Jagland mente det var «utenkelig» at han skulle bli statsminister
Tidligere Ap-leder Thorbjørn Jagland misliker at Stortinget og kongen «ble brukt som rundingsbøyer» da han ble statsminister. Gro Harlem Brundtland iscenesatte skiftet uten å involvere ham.
Thorbjørn Jaglands biografi «Du skal eie det selv» gir hans versjon av statsministerskiftet i 1996.
Han satt intetanende i frisørstolen om morgenen 23. oktober 1996 da han fikk beskjed om å komme til Stortinget for å bli statsminister etter Brundtland.
Jagland forteller om en partiledelse som ikke snakket åpent sammen om de viktigste og mest følsomme spørsmålene: Når og hvordan skal makten og de høyeste politiske vervene fordeles.
Først i memoarene i tiårene etterpå åpner hovedpersonene Brundtland og nå Jagland om sine innerste tanker, og hvordan de tolket hverandre på det aktuelle tidspunktet.
Thorbjørn Jagland tar et kraftig oppgjør med Jens Stoltenberg
– Dårlig start for en statsminister
Han viser til at Brundtland ikke likte hans uttalelse våren 1996 om at «Gro fortsetter som statsminister så lenge hun har lyst og vil».
Ifølge henne hadde Jagland som partileder ansvaret for å avgjøre den beste løsningen.
Jagland skriver at det samsvarte ikke med hans «respekt for valg og Stortingets rolle at jeg kunne sette henne til side.»
En slik beslutning måtte hovedaktørene ta sammen og drøfte i Arbeiderpartiets organer.
«Dessuten så jeg ikke på et slikt skifte som noe vi bare kunne informere Stortinget om. Som om det var et skifte av den ansvarlige på toppen, arrangert av vedkommende i hemmelighet, som Stortinget bare kunne ta som en opplysning. Ikke engang i tider da Arbeiderpartiet var i flertallsposisjon på Stortinget, kunne man gjøre det på den måten» skriver han.
Ikke naturlig med skifte i 1996
Selv kom Jagland høsten 1996 til at han «hadde aldri i tankene at Arbeiderpartiet kunne skifte mannskap på et slikt tidspunkt». Det var «utenkelig» å få makten og ansvaret i fanget så kort tid før stortingsvalget i 1997.
Han viser til at Sveriges statsminister Ingvar Carlson ga sin etterfølger halvannet år å forberede seg på. Men Brundtland hadde andre planer.
«Derfor var jeg ikke klar da Gros fratredelse var et faktum», skriver han.
«Det som skjedde, fikk dessverre preg av å være et skifte av personen på toppen iscenesatt av Arbeiderpartiet med Stortinget og kongen som rundingsbøye», fortsetter han og forteller at statsråder følte seg avsatt.
Brundtland har tidligere sagt at hun «prøvde å få tak i Thorbjørn på morgenen samme dag», men at ingen visste hvor han var.
– Du er vel i Stortinget i morgen?
«Gro ringte kvelden før og sa: Du er vel i Stortinget i morgen». Det var alt», skriver Jagland.
Han skriver at han kan forstå at Brundtland ikke ville «åpne opp for lange spekulasjoner og diskusjoner. Men jeg for min del skulle gjerne ha hatt mer tid til å tenke gjennom situasjonen.
Med mer tid til rådføre meg med partiet ville jeg ikke ha akseptert å danne regjering uten å undersøke grunnlaget for det i Stortinget».
Gro trakk seg som leder
Skifte av statsminister var ikke første gang at Gro Harlem Brundtland holdt kortene tett til brystet ved et skifte.
I 1992 sendte hun sjokkbølger inn i landsmøtet. Ved innledningen til kveldsmøte fredag ba hun om ordet og erklærte at hun trakk seg som leder. Bakgrunnen var sønnens selvmord.
Like før hun gikk på talerstolen hadde hun orientert ledelsen i LO og Ap.
Men i boken skriver Jagland at hun før dette hadde informert nestleder Gunnar Berge, men ikke den andre nestlederen Thorbjørn Berntsen og heller ikke partisekretær Jagland.
Hennes beslutning skapte dramatikk og førte til at Jagland ble leder og Stoltenberg nestleder. Partiet måtte løse lederkabalen i løpet av noen timer.
I boken er Jagland kritisk til Brundtlands måte å løse dette på. Han skriver at lederskiftet skjedde på en uheldig måte.
«Landsmøtet ble overrumplet,» skriver han og legger til at han mener det hadde vært bedre med «valgprosess som inkluderte folk ute i partiet.»
Sviktet ikke en venn
I boken kommenterer Jagland for første gang at Martin Kolberg, hans forlover og mangeårige venn helt fra AUF-tiden, ikke fikk fortsette som stabssjef på Statsministerens kontor.
«Med sin opptreden - kroppsspråk og jeg tror meddelelser til pressen - skapte han et inntrykk av å ha blitt sviktet av sin gamle venn», skriver Jagland og gir sin versjon:
Under en biltur hjem til Tranby i 1995 tok Kolberg selv initiativ til at deres yrkesmessige veier burde skilles. De hadde jobbet sammen i AUF og på partikontoret i en liten mannsalder.
Da Jagland overtok som statsminister forholdt han seg til det han oppfattet som Kolbergs ønske. Derfor fikk Britt Schultz denne viktige jobben. Jagland skriver at Martin Kolberg oppsøkte ham den siste kvelden før regjeringen skulle presenteres.
«Han var svært skuffet og ville ha meg til å gjøre om på beslutningen. Jeg måtte forstå at da han gikk til Gro på Statsministerens kontor, var det for å berede grunnen for meg.»
Jagland skriver at han flere ganger har avslått å stille til forsoningsintervju med sin gamle venn. Han ville vente til han fikk satt tingene i rette sammenheng. Noe han mener han gjør i boken.
Martin Kolberg har ikke besvart Aftenpostens henvendelse, men sier til NRK at Jaglands fremstilling ikke stemmer. Kolberg skriver selv memoarer og vil komme med sin versjon der.
