Da freden kom, ga major Oliver H. Langeland ut to bøker der han kritiserte regjeringens og andre sentrale aktørers handlemåte under angrepet i april 1940. Han gikk også hardt ut mot at de som var ansvarlige for alt som gikk galt, ikke ble stilt til ansvar.

Bøkene ble en sensasjon og solgte i store opplag. Her fikk nordmenn vite hva som hadde skjedd bak kulissene. Men bøkene ble raskt forbudt, og dokumentene unndratt offentlighet. Først da Arvid Brynefor to år siden ga ut en bok om rettssaken mot den tidligere milorgmannen Langeland, ble saken igjen allment kjent.

Historikeren Aage G. Sivertsen hadde boken som nå utgis – 9. april 1940, et historisk bedra g – klar for ti år siden, men syntes ikke at tiden var moden. Først nå er det klima for et mer nyansert syn på det som skjedde for nesten 70 år siden, mener han.

I boken forklarer han hvorfor han mener at det er et bedrag når det hevdes at angrepet 9. april kom overraskende.

Konge og regjering flyktet nordover på veier i full teleløsning
Scanpix

Norge i brennpunktetDa angrepet nærmet seg, hadde den annen verdenskrig vart i over et halvt år. At Norge – på grunn av malmeksporten over Narvik – var av stor betydning for de stridende stormaktene, var åpenbart for enhver. Likevel gjorde de politiske og militære myndigheter lite eller ingenting for å forberede Norge på et angrep.

De siste dagene før det tyske angrepet strømmet det på med advarsler. Ser vi på Aftenpostens førstesider i de siste par ukene før 9. april, flommer de over av saker som forteller at krigen rykket stadig nærmere våre kyster:

Sammenstøt mellom engelske og tyske skip i norske farvann, fremmed fly over norsk territorium, tysk ubåt på et norsk skjær, tysk bombefly nødlander i Norge, sjøslag i Nordsjøen og utlegging av minefelt i norsk farvann.

Se avisforsidene dagene i forkant av 9. april

(Klikk på avisbildet for å få opp neste forside)

Alle abonnenter har tilgang til Aftenpostens avisarkiv (1870 — i dag)

Les mer om avisarkivet her!

«De kommer»

Også fra de norske sendemenn i Berlin og København løper det inn meldinger som tyder på et nært forestående angrep. Flere av opplysningene underslås av landets mektige utenriksminister Halvdan Koht, og når aldri resten av regjeringskollegiet.

Allerede 5. april vet Aftenpostens mann i Berlin at angrepet er på vei, men etter å ha rådført seg med Utenriksdepartementet, beslutter avisen å holde informasjonen tilbake. 8. april strømmer tyske skip gjennom dansk farvann.

Landets statsminister, Johan Nygaardsvold, betrakter et flyangrep mot Åndalsnes fra regjeringens midlertidige tilholdssted i Molde.
Scanpix

Ikke overraskelsesangrepAt det tyske angrepet kom overrasende, er altså ikke sant.

— Hvorfor ble ikke kystfortene satt i høyeste beredskap og soldater mobilisert?

— Forklaringen må være redselen for å komme i krig med Storbritannia, sier forfatteren Aage G. Sivertsen. Med kystfortene skuddklare og landet fullt av mobiliserte soldater, ville det være stor risiko for at engelskmennene hadde møtt væpnet motstand, og Norge kunne ha havnet på feil side under krigen. Det var en situasjon regjeringen, og særlig kong Haakon, minst av alt ønsket.

Skyte – eller ikke?

Sivertsen dokumenterer i sin bok, som nå kommer på Kagge Forlag, hvordan uklare signaler fra regjeringen og den militære ledelsen skapte stor usikkerhet om det skulle skytes, og i tilfelle mot hvem. Utenriksminister Koht gjengir både i sin bok Fra skanse til skanse utgitt i 1947, og i For fred og fridom i krigstid fra 1957, en telefonsamtale med admiral Diesen 8. april. Ifølge den første boken gir han Diesen beskjed om at det ikke skal skytes mot britene, i boken ti år senere skriver han at han ga den stikk motsatte beskjeden.

Ikke rart kystfortene nølte da ukjente skip kom fossende ut av nattemørket morgenen etter. Unntaket, Birger Eriksen på Oscarsborg som senket Blücher og reddet konge og regjering, handlet uten noen som helst klarering fra sine overordnede.

Les også: FBI spionerte på norske diplomater under og etter krigen.

Forsov seg til krigen

Hvor lav beredskapen var, viser situasjonen i Egersund, der den viktige telegrafkabelen fra Storbritannia kom i land. Mannskapet på det eneste norske marinefartøyet der, torpedobåten «Skarv», lå og sov da tyskerne la til kai. Den tyske kapteinløytnanten Hans Bartel gikk om bord i «Skarv», og den første han fikk vekket var kokken, som sa:

«Dersom jeg hadde visst at De kom, ville jeg helt sikkert ha skutt».

«Da burde De ha stått opp noe tidligere», svarte Bartel.

Ingen riksrett

Etter krigen ble det opprettet en Undersøkelseskommisjon som kom med drepende kritikk og avslørende detaljer om hva som skjedde i de avgjørende dagene. Likevel endte debatten i Stortinget med at det ikke skulle reises riksrettssak, ikke mot noen.

Selv utenriksminister Halvdan Koht som beviselig underslo sentrale opplysninger om det forestående angrepet og ga uriktige opplysninger om mobiliseringen, gikk fri. Det samme gjorde forsvarsminister Birger Ljungbergsom åpenbart ikke hadde taklet situasjonen i 1940, og i ettertid husket lite av det som hadde skjedd.

Stortinget vedtok i 1948 at ingen skulle stilles for riksrett etter at alt raknet under det tyske angrepet. Her følger statsminister Einar Gerhardsen og Oscar Torp, begge Arbeiderpartiet, debatten.
Scanpix

Fryktet dominoeffektAage G. Sivertsen har gjennomgått stortingsdebatten der riksrett ble diskutert. Han mener frykten for en dominoeffekt var årsaken til at ingen sentrale aktører ble stilt rettslig til ansvar.

— Hvis Koht skulle stilles for riksrett, og Ljungberg, så ville spørsmålet om statsminister Nygaardsvold, gubben sjøl, komme opp. Og hva med høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som var med i Administrasjonsrådet sommeren 1940, og senere ble leder av Hjemmefronten?

Hvor skulle det stoppet? Det kunne blitt en prosess som truet hele det politiske og administrative lederskapet, sier Sivertsen.

Les også: Luftens heltinner fløy raske jagerfly og store firemotors bombefly – så lenge det var bruk for dem

Noen visste

På mange nordmenn kom angrepet 9. april som lyn fra klar himmel. Men noen hadde informasjon som ikke var til å ta feil av

1. april: Den norske sendemannen i Berlin, minister Arne Scheelmelder om innskipning av tropper i den daværende tyske østersjøbyen Stettin.

5. april: Scheel telegraferer om rykter i Berlin om et angrep mot Norge.

Samme dag dikterer Aftenpostens mann i Berlin, Theo Findahl, inn en artikkel om at tyskerne forbereder et storangrep. Artikkelen konkluderer ikke når det gjelder hvilken retning angrepet skal ta, men til nattvaktsjefen sier Findahl: «De kommer, bring beskjeden videre så raskt som mulig.»

Tyske flåtestyrker på vei mot Norge. Dagen før angrepet var den tyske skipstrafikken fra Tyskland mot Norge så stor at danske ferger ble kraftig forsinket.
Scanpix/NTB scanpix

7. april: Findahl forteller at det i Berlin ikke lenger er noen hemmelighet at tyskerne skal landsette store troppestyrker i Norge. Denne gang varsler Aftenposten Admiralstaben, som via Utenriksdepartementet ber avisen om ikke å trykke meldingen, og det går Aftenposten med på. 8. april: Klokken 10.30 får utenrikskomiteen, som er i møte med utenriksminister Halvdan Koht, vite at store tyske flåtestyrker passerer gjennom dansk farvann. Trafikken er så formidabel at det forsinker fergetrafikken.

Samme dag kl. 15 får Admiralstaben melding om at det tyske troppetransportskipet Rio de Janeiroer senket av en polsk ubåtutenfor Lillesand.

Les også: Slik sviktet Storbritannia og Frankrike da Nazi-Tyskland overfalt Polen.

Quiz:Test hva du kan om 2. verdenskrig (lett)

Quiz: Test hva du kan om 2. verdenskrig (vanskelig)