre ulike rapporter, inkludert en fra Gustaw Jaster.

Jernbanesporene i Auschwitz II/Birkenau ble anlagt i 1944 for å ta imot tog med de ungarske jødene. Bygningen bak var leirens hovedport med vaktrom, også kalt «dødens port». Tidligere ble fangene tatt imot ved den såkalte jøderampen på utsiden. Deretter måtte marsjere det siste stykket til leiren.

Med få unntak ble ikke disse rapportene offentlig kjent. Det ble imidlertid rapporten til polakken Jerzy Tabeau, som rømte fra Auschwitz i november 1943. Rapporten avlevert til den polske motstandsbevegelsen ble smuglet til Sveits, der den ble lest av flere diplomater og av representanter for den jødiske verdenskongressen. Rapporten «fra en polsk major» ble også videresendt til Storbritannia og USA. Nok en rapport fra to jøder som rømte fra Auschwitz i mai 1944, Czeslaw Mordowicz fra Polen og Arnost Rosin fra Slovakia, nådde Det internasjonale Røde Kors, Vatikanet foruten flere allierte lands myndigheter. Deler av disse rapportene ble også gjengitt i pressen i Sveits og i flere allierte land.

Witold Pilecki var polsk soldat og medlem av motstandsbevegelsen Armia Krajowa under andre verdenskrig. Han meldte seg frivillig til å bli tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten for å samle etterretning. Den 19. september 1940 ble Pilecki arrestert av tyskerne og sendt til Auschwitz. Natt til 27. april 1943 rømte han og skrev så den første rapporten om leiren som ble sendt til Office of Strategic Services i London. I 1995 ble Pilecki posthumt tildelt Den hvite ørns orden, som er Polens høyeste utmerkelse.

Sprengt under opprørAuschwitz-leirene og krematoriene ble likevel aldri bombet av de allierte slik mange hadde håpet på, skjønt allierte bomber traff IG Farben-fabrikken i august-september 1944. Derimot ble krematorium IV i Auschwitz II/Birkenau sprengt av fanger i den såkalte Sonderkommando, som gjorde opprør 6. oktober 1944. Noen få av fangene flyktet ved den anledningen, men de ble snart fanget igjen. Fangene som hadde deltatt i opprøret, ble likvidert.

De øvrige krematoriene i leiren ble sprengt av SS fra slutten av november, før russerne nådde frem. Krematoriet i Auschwitz I står imidlertid fremdeles, med blomster plassert innendørs for å markere det dystre betongrommet der over 70.000 fanger ble gasset ihjel.

Les også:

Fikk sin kulturelle og åndelige oppdragelse i Auschwitz

— Å lytte til et vitne er å bli et vitne

Bokanmeldelse: Marte MIchelet bretter ut vår nasjonale skam