Studenter sakker akterut økonomisk. – De har større grunn til å gjøre opprør enn vi hadde, sier opprørsgeneral fra -93.

Dagens studenter har langt dårligere kjøpekraft enn sine foreldre. De har én mulighet til å få til endring, tror forsker: bråk og aktivisme.

Nesten 15.000 studenter protesterte mot endringer i studiestøtten foran Stortinget høsten 1993. Med seg hadde de en brostein fra Bergen. Enten skulle den tas imot av stortingspresidenten, eller så skulle den kastes mot bygningen.
  • Yngvar Gotaas Bonde

«Nærmere 15 000 studenter begravet i går heltidsstudenten i Oslo sentrum, men håper at Stortinget vil gi han nytt liv.»

Det skrev Aftenposten 23. oktober 1993.

Da hadde det allerede ulmet lenge blant norske studenter. I arbeidet med statsbudsjettet for 1994 foreslo daværende utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) en rekke endringer som ville fått direkte følger for studentøkonomien. «Hernes må fjernes» var hovedparolen fra studentene som møtte opp på Eidsvolls plass.

Regjeringen hadde foreslått at studiestøtten skulle utbetales månedsvis i stedet for ved starten av hvert semester. Stipendandelen skulle ikke økes som forespeilet, og det skulle ikke gis stipend for studier utover normert tid.

Men først og fremst var protestene et generasjonsopprør:

– Hovedpoenget vårt var at vi hadde dårligere studievilkår enn foreldregenerasjonen, 68-erne, sier Arvid Ellingsen. Nå rådgiver i LO med ansvar for utdanningspolitikk. Den gang opprørsgeneral og leder av Norsk Studentunion (NSU) avdeling Bergen.

– Og det er et spørsmål jeg har undret meg over: Hvorfor protesterer ikke dagens studenter på samme måte? De har langt større grunn til å protestere enn vi hadde.

Arvid Ellingsen jobber i dag i LO, som rådgiver med ansvar for utdanningspolitikk, og er aktiv i SV i Oslo.

Jevn nedgang i studenters kjøpekraft

Norsk studentorganisasjons (NSO) egen sammenligning av studiestøtten med grunnbeløpet i folketrygden, også kjent som G, viser at studentene sakker akterut sammenlignet med andre grupper som mottar statlig støtte.

For studieåret 2022–2023 tilsvarer studiestøtten 1,16 ganger G-en. Gjennom mesteparten av 90-tallet lå studiestøtten på over 1,5 G. Siden har det gått jevnt nedover, med unntak av et lite hopp i 2017, da 11 måneders studiestøtte ble innført.

– Å fastsette studiestøtten til 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden, er vårt desidert viktigste krav. Det vil sikre studentenes kjøpekraft i fremtidige statsbudsjett, sier nåværende leder i Norsk Studentorganisasjon (NSO) Maika Godal Dam.

Dette har imidlertid vært et krav fra NSO i over ti år. Og lite tyder på at gjennomslaget nærmer seg. Slik det er nå, justeres studiestøtten årlig for å speile prisveksten i samfunnet. Resultatet er den nedadgående grafen.

Og historier om studenter som enten må jobbe eller få hjelp hjemmefra for å få endene til å møtes.

Ufattelig begrenset evne til mobilisering

– Studentene er en gruppe med stort fremtidig maktpotensial, men ingen nåtidig makt, sier Ketil Raknes.

Han leder institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania og har skrevet bok om å bli hørt i det politiske Norge.

Han peker på tre grunner for studentenes tilsynelatende avmakt.

  • De sitter ikke i maktposisjoner.
  • På statsbudsjettet utgjør de stort sett kun offentlige utgifter. De bidrar med få inntekter til statskassen på kort sikt.
  • Unge mennesker har lav deltagelse ved valg. Det er liten politisk kostnad ved å ikke komme dem i møte.

– I tillegg har studenter en ufattelig begrenset evne til mobilisering, sier Raknes og legger til:

– Om svake grupper skal få gjennomslag, har de én mulighet: aktivisme og bråk.

Én av aksjonene til opprørerne i −93 gikk ut på å okkupere Lånekassen kontorer. Målet var å også okkupere kontoret til utdanningsminister Gudmund Hernes.

En symbolsk brostein

Det kan Arvid Ellingsen bekrefte. For de titusener studenter som mobiliserte til demonstrasjoner over hele landet i 1993, fikk gjennom kravene sine. Studiestøtten fortsatte å komme ved begynnelsen av hvert semester.

– Og opprøret førte til en vesentlig forbedring i studiestøtten. Studentene som kom etter oss, gikk ut med betraktelig mindre studielån enn vi gjorde, sier Ellingsen.

Før demonstrasjonene høsten 1993 hadde studentlederne bygget organisasjon, spisset argumentasjonen og samlet en bred allianse – både politisk og studiemessig.

– Jusstudentene var litt skeptiske til å begynne med. Men de tilbød seg å hjelpe med argumentasjon, leserinnlegg og lignende. De fant sine metoder for dannet demonstrasjon, kan man si, forteller Ellingsen.

Så da Ellingsen, ikledd gult pannebånd og med en brostein i hendene, braste inn i auditoriene til Universitetet i Bergen og skrek «Faen, nå er det alvor! Vil dere ha en bedre fremtid, må dere kjempe nå!», var grunnlaget for en bred mobilisering allerede lagt.

Deretter gikk aksjonene slag i slag: Okkupasjon av rektors kontor ved UiB, «kidnapping» av Ap-ordfører Trygve Bjørk i Sogndal før de kjørte ham til Stortinget og overlevering av brosteinen til daværende stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl. Brosteinen ble selve symbolet på opprøret. Enten skulle den overrekkes, eller så skulle den kastes.

– Det endte med at Stortinget tok imot den og inviterte oss til samtaler. Det var nok en demokratisk bra metode, sier Ellingsen.

– Dette er jo ikke Paris. Og det at vi demonstrerte i ordnede former, ga oss støtte fra de brede lag av samfunnet. Til og med de eldre damene i Bergen sto og klappet med paraplyene sine da vi demonstrerte der, forteller Ellingsen.

Opprør ikke på blokken

Det fungerte med andre ord i 1993. Er det et nytt studentopprør på trappene i 2022?

– Det står ikke på blokken, sier Dam fra NSO.

– Hvordan skal dere få gjennomslag for kravet deres, som dere jo har hatt i ganske lang tid?

– Det lurer vi òg på. Vi har prøvd mange ulike fremgangsmåter for å bli hørt av politikerne, men opplever fortsatt å ikke bli lyttet til i denne saken, sier hun.

– Hvilke virkemidler som er de beste, kan man sikkert diskutere lenge. Vi er blitt hørt i en rekke saker. Vi fikk kompensasjon under pandemien, vi fikk elleve måneders studiestøtte og vi fikk til slutt strømstipend, sier hun.

Arvid Ellingsen tror et studentopprør hadde fungert også i dag. Også i -93 var det mye motvilje mot å ty til aksjonisme.

– Mange sentrale studentpolitikere mente at lobbyismen var linjen å gå for, sier han.

– Men protestene fungerte den gang, og forutsetningene for samme aksjonsform er vel så til stede i dag. Så hvorfor dagens studenter ikke reagerer sterkere, det vet jeg ikke.

En ung Arvid Ellingsen ble portrettet av Bergens Tidende i 1993. Overskriften lød «Student-opprøreren».