Det er fullt mulig å drive folkeopprør og sitte med makt samtidig. Men fallgruvene florerer.
Myten om at populister ikke tåler å ha makt, er blitt grundig avkledd. Det betyr ikke at livet som «ansvarlig opprørsparti» er enkelt.
Kort forklart
- Det er stor uro i Fremskrittspartiet etter at bompenger ble et sentralt tema i kommunevalgkampen. Noen mener at partiet bør forlate regjeringen.
- Populistpartier og protestbevegelser har etter hvert kommet til makten i en rekke europeiske land. Alle står overfor det samme spørsmålet: Hvordan overbevise velgerne om at de ikke er en del av den politiske eliten når de samtidig inngår smertefulle kompromisser i regjering?
Dette har skjedd
Nyoppstartede anti-bompengelister har på kort tid oppnådd suksess i flere byer. På Norstats siste kommunebarometer for Aftenposten og NRK får Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) 4,8 prosent på landsbasis. Samtidig ligger Frp helt nede på 7,2 prosent.
Det har skapt betydelig uro på grasrota. Tidligere denne uken ble det avholdt ekstraordinært landsstyremøte om bompenger. Det endte med at partileder Siv Jensen fikk med seg en rekke krav hun må forhandle med de andre regjeringspartiene om. På listen står blant annet sletting av bompengegjeld. Dersom Jensen ikke vinner frem, mener flere fylkesledere at partiet må ut av regjering.
Man trenger ikke ha makten for å endre et land. Her er beviset. | Øystein K. Langberg
Derfor er det krevende for populister å ha makt
Mange i Frp bestrider merkelappen «populist», men i internasjonale sammenligninger inkluderes de ofte i denne sekkeposten.
Dette er partier som hevder at de representerer «vanlige folk» i en kamp mot en virkelighetsfjern eller korrupt elite, forklarer Daniele Albertazzi, forsker ved universitetet i Birmingham. Partiene har et protestelement over seg. De finnes på begge sider i politikken, men det er de innvandringskritiske høyrepopulistiske partiene som har hatt størst fremgang i Europa de siste tiårene.
– Partiene bygger hele sin identitet på at de skiller seg fra establishmentet og fra elitene de hevder styrer landet, preger mediene eller dominerer byene. Når de da skal regjere sammen med dem de selv påstår er en del av eliten, er det et problem i seg selv, sier Albertazzi, som har skrevet boken Populists in Power.
Denne motsetningen gjorde at mange lenge antok at populister ville kollapse så fort de kom i posisjon. Det har imidlertid ikke skjedd. En kartlegging fra den liberale tankesmien Timbro viser at de nå sitter ved makten i 11 av 33 land i Europa. Endel har vært i regjering flere ganger.
Albertazzi mener også at det er en myte at partienes velgere er kompromissløse radikalere som ikke forstår det politiske spillet.
– Den store majoriteten skjønner godt at det ikke kommer en revolusjon over natten, men at det handler om å gi og ta. Velgerne har realistiske forventninger.
Å ri to hester: En formel som virker
Italienske Lega, som i dag ledes av Matteo Salvini, sitter i regjering for femte gang og har større oppslutning enn noensinne. Sveitsisk folkeparti har to av syv ministre i landets konsensusdrevne regjering, kalt forbundsråd. Samtidig har de vært Sveits’ klart største parti i over 15 år.
Frp er et annet eksempel. Da den blåblå regjeringen ble gjenvalgt i 2017, var partiets oppslutning «bare» 1,1 prosent lavere enn ved valget i 2013.
– Dersom populistpartier skal klare seg i regjering, er det helt avgjørende at velgerne ikke oppfatter at de modererer seg for mye. De må ha én fot på innsiden og én på utsiden. En måte å gjøre det på er å dominere ett politikkområde fullstendig, sier Albertazzi.
Innvandringsfeltet har en rekke fordeler. For det første er det viktig for partienes velgere. For det andre går det an å fremstå som handlekraftig, uten at det krever store økonomiske ressurser. Det gjør livet i en koalisjon enklere.
– Salvini har stengt havner for migranter og stoppet båter ute på havet. Det er viktige symbolsaker for velgerne, men påvirker ikke budsjettet, sier Albertazzi.
Han peker på at venstrepopulister har en større utfordring. Fanesakene er ofte knyttet til dyre utvidelser av velferdsordninger. Det finnes få «billige» symbolseire.
Den store faren: Å bli utflankert
Protestpartier som sitter for lenge ved makten, eller fremstår som for blankpolerte eller moderate, risikerer å bli utfordret. Dansk Folkeparti har aldri sittet i regjering, men har støttet borgerlige regjeringer i flere omganger. Ved årets valg ble de imidlertid utflankert av enda mer ekstreme partier som Stram Kurs og Nye Borgerlige.
Også i Frankrike har noe lignende skjedd. Marine Le Pen har forsøkt å gjøre partiet sitt mer spiselig, blant annet ved å tone ned EU-motstanden. Det førte til at en gruppe politikere brøt ut og startet et nytt og mer EU-kritisk parti.
Norske Frp så lenge ut til å holde høyreflanken fri. Partiet har lykkes med å ri to hester i en rekke saker. De tok dissens og stemte imot FNs migrasjonsavtale i fjor, selv om regjeringen støttet den. Da Stortinget skulle vedta asylinnstramninger våren 2016, valgte Frp å gjennomføre en rent symbolsk markering av sin strenge innvandringslinje fremfor å forhandle frem et forlik. Hadde de valgt å delta, kunne de kanskje fått til større innstramninger enn det som til slutt ble vedtatt.
Innen samferdsel har ikke Frp markert seg som protestparti på samme tydelige måte i regjering. Det kan være en av årsakene til at de til slutt fikk en utfordrer i bompengepartiet.
Europas ytre høyre har gjennomgått en pussig forvandling | Øystein K. Langberg
Alternativet: Stå utenfor regjering
Populistpartier som ikke har regjeringsmakt, kan påvirke politikken likevel. Britiske UKIP har aldri hatt formell makt, men partiets fremgang var likevel viktig for å få presset frem folkeavstemningen om EU. Frihetspartiet til Geert Wilders i Nederland har heller ikke sittet i regjering, men har vært støtteparti til borgerlige regjeringer, akkurat som Dansk Folkeparti.
De som har tatt til orde for at Frp skal forlate regjeringen, mener at partiet bør innta en slik rolle. Da kan de være i en slags opposisjon, uten å velte Erna Solberg.
– Det kan være en veldig fin posisjon for populister. De kan få noen viktige seire, men unngår å miste outsider-stempelet, sier Albertazzi.
Strategien har også noen klare nedsider. Man har ikke tilgang på de samme ressursene som regjeringspartier og ender opp med færre gjennomslag. Dessuten risikerer partiene å fremstå som lite relevante for velgerne dersom de ikke har noen ambisjon om regjeringsmakt.
Et irrelevant parti blir heller ingen valgvinner.
