Norske regjeringer 1945 - 2005

Se oversikten over norske regjeringer i etterkrigstiden fra Gerhardsen til Bondevik, hvem som var statsminister og årsaker til regjeringsskifter.

1945: Etter krigen fikk Norge en samlingsregjering under Einar Gerhardsens ledelse. Denne regjeringen satt fra 25. juni til 5. november. 8. oktober 1945 ble det første stortingsvalget etter krigen avviklet. Da fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og dannet regjering under Gerhardsens ledelse. Den tiltrådte 5. november 1945. 1949: Stortingsvalg. Arbeiderpartiet beholdt flertallet og regjeringsmakten. 1951: Arbeiderpartiregjeringen Einar Gerhardsen (som var en flertallsregjering) gikk av, og Oskar Torp ble sjef for en ny regjering uttgått fra Arbeiderpartiet. 1953: Stortingsvalg. Arbeiderpartiet beholdt flertallet. Oskar Torp fortsatte som regjeringssjef. 1955: Oskar Torp gikk av, Einar Gerhardsen ble sjef for en ny regjering. 1957: Stortingsvalg. Arbeiderpartiet beholdt flertallet, og Einar Gerhardsen fortsatte. 1961: Stortingsvalg. Arbeiderpartiet mistet flertallet, men Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen fortsatte med støtte fra SF (Sosialistisk Folkeparti). 1963: Einar Gerhardsens regjering måtte gå av da flertallet, de borgerlige partier og Sosialistisk Folkeparti, stemte for et mistillitsforslag. Mistilliten kom etter en arbeidsulykke i gruvene i Kings Bay på Svalbard. De borgerlige mente at regjeringen ikke hadde etterkommet tidligere stortingsvedtak om gjennomføring av diverse sikkerhetstiltak i gruvene. SF stemte sammen med de borgerlige. Regjeringen John Lyng (utgått fra Høyre, Kristelig Folkeparti , Senterpartiet og Venstre) tok over, men ble bare sittende i 3 uker. 1963: Arbeiderpartiet møtte regjeringen Lyng med et generelt mistillitsforslag på bakgrunn av regjeringens tiltredelseserklæring. Sosialistisk Folkeparti sikret flertall for det ved å stemme sammen med Arbeiderpartiet. En ny regjering Gerhardsen tok over. 1965: Stortingsvalg. En borgerlig valgseier førte til regjeringsskifte. De fire partiene (Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre) som på forhånd hadde sagt at de var rede til å danne regjering, fikk flertall. Per Borten (Senterpartiet) ble statsminister. 1969: Stortingsvalg. Det borgerlige flertall overlevet med et nødskrik. Per Borten fortsatte som statsminister. 1971: Per Borten måtte søke avskjed fordi Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke lenger hadde tillit til ham. Borten hadde lekket et fortrolig notat fra vår ambassadør i Brussel til Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Regjeringen Trygve Bratteli (Arbeiderpartiet) tok over. 1972: Trygve Bratteli valgte å gå av etter tapet i folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (tidligere EEC). Lars Korvald dannet regjering utgått av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. 1973: Stortingsvalg. Etter valget danner Trygve Bratteli og Arbeiderpartiet regjering som følge av at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepart kom i flertall på Stortinget. 1976: Odvar Nordli overtar som statsminister som følge av at Arbeiderpartiets landsmøte vedtok at Reiulf Steen skulle være partiformann og at Odvar Nordli skulle ettfølge Trygve Bratteli som statsminister. 1977: Stortingsvalg. Arbeiderpartiet og Odvar Nordli fortsetter. 1981: Gro Harlem Brundtland overtar som statsminister etter Odvar Nordli som følge av vedtak i Arbeiderpartiet om ommøblering av regjeringen. 1981: Stortingsvalg. Etter valget overtar Kåre Willoch som statsminister for en ren Høyre-regjering. Kristelig Folkeparti nektet å gå i regjering på grunn av abortsaken, og Senterpartiet ville ikke gå i regjeringssamarbeid med Høyre alene. 1983: Regjeringen Willoch blir utvidet, da både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kom til at de burde gå med i Regjeringen framfor å være støttepartier på Stortinget. 1985: Stortingsvalg. Kåre Willoch fortsetter som statsminister for en koalisjonsregjering med Fremskrittspartiet i vippeposisjon. 1986: Regjeringen Willoch blir felt da den fikk flertallet i Stortinget mot seg etter å ha stilt kabinettspørsmål på forslaget om å øke bensinprisene. Fordi statens utgifter var større enn inntektene mente Regjeringen det var nødvendig å øke bensinprisene for å skape økonomisk balanse. Arbeiderpartiet tok over med Gro Harlem Brundtland som statsminister. 1989: Stortingsvalg. Etter valget tar Jan P. Syse (Høyre) over som statsminister for en treparti-regjering (Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet). Stortingsvalget hadde gitt borgerlig flertall (medregnet Fremskrittspartiet). 1990: Jan P. Syse innleverte sin regjerings avskjedssøknad som følge av uenighet i Regjeringen om hvordan man skulle forholde seg til EØS og senere spørsmålet om EU— medlemskap. Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet overtok som følge av at Senterpartiet valgte henne fremfor en borgerlig regjering av Høyre og eventuelt Kristelig Folkeparti. 1993: Stortingsvalg. Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet fortsetter. 1996: Regjeringsskiftet kom etter at Gro Harlem Brundtland valgte å levere inn sin regjerings avskjedssøknad. Thorbjørn Jagland fikk regjeringsoppdraget, og dannet et ny Arbeiderparti-regjering. 1997: Stortingsvalg. Etter valget valgte Thorbjørn Jagland å gå under henvisning til at Arbeiderpartiet hadde gjort et dårligere valg enn i 1993. Arbeiderpartiet klarte ikke å få 36,9 prosent av stemmene som Jagland mente var en forutsetning for å kunne regjere. Regjeringsoppdraget gikk til Kjell Magne Bondevik (Kristelig Folkeparti) som var statsministerkandidat for den største alternative grupperingen, nemlig sentrumspartiene. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre dannet regjering. 2000: Kjell Magne Bondevik gikk av som følge av at Regjeringen fikk stortingsflertallet mot seg på et kabinettsspørsmål om utbyggingn av gasskraftverk. Bondevik mente at han ikke kunne bli sittende hvis flertallet stemte mot sentrumspartienes forslag om at forurensningsloven ikke skulle svekkes. Flertallet på Stortinget mente dette var irrelevant og stemte mot forslaget.

Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet dannet ny regjering. 2001: Stortingsvalg. Den andre regjering ledet av Kjell Magne Bondevik ble utnevnt 19. oktober 2001. Den er utgått av Høyre, Kr.F. og Venstre, som samlet har 62 av Stortingets 165 representanter. Støttet av Fremskrittspartiet, med 26 representanter i Stortinget.