Nyhetsanalyse

Nytt journalsystem i Midt-Norge

Advarslene sto i kø. Nå kommer baksmellen. Hvorfor er norsk helsedigitalisering så vanskelig?

NYHETSANALYSE: Jonas Gahr Støres ambisjon var å samle Norge til et digitalt helserike. Ti år senere står man igjen med et kriserammet og forsinket journalsystem som bare brukes i en liten del av landet. Hva skjedde?

Pasientopplysninger som er uleselige. Røntgenbilder som må sendes fysisk. Over 60 bekymringsmeldinger. Enorm økning i antallet brudd på arbeidsmiljøloven. Potensielt 800 millioner kroner i ekstrakostnader.

Det er noen av stikkordene etter at journalsystemet Helseplattformen ble tatt i bruk på Norges fjerde største sykehus i november. Etter fire ukers innføring skulle sykehuset vært i normal drift igjen.

Det har ikke skjedd.

I forkant hadde det ikke manglet på advarsler. Både tillitsvalgte og fagfolk sto i kø for å påpeke at de mente innføringen av systemet, som har kostet 3,8 milliarder kroner, ikke ville være forsvarlig.

Torsdag ble det klart at innføring av systemet på andre sykehus i Midt-Norge vil bli utsatt med inntil ett år. Mange kommuner har også valgt å avvente.

Helseplattformen er ment å revolusjonere helsesektoren i landsdelen ved å gi kommuner og sykehus en felles journalløsning.

Strukturerte pasientdata skal gi mer oversikt, bedre informasjonsflyt og ryddigere innrapportering til ulike registre.

Det er på mange måter en krympet variant av ambisjonen som ble lagt frem av daværende helseminister Jonas Gahr Støre for over ti år siden.

En drøm om et digitalt helsefellesskap

For å forstå bakteppet for utfordringene ved digitaliseringen av norsk helsevesen, må vi ta et godt steg bakover.

Norske sykehus, kommuner og legekontorer var tidlig i gang med IT-løsninger. Fra 1980-tallet og fremover ble det tatt i bruk en liten skog av ulike data- og journalsystemer.

En fragmentert sektor med lite sentral koordinering gjorde at ulike virksomheter valgte ulike løsninger.

Etter hvert gikk teknologien videre. Da ble det tydeligere hvorfor dette var en utfordring.

La oss si at en eldre mann, Jens, drar fra hjembyen Trondheim til Oslo. Men i Oslo blir han syk og trenger behandling.

Pasientopplysningene hans ligger i journalsystemet hos fastlegen i Trøndelag ...

... og på sykehuset i Trondheim.

Men i Oslo brukes et annet journalsystem som ikke snakker sammen med disse.

Det betyr at legene som behandler Jens ikke har tilgang til behandlingshistorikk og må bruke tid på å finne ut av dette på andre måter.

Det var nettopp dette daværende helseminister Støre ville til livs da han i 2012 la frem stortingsmeldingen «Én innbygger – én journal» (EIEJ).

Det viktigste målet var tydelig: Man ønsket en felles journalløsning for hele den norske helsesektoren. Det skulle styrke pasientsikkerheten og øke effektiviten.

Journalen som forsvant

Et omfattende utredningsarbeid ble satt i gang. Det ble opprettet et eget direktorat som fikk ansvaret for e-helse.

De jobbet med å videreutvikle Kjernejournal,Kjernejournal,Kjernejournalen samler et utvalg av viktige helseopplysningene om deg, som er tilgjengelig for alle behandlere. Men den inneholder ikke helseopplysninger om behandlinger på sykehus - det ligger i pasientjournalen. E-reseptE-reseptE-resept er en nasjonal e-helseløsning for sikker overføring av reseptinformasjon. Den erstatter papirresepter. Dette bidrar til å redusere risiko for feil ved rekvirering og utlevering av legemidler. , og Helse-Norge Helse-NorgeHelsenorge er den offentlige helseportalen for innbyggere i Norge. Her kan man få tilgang til en rekke digitale helsetjenester. (som i dag er ansett for å være gode og viktige løsninger).

Men direktoratet fikk aldri lovhjemler til å tvinge gjennom større nasjonale endringer som forpliktet sykehus og kommuner til å ta i bruk felles pasientjournalløsninger.

Resultatene lot vente på seg. Etter hvert ble det klart at et stort, felles system med både kommuner og sykehus ikke ble sett på som realistisk. Sykehusene fortsatte med journalløsningene de allerede hadde.

Med dette hadde premisset om én journal allerede begynt å smuldre bort.

Det hele ble mer komplisert av at Helse Midt-Norge hadde vedtatt å gå for en egen journalløsning for kommuner og sykehus i landsdelen. Det er i dag blitt Helseplattformen.

Under helseminister Bent Høie (H) fikk Helseplattformen status som et slag utprøvingsprogram for én innbygger – én journal-ambisjonene.

De statlige helsemyndighetene gikk samtidig videre med en plan om å anskaffe egen felles journal utelukkende for kommunene utenfor Midt-Norge. Dette selv om man da ikke ville få verdien av informasjonsflyt mellom sykehusene. Disse planene fikk navnet Akson.

I løpet av noen år gikk man altså fra en ambisjon om én felles nasjonal journalløsning, til et langt mer fragmentert landskap:

• Én planlagt løsning for kommuner og sykehus i Midt-Norge.
• En annen plan for kommuner i resten av Norge.
• Sykehus ellers i landet skulle fortsette med sine egne journalsystemer.

Revisorene kommer – og Aksons dødsdans

Akson-planen skisserte først at det skulle anskaffes et enormt system levert av én leverandør. Disse planene fikk mye kritikk av fagmiljøer innen e-helse for å være risikable og utdaterte.

Flere argumenterte for at man heller burde jobbet med en gradvis utvikling, og bygge en plattform med ny funksjonalitet etter hvert.

Riksrevisjonen har gjennomgått arbeidet med Én innbygger – én journal. Konklusjonen var sterk kritikk mot helsemyndighetene.

De slår fast at styringen har vært mangelfull. Ulike aktører fikk fortsette å satse på egne journalløsninger. Utredningen var ikke god nok. Ingen tok et reelt overordnet ansvar. Det var manglende kostnadskontroll.

«Den nasjonale styringen har ikke ført til økt gjennomføringsevne, het det.

Akson-prosjektet ble etter mye kritikk i 2020 og 2021 justert, og planen var nå en mer stegvis utviklingsretning. Kommuneorganisasjonen KS tok over ansvaret og endret navnet til Felles kommunal journal, og mente ting var på riktig vei.

Men høsten 2022 satte helseminister Ingvild Kjerkol ned foten for disse planene. Da hadde det gått ti år siden partifelle Støre presenterte utgangspunktet.

Kjerkol skrudde igjen pengekranen etter at det var brukt en halv milliard kroner. Det er uklart om prosjektet noen gang blir gjennomført.

I praksis står man da igjen med Helseplattformen i Midt-Norge.

En løsning som ikke ville hjulpet Jens fra Trondheim om han ble syk i Oslo.

Amerikansk gigantsystem

Helseplattformen er stor og kompleks. Det er en såkalt suiteløsning. Litt enkelt forklart er dette et omfattende system som skal løse svært mange oppgaver – litt i samme retning som de sterkt kritiserte Akson-planene først la opp til.

Det er innført etter det som i prosjektstyringen kalles fossefallsmetoden. Først planlegger man prosjektet, så gjøres det mest mulig ferdig – og så tilpasses det og tas i bruk. Det er en metode som er kjent for å innebære høy risiko.

Problemene og misnøyen som nå viser seg etter innføringen på St. Olavs ser ut til å følge to hovedspor:

Det første handler om tekniske problemer. Systemer som ikke fungerer sammen, opplysninger som blir borte og epikriser som er uleselige.

Det andre handler om hvordan selve løsningen er innrettet og hvordan den brukes.

Helseplattformen innebærer at man i større grad går bort fra fritekst og over til et flervalgssystem. Nå skal legene og sykepleierne velge diagnosekoder fra et stort sett med alternativer.

Fordelen med dette er at man får strukturerte data som kan brukes i medisinsk arbeid, statistikk, forskning, analyse og kostnadskontroll.

Ulempen er at mange leger mener det stjeler dyrebar tid fra pasientene at man må legge inn masse informasjon gjennom knotete menyvalg.

Det er den amerikanske tekgiganten Epic som har utviklet Helseplattformen. Teknologien er opprinnelig utviklet for bruk på amerikanske sykehus. Samme selskap har også levert journalløsningene Sundhedsplattformen i Danmark og Apotti i Finland. Her har det vært store problemer i flere år.

Fire år etter innføringen i Danmark var fremdeles hver tredje helsearbeider uenig i at løsningen understøttet god pasientbehandling.

I Finland har Apotti vært brukt i tre år. I høst signerte 600 finske leger et opprop der de slo fast at systemet truer pasientsikkerheten.

Saken fortsetter under grafikken

Langt mellom suksesshistoriene

Det finnes ikke mange eksempler på at man har klart å få til vellykkede innføringer av systemer av samme type som Helseplattformen i land med offentlig helsevesen.

Europeiske land som har lykkes med e-helsesatsinger, har i større grad utviklet løsninger som gradvis er tatt i bruk, utviklet og tilpasset, der man har basert seg på åpne standarder og stegvis utvikling av komponenter som kjører på en felles plattform.

EU har varslet at de allerede fra 2025 kan innføre et direktiv som innebærer at man skal kunne ha tilgang til sin egne pasientopplysninger i hele EØS-området. Det vil også påvirke Norge.

En slik løsning vil legge opp til en åpen teknologistandard. Teknologien fra amerikanske selskaper som Epic er i utgangspunktet lukkede, patenterte løsninger.

Det kan sammenlignes litt med forskjellen mellom en ladekabel til en Iphone (som bare passer til Apple-produkter) og en USB-kontakt (som passer til alt mulig rart).

Helseplattformen vil trolig måtte tilpasses EUs krav på sikt.

Mange penger brukt = vanskelig å snu

Mange vil nok lure på hvorfor man fortsetter med e-helseprosjekter som Helseplattformen, til tross for alle problemene med tilsvarene systemer i andre nordiske land, gjentatte advarsler fra tunge fagmiljøer og kritikk fra mange brukere.

Et begrep innen prosjektstyring er sunk cost fallacy. Begrepet brukes om man fortsetter med noe som det egentlig finnes gode argumenter før at man ikke bør gjøre. Det skjer fordi man har investert mye tid, penger og prestisje i det.

I Midt-Norge har hundrevis av mennesker jobbet i flere år med å planlegge, tilpasse og forberede innføringen av Helseplattformen. Store summer er betalt til Epic.

Både i Norge og utlandet finnes det mange eksempler på at store digitaliseringsprosjekter er blitt rammet av sunk cost fallacy. Konsekvensene varierer fra rene prosjekthavarier til at løsningene ikke leverer det som er forventet eller lovet på forhånd.

Ledelsen i Helse-Midt-Norge har slått fast at Helseplattformen skal innføres, tross problemene og utsettelsene.

Det kan hende det til slutt går bra, og at alle etter hvert blir fornøyde med et system som fungerer som forventet både for leger, sykepleiere og pasienter. Men prosjektet har foreløpig oddsene mot seg.

Etter ti år og mange milliarder kroner brukt er uansett Støres ambisjon om at vi skal få på plass én journal i hele Norge fortsatt en fjern drøm.