Har det aller meste – unntatt arbeiderbakgrunn

Det tok en stund, men nå er han der.

Nå er det vanlige folks tur. Pluss Jonas Gahr Støres.

  • Halvor Hegtun
    Halvor Hegtun
    Journalist

– Nå kan vi endelig si, vi klarte det! sa en lykkelig Støre på valgvaken sin, og partifellene ropte i unison begeistring: Jonas, Jonas, Jonas!

Med Jonas Gahr Støre får Norge en statsminister som er ambisiøs, seriøs, velutdannet, kultivert, godt over middels kvikk i toppen og med en svært lang og sammensatt fartstid fra politikk, byråkrati og organisasjonsliv.

Men med seg drar Støre et problem som kommer til å forfølge ham i det evinnelige – knyttet til det gammeldagse partinavnet:

Arbeider har Arbeiderpartiets tiende statsminister aldri vært. Støre kan ikke si, på vegne av vanlige folk, at det nå er blitt vår tur. Til det skiller han seg bakgrunnsmessig for sterkt fra de aller fleste av sine partifeller i statsministerstolen.

Visergutter og veiarbeidere

Christopher Hornsrud (statsminister i 1928) var handelsbetjent og gårdbruker. Johan Nygaardsvold (statsminister 1935–45) var husmannssønn og skogsarbeider.

Einar Gerhardsen (statsminister 1945–51 og 1955–65) var visergutt og veiarbeider. Oscar Torp (statsminister 1951–55) var industriarbeider. Trygve Bratteli (statsminister 1971–72 og 1973–76) var visergutt og bygningsarbeider.

Så overtok de utdannede. Odvar Nordli (statsminister 1976–81) var den første av Aps statsministre som gikk på gymnas. Han ble revisor.

Gro Harlem Brundtland (statsminister i 1981, 1986–1989 og 1990–1996) var lege, men oppflasket i arbeiderbevegelsen med en far (Gudmund Harlem) som var statsråd og med i Aps indre krets. Thorbjørn Jagland (statsminister 1996–97) studerte økonomi ved universitetet, men hadde arbeiderklassebakgrunn fra Lier.

Les også

Noe av det siste faren sa før han døde i 2017, var at Jonas en dag ville bli statsminister.

Jakker, slips, hjemby, stil. Mange har påpekt likheter mellom Ap-leder Jonas Gahr Støre (t.v.) og hans forgjenger Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (statsminister 2000–2001 og 2005–2013), var som Støre akademiker fra Oslo vest. Men mens Stoltenberg vokste opp i et utpreget Ap-hjem, med foreldrene Thorvald og Karin som begge hadde viktige verv i partiet, kunne Støre politisk ha endt opp både her og der.

Han vokste opp som sønn av en skipsmegler og bibliotekar på Ris. Det lar seg ikke helt viske ut av historien at han faktisk søkte stilling som politisk rådgiver i Høyre, og ble tilbudt den, men takket nei.

Støre fungerte helt utmerket som embetsmann på Statsministerens kontor, ikke bare under sosialdemokratene Brundtland og Jagland, men også under Høyres statsminister Jan P. Syse og KrFs Kjell Magne Bondevik.

Rike kan gå mot venstre

En kjensgjerning er det naturligvis også at Støre sitter pent i det økonomisk, mye fordi familien gjorde et lukrativt salg av aksjer i ovnsforetaket Jøtul for mange år siden. Men det er ikke noe nytt i denne verden at rike mennesker med borgerlig bakgrunn kan søke seg mot venstre i politikk.

Støre har siden 1990-tallet vært en overbevist sosialdemokrat. Dessuten har det alltid vært plass for noen akademikere av borgerlig herkomst på fremskutte plasser i Arbeiderpartiet.

Halvard Lange, utenriksminister gjennom hele Gerhardsen-epoken fra 1945 til 1965, hadde deler av oppveksten sin i Brussel og Genève, studerte i London, var flytende i engelsk, tysk og fransk. Juristen og hjemmefrontlederen Jens Christian Hauge var ønsket både i Høyre og Venstre i 1945, men ble forsvars- og justisminister og en av de viktigste etterkrigspolitikere for Ap i stedet.

Er han grønn nok? Demonstranter fra Greenpeace var sterkt i tvil da Støre kom til valgdebatt på Studentersamfunnet i Trondheim.

«En ung og dyktig mann»

Både i skolegården og på lærerværelset ved Berg videregående skole satt godordene løst om Jonas Gahr Støre, dette har Aftenposten de sikreste innsidekilder på. Han var ikke bare en ualminnelig dyktig elev, men også morsom og hyggelig og et naturlig valg som russeformann.

Han gikk sjøkrigsskolen og ble fenrik før han som 21-åring dro til det prestisjetunge Institut d'études politiques de Paris fra 1981 til 1985. Her ble han flytende i fransk og best i klassen, uten å skusle bort tid på bohemliv på Seinens venstre bredd.

Vel hjemme igjen, etter et kortere opphold ved Harvard-universitetet i USA, gikk det slående få år før gutten fra det franske eliteuniversitetet ble tatt inn i styringen av Norge på høyeste nivå.

På side 167 i andre bind av Gro Harlem Brundtlands memoarer dukker «en ung og dyktig mann» opp som overskrift. En liten gjeng fra Bedriftsøkonomisk Institutt (BI) hadde vært på Statsministerens kontor og presentert en fremtidsstudie som het Scenarioer 2000. Blant disse forskerne var det særlig én som skilte seg ut.

Støre sammen med Gro Harlem Brundtland i januar 1998. Her kommer de to tilbake til Fornebu etter et besøk i Algerie.

«Ingen kunne unngå å legge merke til 27-åringen og hans glimrende fremstilling», skrev Brundtland, så Støre ble i 1989 ansatt som spesialrådgiver for å stelle med Europa-spørsmål. Som 33-åring ble han ekspedisjonssjef for internasjonal avdeling.

Han bidro tungt til fremforhandlingen av EØS-avtalen og var embetsmann for skiftende regjeringer, før han ble med Brundtland til styringen av Verdens helseorganisasjon i Genève i 1998.

Støre har ofte hatt samtaler med politiske kolleger rundt Sognsvann i Oslo. Her er han fotografert ved vannet i september 2000.

Politikerdebut med knall og fall

Det første politiske vervet fikk han som stabssjef for Jens Stoltenbergs første regjering fra mars 2000. Slik fikk han alt året etter være med på det dårligste valgresultatet Ap hadde hatt siden 1920-årene.

Støre valgte deretter et upolitisk mellomspill, blant annet som generalsekretær i Røde Kors, før han i 2005 ble utenriksminister i Stoltenbergs rødgrønne regjering.

Nå fulgte årene da han ble den mest populære og respekterte av alle statsråder. Det hender det går slik med utenriksministre, de kan heve seg litt over partipolitisk krangel og i stedet opptre med statsmannsverdighet.

Støre ble utnevnte til utenriksminister i Stoltenbergs regjering i oktober 2005. Her blir han intervjuet av Al Arabia like etterpå.

Støre gjorde nordområdene til et særlig satsingsområde, og nådde der i september 2010 sin største triumf: Enighet med Russland om en delelinje i Barentshavet. Flere tiårs trøblete snakk med stormakten om midtlinje, sektorlinje og gråsone var med det historie.

Populær i embetsverket var han også. Men minnene om en populær og vellykket utenriksminister må ikke helt få overskygge problemene han tross alt dro på seg i disse årene.

September 2010. Et viktig øyeblikk for Norge i Murmansk: Utenriksministrene Sergej Lavrov og Jonas Gahr Støre signerte grenselinjeavtalen mellom Norge og Russland etter 40 års uenighet. Statsminister Jens Stoltenberg var med.

Pen i tøyet, god i fransk

Norges ambassade i Syria ble i 2006 satt i brann fordi den kristne avisen Magazinet hadde publisert Muhammed-tegninger laget av danske Kurt Westergaard. I denne karikaturstriden kom Støre og Stoltenberg i skvis. De ville ha forsoning og dialog med verdens muslimer.

Støre fremførte også noe som ble utlagt som en beklagelse på en reise til Palestina. Redaktør Vebjørn Selbekk, som ble truet på livet og måtte ha politibeskyttelse, syntes at Støre i langt tydeligere ordelag burde ha stilt opp i forsvaret av ytringsfriheten.

For Støre var det heller ikke lett å skape samling i rødgrønn leir om Israel/Palestina-politikken.

«Støre er god i fransk og pen i tøyet. Men du trenger ikke å kunne fransk for å vite forskjellen på okkupant og okkupert», sa SV-veteranen Stein Ørnhøi til Aftenposten en dag.

Så kom den såkalte «Tschudi-saken». UD bevilget i 2008 seks millioner kroner til opprettelsen av stiftelsen Senter for nordområdelogistikk, hvor Støres barndomsvenn Felix Tschudi var initiativtager. Spørsmål om vennskap og habilitet ble brakt helt inn i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, der familien Støres deltagelse på 17. mai-feiringer hos familien Tschudi ble et tema.

– Jeg pleier å komme sist og gå først, sa Støre om disse samlingene.

Under regjeringens behandling av kronprinsparets apanasje erklærte han seg inhabil, på grunn av sitt vennskapsforhold til Haakon og Mette-Marit.

En eks-helseminister og en helseminister (Bent Høie) på debatt hos Aftenposten i mars – etter et kalenderår med korona i landet.

Fra utenriks til helse

I 2012 ble utenriksministeren omgjort til helseminister. Jens Stoltenberg skrev om det i memoarene sine: «Jeg ba Jonas om å ta jobben under en av turene våre ved Vettakollen. Han ble alvorlig. Han visste hvor belastende denne posten var. Det er veldig mye arbeid, og du må regne med mye kjeft, men til slutt sa han ja.»

Det var et åpenbart vink om at Støre var tenkt videre til noe større. Stoltenberg tapte valget i 2013 og dro til Nato. Støre ble valgt til partileder i 2014. Tre år skulle han få til å bygge seg opp som den naturlige leder og vinne makten tilbake fra Erna Solberg og de borgerlige i 2017.

Det så lenge så lyst ut, faktisk helt frem til Arendalsuken der han klart vant paneldebatten som var selve startskuddet for valgkampen det året. Men ut av intet kom en skrekkelig meningsmåling idet han dro fra byen, og resten av høsten gikk i motvind.

En «bryggesak» skapte medieblest og vanskeligheter, selv om saken ikke var stor. Støre bestilte en jobb på hytta på hvitt og vanlig vis, men så hadde altså mureren, ifølge Finansavisen, brukt arbeidskraft som ikke hadde det ligningsmessige helt i orden.

Vanskeligere, og merkeligere, var oppslaget som kom i Dagbladet om at Støre var medinvestor i et boligprosjekt på Ensjø. Det ble reist tvil om at arbeiderne på byggeplassen hadde ordnede tariff- og arbeidsforhold. Støre solgte seg kjapt ut, og gikk samtidig ut av et aksjefond som ikke fulgte Oljefondets etiske retningslinjer. Men valget var tapt.

På sentralstyremøte i 2019 med nestlederne Trond Giske og Hadia Tajik. Alt var ikke så moro på den tiden.

Ugøy med Giske-sak

Det kan sies mye om de fire siste årene der Støre var opposisjonsleder i Stortinget og leder av et parti som ble svært tungt rammet av #metoo-anklagene mot nestleder Trond Giske.

Støre hadde slående lite glede av å håndtere den saken. Han fant heller ikke de heldigste ordene da viktige og dyktige partifeller som Marianne Marthinsen og Jette Christensen i denne tiden takket nei til gjenvalg til Stortinget. «Så har jeg erfart at ingen er uunnværlige. Det kommer nye spennende mennesker», sa Støre til NRK, for senere å presisere at han på ingen måte kritiserte dem som gikk.

Politisk måtte han streve med «tåkefyrste»-stempelet som noen hadde satt på ham, og som stadig ble gjentatt av det politiske kommentariatet. Med sine mellomstandpunkter i sak etter sak kunne han bli litt konturløs og grå mot de ofte mer spissformulerte partner-rivalene på rødgrønn side, Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Audun Lysbakken (SV) og Bjørnar Moxnes fra Rødt.

Støre har vunnet valget gjennom et av de dårligste resultatene Ap har oppnådd i moderne tid. Statsminister blir han fordi Sp og partiene til venstre for ham har stormet frem.

Det er ikke hva man kaller en ønskesituasjon. Men Støre tar fatt, høyst sannsynlig med stå-på-vilje, som det heter i stillingsannonsene.

Les mer om

  1. Stortingsvalget 2021
  2. Stortingsvalget 2021
  3. Jonas Gahr Støre
  4. Politikk
  5. Arbeiderpartiet (Ap)