Norge

Politi og røvere

I 1986 ble Stig Bergquist (tidligere Millehaugen) tatt av politiet på Tveita for å ha kjøpt en stjålet boblejakke. I dag er han siktet for drapet på en Young Guns-leder én T-banestasjon unna. I de 23 årene som er gått, har Oslo fått en blodig gjenghistorie.

Politiet avverget med nød og neppe et sammenstøt utenfor Tinghuset i Oslo 23. november 2000. Politiet pågrep seks menn fra miljøet rundt A-gjengen. Foto: HANS O. TORGERSEN

  • Forf>
  • <forf>hilde Lundgaard Arild Jonassen<

– Der, ute ved rekkverket sto gutta! Med fri utsikt mot Tvetenveien og skolen. Og senteret i ryggen. Den pensjonerte politimannen Sverre Olstad (59) står på «pynten» utenfor Tveitasenteret øst i Oslo og skuer ut over kongeriket til Tveitagjengen.

Drabantbyguttene som skulle bli pionerer innenfor bransjen organisert kriminalitet i Norge. Kledd i kostbare, stjålne, merkeklær sto de strategisk plassert når ungdomsskoleelevene passerte. Ifølge Olstad nærmest umulige å motstå for tenåringer på jakt etter spenning. En av dem het Stig Millehaugen. Siden endret han navn til Bergqvist.

Stjålet boblejakke.

Mandag denne uken fikk Norge igjen en dramatisk påminnelse om at gjengmiljøet lever i beste velgående. Og følger sine egne brutale lover og logikk. Den regelrette henrettelsen av Young Guns-lederen Javed Mohammed skjedde én T-banestasjon forbi Tveita. Noen få hundre meter unna barndomshjemmet til Bergquist, som er siktet for drapet.

For den pensjonerte politispaneren er det spesielt å være tilbake på Tveita akkurat denne uken. Her tok han og kollegene Bergqvist for aller første gang i 1986. Forbrytelse: Heleri. Unggutten hadde kjøpt en dyr, stjålet boblejakke.

–Tenk at noe så troskyldig som en jakke var starten. Det spesielle med Stig var at han gikk nesten direkte fra heleri til ran og siden drap. Hvorfor, det får de som vet hva som rører seg inne i hjernen til folk uttale seg om.

Lut lei.

Folk på Tveita er lut lei av fortsatt å bli assosiert med den gamle gjengen. Men ingen tenkte «gjeng» da spaner Olstad tidlig på 80-tallet begynte å interessere seg for en del påfallende tyverier av raske biler i området. Sammen med en kollega på Økern politistasjon, begynte han å samle løse tråder. Hvem var sammen? Hvilke biler kjørte de? Hvor var de om natten?

–Vi tegnet et kart og så etter hvert et velorganisert miljø med spesialiserte roller, minnes Olstad, som siden tilbrakte nesten ti år av sitt yrkesliv med å nekte gjengen arbeidsro.

–De hatet oss som pesten. Samtidig fikk vi et slags kundeforhold. Og en gjensidig respekt.

Deres første spesialdistanse var såkalte sjokkbrekk i butikker på hele Østlandet. Når vårkolleksjonen kom til en klesbutikk, kunne de velkledde guttene først ta en titt på varene i åpningstiden. Natten etter kom de tilbake iført finlandshetter for å gjennomføre handelen. Og trekke seg lynkjapt tilbake i sine stjålne fartsmaskiner – helst av merket BMW.

Siden raidet de vinmonopol, før hovedgeskjeften ble bortkjøring, og etter hvert sprenging av minibanker. Til slutt begynte de å brenne bilene – akkurat som på Haugerud mandag kveld.

Tett spaning.

Olstad & co. kikket gjengen i kortene etter beste evne med metodene som eksisterte. For eksempel holdt de jevnlig øye med speedometeret på den lille bilen til et gjengmedlem som bodde under falskt navn i sentrum. Hadde det beveget seg kraftig i løpet av natten, betydde det rekognosering og at «noe var på gang».

–Det er jo ikke forbudt å titte inn gjennom et bilvindu, fastslår Olstad, som i tillegg til spaning måtte stole på magefølelsen. Den fortalte ham en dag at han skulle gå til sjefen og be om 60 timer overtid. En nattlig, diskret spaningstur førte politifolkene på en 23 mil lang runde mellom Lørenskog og Oppsal. Før gutta slo til mot en minibank på Bøler.

–Da tok vi dem faktisk på fersken, minnes han.

Fikk julekort.

Han jaget dem i nesten ti år. Og forholdet mellom politi og røver var ikke uten humor. Et år fikk han julekort fra gjengmedlemmer som lurte på hvor mye han hadde tjent i desember.

–Selv satt de vel på luksusrestaurant og rullet tusenlapper, humrer han.

Men finner ellers lite å humre over i historien om gjengpionerene. Det har gått riktig dårlig med de fleste ungdomsheltene fra Tveita.

Flere er døde, minst én er drept, noen, som Pål Enger, har gjort en viss karrière som kriminelle. Mange har gått til grunne i rusmisbruk.

–De sitter ikke akkurat med beina på en veranda i Thailand som i sine velmaktsdager, fastslår Olstad, som samtidig må konstatere at et dramatisk drap på Romsås i 1988 viste at politiet ikke hadde fulgt like godt med på hva ungdom andre steder i byen bedrev. Og at freden på ingen måte har senket seg tyve år etter. Romsås, søndag 20. november 1988: I en blodpøl ligger en 23 år gammel norskpakistaner kraftig forslått og med åtte knivstikk i kroppen. To Young Guns-medlemmer dømmes for drapet. En hevn for angrepet mot et 17 år gammelt Young Guns-medlem to dager tidligere.

Dette er starten på en blodig epoke med utallige gjengoppgjør med kniver, batonger og skytevåpen. Seks drap, hvorav tre fortsatt er uoppklarte, inngår i merittene til de stadig bedre organiserte pakistanskdominerte gjengene. Først Young Guns, så A-gjengen og deres motstandere i den yngre B-gjengen.

Det toppet seg i august 2006. En sentral Young Guns-leder og hans livvakt blir skutt i bena av sentrale B-gjengmedlemmer på Aker Brygge.

Med gjengkrigen forflyttet til folkemengden på Aker Brygge, blir det brått nok for politikerne. Knapt en måned senere opprettes Oslo-politiets gjengprosjekt. Medlemmene i de tre gjengene og deres samarbeidspartnere følges tett, nå også med to politibiler og fire spanere, den såkalte X-ray gruppen, i døgnkontinuerlig skift. Straks det skjer en ny voldshandling blir aktuelle gjengmedlemmer oppringt med beskjed om å bevise hvor de er. Gå foran nærmeste videokamera og få noen til å bekrefte hvor du oppholder deg, er spanernes ordre for å unngå falske alibier.

Og fotfølgingen gir resultater: Young Guns harde kjerne på 25-45 personer for tre år siden, er redusert til rundt ti. A-gjengen er nær utradert. Flere medlemmer er gått over til B-gjengen, som nå har en kjerne på drøyt 20 personer. Også antall løpegutter har krympet siden hver side i 2006 kunne mobilisere over 100 mann på kort varsel.

Den voldsomme politiinnsatsen kunne ikke forhindre drapet på Young Guns-leder Mohammed «Jeddi» Javed mandag. Men X-ray-gruppen var like i nærheten. Det var dem norskchileneren som hevder han satt i bilen ved siden av Jeddi ringte og ba om hjelp etter at han, ifølge egen forklaring, lurte døden ved å kaste seg ut av bilen og flykte fra drapsmannen.

Frykter økning.

Sosialantropolog Inger-Lise Lien har studert de norskpakistanske gjengene i Oslo og ser noen klare fellestrekk ved guttene som blir rekruttert: De tilhører en «halvgenerasjon» som har hatt sine første år i hjemlandet og opplevd et brudd ved å komme til Norge. Mange har fått mer juling enn forståelse hjemme og har foretrukket gjengen. Noen har også blitt truet inn i fellesskapet.

–Blir du først med på kriminelle handlinger, deler du gjengens hemmeligheter og din skjebne er beseglet, fastslår Lien, som kjenner få eksempler på folk som har klart å bryte ut.

–Det er på mange måter et grusomt liv. Men du er fanget i det.

Hun frykter at økonomiske nedgangstider kombinert med stor innvandring vil føre til flere kriminelle gjenger i Norge.

–Innvandrerungdom vil slite på jobbmarkedet, samtidig vil det bli mindre vilje til å pøse inn penger på å motarbeide gjengene. Jeg tror dessverre problemet vil øke.

Lien bidro nylig til boken Street Gangs, Migration and Ethnicity, om gjengkriminalitet i europeiske storbyer. Hun konstaterer at Oslo kun skiller seg ut ved at våre mest berømte gjenger er pakistanske. Det mener hun rett og slett skyldes at de er flest.

–I Amsterdam og Frankfurt er det marokkanske og tyrkiske gjenger som dominerer, mens latinamerikanerne er størst i Barcelona. Dette handler om at det ikke er så lett å være ung immigrant, ikke hvilket land du kommer fra.

Sitter inne.

I et trangt besøksrom i Ullersmo fengsel prøver en muskuløs mann i svart cap og rød hettegenser å forklare sin vei inn i kriminaliteten. Og hvordan han ser for seg veien ut. Arshad Mahmood soner en dom på ti år, blant annet for å ha kidnappet tre medlemmer av en marokkansk narkoliga på åpen gate. Siden holdt ham dem fanget i en spesiallaget celle i kjelleren i huset sitt på Jessheim, mens han regelrett torturerte dem i flere døgn.

40-åringen har et fyldig rulleblad og en serie dommer for blant annet vold, trusler og frihetsberøvelse. Politiet mener han har vært en sentral lederfigur i Young Guns. Han har et nært forhold til mannen som ble drept på Haugerud mandag.

–Jeg tror ikke på hevn. Men de som står bak har gjort noe veldig, veldig dumt. De kan ikke gjemme seg nå, sier han.

Trenger beskyttelse.

For hans egen del var det Romsåsdrapet som ble avgjørende. Tvillingbroren var en av drapsmennene. Broren til offeret ville hevne seg på Arshad, som følte seg truet på livet.

–Young Guns ville beskytte meg, ikke politiet. Da søkte jeg så klart til gjengen. Hadde det ikke vært for Romsås, hadde livet kanskje tatt en annen vei. Kanskje hadde jeg ikke blitt kjent med de folkene eller havnet innenfor murene, sier han, og understreker poengene med solide never.

–Det er jo her inne skolen er. De virkelig proffe, de som er i stand til å gjøre hva som helst – og de som vil lære.

En ung mann stikker plutselig hodet inn i besøksrommet. Han snur seg og peker på ryggen sin.

–Her har jeg en stor Young Guns tatovering. Den skal jeg fjerne. Jeg er ferdig med dette livet.

Vil ut.

Arshad nikker etter ham når han går ut. Også han sier han har «våknet» og forandret seg. Vil noe annet når han har sonet ferdig.

–Nå gjør jeg opp for dumme ting jeg har gjort. Selvsagt ser jeg forskjell på det livet jeg har levd og det vanlige livet. Det er ikke noe å hente, jeg har ikke blitt rik en gang. Du blir så utrolig stressa og lever under konstant press. Hvem kan skyte meg, hvem kan jeg skyte? Jeg skjønner jo at våpenet jeg holder i kan bli rettet mot meg. Ingen er laget av stål.

Han tenker seg om før han svarer på hvorfor han ikke har brutt ut for lenge siden.

–Drivkraften er frykt. Jeg har hatt fiender og hemmeligheter. Det er det som har fått meg til å løpe løpet helt ut. Dessuten, skal du søke en jobb, må du ha vandelsattest. Da er veien til kriminalitet kort.

Når han en gang slipper ut, håper han på hjelp fra staten. Med jobb. Et sted å bo. Og beskyttelse hvis noen truer.

–Jeg skal gå på jobben og betale husleie. Men jeg må få hjelp til å skaffe meg det. Gjengprosjektet er greit. Men de kan ikke løpe etter en person hele tiden. Hvorfor ikke heller bruke millionene på å hjelpe dem som vil ut?

I fengselet har han fått skoleplass og vil ha studiekompetanse. Siden, kanskje sveiser?

–Lege er det for sent å bli. Men jeg kan bli et bedre menneske.