Hareide: «Bittelilletun» er blitt voksen

Han er eldre enn han ser ut til, regjeringens nå yngste statsråd. Knut Arild Hareide (31) har faktisk ministererfaring fra før.

Sommeren 2003 hadde Hareide en noe uvanlig sommerjobb. I to uker var han fungerende finansminister og fungerende partileder på samme tid.

Hareide er av mange blitt utpekt som en kronprins i Kristelig Folkeparti. Han har lenge vært en slags protesje for partiets parlamentariske leder Jon Lilletun. Som politisk rådgiver for Lilletun da han satt som utdanningsminister i Bondeviks første regjering, ble Hareide kalt «Bittelilletun».

Strategijobb

Men nå er Hareide blitt voksen på ordentlig. Det har han egentlig vært lenge. I vinter ble bømlingen gjenvalgt som nestleder i partiet under KrFs ekstraordinære landsmøte i Bergen.

Hareide hadde ingen problemer med tilliten internt etter å ha ledet både partiets programkomité og strategiutvalg.

En måned senere, i februar i år, hadde Hareide gleden av å avvise et frieri fra Fremskrittspartiet. I brevs form slo Hareide fast at den politiske avstanden mellom KrF og Frp er for stor til at et regjeringssamarbeid mellom de to er mulig.

Startet tidlig

Bare 18 år gammel ble Hareide valgt inn i kommunestyret i Bømlo. Senere utdannet han seg til siviløkonom. Siden har han viet sitt liv til politikken.

26 år gammel ble Hareide hyret inn som politisk rådgiver for Jon Lilletun i Bondevik I-regjeringen. Derfra gikk ferden til finansdepartementet hvor Hareide var statssekretær fra oktober 2001 til august 2003.

Hareide gikk av som statssekretær etter eget ønske da han ble kampvotert inn som partiets nestleder i 1993 for å oppfylle ønsket om at ikke alle tre i KrF-ledelsen skulle komme fra regjeringsapparatet.

Engasjert

Sammenligningen med Jon Lilletun handler ikke bare om at den eldste har vært mentor og den yngste politisk rådgiver. Hareide har noe av det samme over seg som Lilletun; begge kan være levende karismatiske fra en talerstol, begge har høy røst og begge viser sterkt engasjement.

For Knut Arild Hareides del har engasjementet strukket seg fra så vidt forskjellige saker som et utspill om at homofile må få lov til å gi blod, til å ville fronte singlesaken med et ønske om at regjeringen lager en stortingsmelding der de ikke-giftes situasjon blir klarlagt.