Ekspertutvalg vil gi bistand til færre land. Advarer mot at pengene «spres for tynt utover».

Et utvalg oppnevnt av UD vil redusere antallet land Norge gir bistand til. Det skal hindre at norske skattekroner «spres for tynt utover».

De peker på at bistand innebærer «en betydelig risiko for feil og mangler, misligheter og svak måloppnåelse». Samtidig er det «stor offentlig oppmerksomhet om bruken av bistandsmidlene og håndteringen av midlene er derfor omdømmesensitiv».

Undersøkelsen er gjennomført av Deloitte og Fridtjof Nansens Institutt på oppdrag fra UD og Finansdepartementet. Det dreier seg om en såkalt områdegjennomgang av utenrikstjenesten. Konklusjonen er at det er stort potensial for effektivisering.

– Mer presset

Utvalget er kritisk til hvordan bistandsmilliardene forvaltes. De peker på at apparatet i UD og Norad «stadig blir mer presset fordi bistandsbudsjettet øker betydelig år for år».

Norge har vedtatt at 1 prosent av BNI (bruttonasjonalinntekten i Norge i ett år) skal gis i bistand til fattige land. I 2021 ga Norge rekordhøye 40 milliarder kroner i bistand.

Samtidig forvaltes bistanden av en rekke etater høyt og lavt i inn- og utland: UD og andre departementer, Norad og 46 ulike utenriksstasjoner.

Bare innad i UD har 35 ulike enheter ansvar for bistandsmidler. 800 saksbehandlere og rundt 170 ledere med beslutningsmyndighet er involvert.

«Det store antallet enheter, både ute og hjemme, gir risiko for en fragmentert forvaltning og manglende helhetlig tilnærming», heter det.

Stadig flere satsinger

Veksten i bistand følges av vekst også i såkalte «satsingsområder». Det fører til stadig nye satsinger uten at gamle satsinger tas ut.

«I stedet er stadig flere undertemaer blitt introdusert, og utviklingen har gått i retning av økt tematisk fragmentering. Når nye tematiske satsinger introduseres, nedprioriteres ikke tidligere tematiske satsingsområder», heter det videre.

Det siste tiåret er prosjektene rettet inn mot sentrale temaer i norsk utenrikspolitikk: freds- og forsoningsarbeid, klima, menneskerettigheter og kvinners rettigheter.

Det er ikke bare hjemme i Norge mange aktører er involvert. Utvalget peker på at Norge gir bistand i mange kanaler: Bilateral bistand, multi-bilateral bistand (øremerket til land, sektor eller tema) og multilateral bistand.

Innenfor disse hovedgruppene gis det bistand til en lang rekke ulike multilaterale organisasjoner, norske ikke-statlige organisasjoner, lokale ikke-statlige organisasjoner, statlige virksomheter i mottagerland og private aktører.

Det gjør det krevende å beholde oversikten, mener granskerne:

«Sett utenfra er det krevende å se hvilke vurderinger som gjøres av hvor og når det er strategisk riktig å bruke den ene eller andre kanalen eller organisasjonen».

Bistand til færre land

Utvalget mener det er nødvendig å styrke styringen av bistanden gjennom:

• Tydeligere prioritering av hva som skal oppnås
• Samle det overordnede ansvaret for utviklingspolitikk i én avdeling i UD
• Vurdere hvilke kanaler som er mest effektive for å oppnå målene
• Betydelig reduksjon i antall stasjoner som forvalter bistandspenger
• Reduksjon i antall land Norge gir bistand. Akutt nødhjelp og humanitær hjelp bør ikke rammes av krav om geografisk konsentrasjon.

Ekspertene peker på at det er stor politisk oppmerksomhet om bistanden. Og at bistand er blitt et redskap i utenrikspolitikken. Det har gjennom årene ført til detaljerte politiske krav til valg av land, partnere og prosjekter. Blant annet for å skaffe Norge mer innflytelse eller bedre politisk rykte.

Utvalget sier at det er «riktig å konsentrere innsatsen geografisk og tematisk langt mer enn det gjøres i dag». Det vil si norsk innsats i færre land og i færre prosjekter.

Overordnet beskriver ekspertene bistanden som «kompleks og uoversiktlig».

«Det er krevende å få oversikt over hvilke midler som forvaltes hvor», heter det.

Det var tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) som oppnevnte utvalget. I dag leder hun utenrikskomiteen. Hun vil ikke kommentere forslagene.

Frp: Sløsing

Frps leder Sylvi Listhaug skriver at « vi er positive til tiltak som kan redusere byråkratiet og ... stoppe sløsingen særlig innen bistandsindustrien».

– Antallet mottaksland for norsk bistand og bistandsavtaler ble redusert da vi satt i regjering. Frp vil redusere bistandsbudsjettet fra 1 prosent til 0,7 prosent av BNI, og en betydelig større andel av budsjettet vil vi skal prioriteres til flyktningleirer og land i nærområdene til krig og konflikt for å hjelpe mennesker på flukt, skriver Listhaug til Aftenposten.

SVs utenrikstalsperson, Ingrid Fiskaa, mener vi bør se på ambassadene og forvaltningen i UD og Norad som en ressurs i stedet for utgiftspost.

– Norge og verden trenger den kunnskapen som både utsendte medarbeidere på utenriksstasjonene og fagfolk i departementet og Norad har. Det gir oss bedre forvaltning av utviklingssamarbeidet og bistanden, og det gir Norge verdifull kunnskap om verden rundt oss, skriver hun i en e-post.

Kommunikasjonssjef Tuva Raanes Bogsnes i UD sier at det handler om å møte en mer krevende internasjonal situasjon og et strammere budsjett.

– Denne rapporten er bare én del av analysegrunnlaget for det videre reformarbeidet, og gir ingen fasit for hvilke grep UD skal ta i tiden som kommer, sier hun.

Det har over flere år vært fokus på å konsentrere og styrke kvaliteten på bistanden.

– Senest i februar 2020 ble det gjennomført en større reform på bistandsområdet. Bistandsforvaltningen er et av oppfølgingsområdene Utenriksdepartementet fortsetter å jobbe systematisk med, sier hun.