Stortingspartier hemmeligholder hvordan de bruker penger de bevilger til seg selv
Stortinget krever åpenhet om pengebruken i kommuner, sykehus og andre offentlige virksomheter. Men fem stortingspartier nekter å være like åpne om sin egen bruk av skattepenger.
Hvor mange skattekroner kan en helsedirektør bruke på egen bil? Hvor mye bruker et kommunalt havneselskap på luksusreiser til Hongkong? Og hvorfor har en stortingsrepresentant fått refundert over 290.000 kroner uten å levere en eneste kvittering?
Offentlighetsloven sørger for at den som ønsker det, kan få innblikk i hvordan statlige og kommunale virksomheter bruker offentlige midler.
Men offentlighetsloven omfatter ikke partienes grupper på Stortinget.
Stortingsrepresentantene har bevilget 862 millioner skattekroner over statsbudsjettet til sine egne partigrupper de siste fem årene. Men fem av de ni partiene nekter å gi like detaljert innsyn som det Stortinget krever av offentlige virksomheter.
– Som folkevalgte bør de etterleve de samme prinsippene som følger dem som er underlagt offentlighetsloven. Det er lite demokratisk og lite tillitvekkende at partiene ikke forstår at det er behov for åpenhet om hvordan offentlige midler brukes, sier Kristine Foss, som er jurist, rådgiver og ekspert på offentlighet i Norsk Presseforbund.
Hensikten med pengene som bevilges til partigruppene er, ifølge Stortingets eget regelverk, å sørge for at gruppene skal «kunne drive sin virksomhet slik at stortingsrepresentantene kan utøve sitt stortingsverv».
En stor del av overføringene brukes til å lønne rådgivere og administrativt ansatte.
862 millioner kroner siste fem år
De 862 millionene kommer i tillegg til pengene Stortingets administrasjon bruker til å dekke representantenes reiser og valgkampturneer, slik Aftenposten tidligere har omtalt. Det er også Stortingets administrasjon som betaler representantenes hybler og årlige godtgjørelse på 956.000 kroner. Dette er utgifter som offentligheten har innsyn i.
I forbindelse med Aftenpostens gjennomgang av Stortingets reisekostnader, har vi bedt partigruppene om å vise hvordan de har brukt penger på blant annet reiser, gaver og sosiale arrangementer. Totalt beløper disse kostnadene seg til flere titalls millioner kroner.
Ap, Høyre, Frp, Venstre og Sp sier nei
Fire partier – MDG, KrF, Rødt og SV – har valgt å vise oss de aktuelle kostnadene. Tallmaterialet er stort, og Aftenposten gjennomgår det nå.
– Vi er opptatt av at det skal være åpenhet rundt hvordan vi bruker ressursene vi får tildelt for å følge opp stortingsrepresentantene som er innvalgt, sier Bjarne Kristoffersen, som er sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe.
- Les kommentaren: Norge trenger mer åpenhet, ikke mindre
Men Arbeiderpartiet, Høyre, Frp, Senterpartiet og Venstre vil ikke at offentligheten skal få se detaljerte oversikter som viser hvordan de bruker skattebetalernes penger.
I en felles uttalelse skriver sekretariatslederne for de fem partiene følgende:
«Stortingsgruppene avgir årlig regnskapsrapporter til Stortingets presidentskap og er underlagt kontroll av samme revisjonsselskap. Disse rapportene ligger offentlig tilgjengelig på Stortingets nettsider og sikrer åpenhet og innsyn i gruppenes bruk av tilskuddene.
Med den begrunnelse, kombinert med hensynet til personvernet for våre ansatte, vil det ikke bli gitt mer detaljert innsyn i de delene av vårt regnskapsmateriale Aftenposten etterspør».
- Har du tips om denne eller lignende saker? Ta kontakt med Aftenpostens journalister på e-post eller send en kryptert melding i Signal-appen til 970 42 342.
Vil ikke svare om ulik praksis
– Hvorfor skal offentligheten ha rett til detaljert innsyn i hvordan forvaltningen bruker offentlige penger, men ikke rett til tilsvarende innsyn i hva dere bruker offentlige penger på?
– Vi er åpne om hvordan vi bruker penger. Våre regnskaper er tilgjengelig for alle, og Stortinget har oppnevnt en revisor som får alle opplysninger de ønsker. Men vi driver ikke forvaltning og partigruppen er ikke en offentlig institusjon. Stortinget har vedtatt et regelverk som vi følger, sier Snorre Wikstrøm, som er sekretariatsleder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe.
Med 49,7 millioner kroner var Ap den gruppen som mottok mest i fjor.
– Hvordan ser du på at fire andre partier velger å gi innsyn i dette, mens dere ikke gjør det?
– Det må hvert parti svare for selv. Jeg har ikke noe behov for å kommentere det.
Kristine Foss er ikke imponert over begrunnelsene for hemmelighold, og reagerer også på at de bruker personvern som et argument.
– Det er fullt mulig å sladde personsensitive opplysninger og gi ut resten. Det er ikke en spesielt god begrunnelse, særlig ikke når de andre partiene får det til, sier hun.
Knut Heidar er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han sier at han til dels forstår at partigruppene ikke ønsker full åpenhet rundt egen pengebruk.
– Her kan det ligge strategiske opplysninger om hvordan partigruppene bruker pengene for å mobilisere velgere og skape oppslutning om egen politikk, sier han.
Omtrent som innsynet i en privat bedrift
De årlige regnskapsrapportene sekretariatslederne henviser til forteller hvor mye hver partigruppe har brukt på blant annet «konsulenttjenester», «gaver», «kontormaskiner», «andre arrangementer» og «velferdsutgifter», som julebord og sommerfest.
Men de fem partiene avviser altså Aftenpostens ønske om å få se hver enkelt utgift innenfor disse kategoriene, selv om tilsvarende utgiftsposter for offentlige virksomheter skal være tilgjengelig.
Dette betyr i praksis at pressen og skattebetalerne ikke får vite særlig mer om partigruppenes bruk av fellesskapets penger enn de får vite om hva et rørleggerfirma eller en bank bruker sine egne inntekter på.
– Så lenge dette dreier seg om bruk av offentlige midler, så tror jeg det kan skade omdømmet til partiene og i verste fall også til Stortinget at de velger å hemmeligholde hvordan pengene brukes, sier Åge Johnsen, som er professor i offentlig politikk ved Oslo Met (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus).
Han forsker spesielt på styring og kontroll i offentlig sektor.
– Det handler ikke nødvendigvis om at det er grunn til å tro at det er utbredt misbruk, men at offentligheten ikke har mulighet til å ettergå det. Selv om de har sitt på det tørre rent juridisk, så mener jeg partiene i fellesskap burde kommet frem til at dette er informasjon som bør være åpent for offentlighetens innsyn.
