Politikk

En mer rettferdig valgordning

Valget mandag skjer etter nye regler for hvordan plassene i Stortinget skal fordeles. Artikkelforfatteren, som var med på å utarbeide forslagene til ny valgordning, gir her en forklaring på endringene.

  • Forf>dr. Polit.
  • <forf>gunnvald Grønvik<

REPRESENTASJON. Velgerne i mange fylker vil oppdage at fylkene har fått et endret antall mandater til fordeling. Noen fylker har færre mandater, mens andre har fått økt antallet. Ytterpunktene er Nordland, som nå skal velge ni i stedet for tolv direkte fordelte mandater, og Akershus som skal velge femten i stedet for tolv.

Rettferdig.

Utjevningsmandatene fordeles som før til partier som passerer sperregrensen. Målet er å få til likest mulig stemmetall bak hvert mandat på landsbasis. Det nye er at alle fylkene får hvert sitt utjevningsmandat. Dermed blir det 19 utjevningsmandater mens det tidligere var åtte. Tallet på direkte valgte fylkesrepresentanter blir redusert fra 157 til 150.Så lenge utjevningsmandatene ikke hadde en fast geografisk fordeling, gikk svært mange av dem til folkerike fylker. Akershus har for eksempel hatt to eller tre slike mandater ved de fire valgene vi har hatt utjevningsmandater. Nå vil dette fylket, som de andre, bare få ett.

Alle stemmer teller likt.

Økningen i det totale antallet utjevningsmandater er svært viktig ettersom det i praksis nesten alltid vil innebære at partiene som passerer sperregrensen, får sitt samlede mandattall fastsatt basert på stemmetallet på landsbasis. Sagt på en annen måte: Ved partivalget til Stortinget teller fra nå av alle avgitte stemmer likt, slik at det såkalte styringstillegget er helt borte. Velgere som er opptatt av å vinne innflytelse, slipper dermed å tenke på om deres primære parti har sjanse til representasjon i et fylke. Uansett hvor i landet en velger avgir sin stemme, får vedkommende mest innflytelse ved å stemme på sitt parti. Det eneste unntaket er for partier som ikke passerer sperregrensen, og dermed ikke blir med i kampen om utjevningsmandatene. Slike partier vil fortsatt kunne vinne mandater direkte i enkelte fylker, slik Venstre og Kystpartiet gjorde ved forrige stortingsvalg. Men sjansen til å nå opp i fylkene er endret gjennom den nye mandatfordelingen i fylkene. Det er blitt lettere å passere dette nåløyet i Akershus, mens det er blitt vanskeligere blant annet i Nordland og Hordaland. Partier som ser ut til å ligge klart under sperregrensen, må altså fortsatt regne med å møte argumentet om bortkastede stemmer, og partier nær sperregrensen kan prøve å appellere til velgere ved å påpeke at stemmen som bringer partiet over 4 prosent, sikrer seks-syv mandater til partiet.

Kritisert.

En prinsipielt viktig nyhet er at mandattallet i fylkene ikke lenger er direkte fastsatt i Grunnloven. I stedet inneholder Grunnloven en regel for hvordan mandattallet skal fordeles på valgdistriktene. Valgdistriktenes areal og innbyggertall skal veies sammen og danne utgangspunkt for tildeling av stortingsmandater. Regelen har vært sterkt kritisert, og siden jeg er opphavsmann til den, vil jeg si noe om hva som førte til at jeg foreslo den da SV, Sp., Kr.F, og Fr.p. i 1988 foreslo endringer til den da helt nye ordningen med utjevningsmandater.Jeg oppfattet det som sterkt ønskelig at Stortingets sammensetning blir justert i samsvar med befolkningsutviklingen, uten å øke antallet representanter, og at utkantene skulle ha en viss overrepresentasjon i forhold til sentrale strøk. Det var nedfelt gjennom mandattallene for hvert enkelt fylke som var fastsatt i Grunnloven. Ettersom en endring av disse mandattallene måtte ha bred oppslutning — to tredjedels flertall i Stortinget - for å kunne bli vedtatt, søkte jeg å finne frem til en regel som avspeilet folketallet, men som ellers representerte den minst mulige endring i mandattallet.Regelen er at fylkene får 1,8 poeng for hver kvadratkilometer av fylkets areal, og 1 poeng for hver innbygger fylket har. De 169 mandatene Stortinget består av, blir fordelt på fylkene ut fra poengtallet. Beregningene blir gjort hvert åttende år, og er denne gangen gjort med tall for 1. januar 2004.Mandatene vil altså forflyttes geografisk i takt med endringer i folketallet. Dette vil ikke få konsekvenser for den partipolitiske sammensetningen av Stortinget. Det sørger regelen for partifordeling av utjevningsmandatene for, og ved fordeling av mandater mellom partiene har fylkenes areal ingen betydning.

Folketall.

Regelen er konstruert for at det ikke skal bli store geografiske endringer i Stortingets sammensetning. Det blir det derfor heller ikke. Nord-Norge beholder sitt mandattall, mens Møre og Trøndelag mister et mandat. På Sørvestlandet er det til sammen fire nye mandater til Vest-Agder og Rogaland. På Østlandet har Akershus fått tre nye, Oslo og Buskerud har fått to nye og Østfold har fått et nytt mandat. Mandatveksten til det sentrale Østlandet og Sørvestlandet er i samsvar med de store endringene i folketall. I praksis har de folkerike fylkene i disse områdene vunnet de fleste utjevningsmandatene slik at endringen er større på papiret enn i praksis.Et punkt som ikke har vært debattert, er om det totale innbyggertallet eller bare de norske statsborgerne skal telle med i disse beregningene. Det totale innbyggertallet er brukt, og hadde en valgt bare de norske statsborgerne ville Oslo fått ett mandat mindre, mens Oppland ville fått ett mer. Det er altså ikke nye regler for kåring av distriktsmandater, bortsett fra endret antall i mange fylker. Også reglene for fordeling av utjevningsmandater mellom partiene er uendret, bortsett fra at det er 11 flere utjevningsmandater å fordele. Nyheten kommer i den tredje fasen, når partienes utjevningsmandater skal fordeles på fylkene. Dette dreier seg altså om reglene som avgjør hvilke fylker for eksempel Kr.F.s utjevningsmandater skal komme fra. Men dette kan også få betydning for SV eller andre partier, ettersom det nå er bare ett utjevningsmandat per fylke. Når et parti har fått denne representanten, kan ingen andre partier få utjevningsmandat i dette fylket.

Sammenlignbart.

For hvert fylke skal det regnes ut en kvotient som sier hvor langt hvert av partiene er unna å vinne et ekstra mandat i fylket. Disse kvotientene skal gjøres sammenlignbare mellom fylkene ved at de deles på antallet stemmer bak en representant i det enkelte fylket. En får da en tabell med nitten relative kvotienter for hvert parti som deltar i utjevningen. Disse kvotientene blir sortert fra størst til minst, og utjevningsrepresentantene blir fordelt på parti og fylke ved å starte med den største kvotienten. Når et parti har fått et utjevningsmandat i et fylke, må en se bort fra de andre kvotientene i dette fylket. Og når et parti har fått de utjevningsmandater det skal ha, må en se bort fra de kvotientene dette partiet har i andre fylker.Det er i denne siste fordelingen noen har hevdet at partier kan få utjevningsmandater i fylker der partiet nesten ikke har stemmer. Det er riktig at det kan konstrueres eksempler som gir slike resultater, men kvotientene som brukes ved fordelingen, er fastsatt slik at det å vinne det første mandatet i et fylke gis høy prioritet. Ordningen innebærer også at relativt sterke fylkespartier i små fylker kommer høyt på listene og dermed får stor sjanse til å vinne utjevningsmandat. Eksempler basert på stemmetall og mandatfordeling ved tidligere valg viser at innvendingene på dette punktet er mer teoretiske enn praktiske.

Gjennomtenkt.

Vi får trøste oss med at systemet, på dette minst viktige punktet i mandatfordelingen, er godt gjennomtenkt, og at datamaskinene vil gjøre beregningene raskt og effektivt for oss. Det viktigste er at vi som velgere for første gang kan se frem til et valg der hver stemme teller likt i kampen om mandatene. Med unntak for en debatt om sperregrensen fortsatt bør være fire prosent, eller om den skal reduseres til tre prosent som i Sverige eller til to prosent som i Danmark, kan vi vel også regne med ro om valgordningen heretter.

Les mer om

  1. Politikk