Flere forskere tror vi går i retning av økt forskjeller i eldreomsorgen. De som har råd, betaler for et bedre tilbud enn det kommunen gir dem.

Stadig flere eldre «kjøper seg opp» og får mer hjelp til pleie— og omsorg enn kommunen mener de har krav på. Flere firmaer Aftenposten har vært i kontakt med – i ulike deler av landet – merker en økende etterspørsel etter slike «tilleggstjenester», og de spår at den vil øke i årene som kommer. Samtidig mener flere velferdsforskere at vi er i ferd med å få økte forskjeller i eldreomsorgen.

— Ja, folk i Norge har god råd, det gjelder også de eldre. Noe skal de bruke pengene til – med mindre de velger å la barna arve alt. Eldre i dag tenker annerledes om de oppsparte pengene sine. De er vant til å bruke pengene sine til å ha en god hverdag, sier forsker Hanne Bogen ved FAFO.

Professor Stein Kuhnle ved Universitetet i Bergen mener forskjellene er i ferd med å øke. På spørsmål om han tror det skyldes at de offentlige tilbudene ikke er gode nok, eller fordi folk uansett vil unne seg litt ekstra og har råd til det, svarer han på e-post slik:

— Jeg tror svaret er begge deler, men mest at dagens og kommende generasjon pensjonister vil være relativt velstående og kan velge å bruke mer penger på privat omsorg.

Her er tre historier om eldre mennesker som har valgt nettopp det – å betale for et bedre tilbud enn det kommunen gir:


Anne Kolven (t.v.) er ansatt i et privat firma som selger tjenester til personer med demens. Hun møter Laila Kvistad (80) én gang i uken. - Jeg har alltid pleid å gå mye, men det blir ikke så ofte her på sykehjemmet. Derfor er det godt at Anne kommer, så jeg får meg en tur ut, sier Kvistad.
Ingar Storfjell

Betaler 40.000,— i året for å gå tur én gang i uken

— Skal vi gå en tur ned her i dag, Laila?

— Ja, vi må jo gå dit vi skal.

80 år gamle Laila Kvistad støtter seg på armen til Anne Kolven. I over to år har de gått på tur sammen én gang i uken.

Kvistad er dement og beboer på Egge helsetun i Steinkjer kommune. Sykehjemmet har ikke noe tilbud om fysisk aktivitet og familien så seg nødt til å hyre inn et privat firma for å gi 80-åringen mosjon. Det koster over 40.000 kroner i året.

— Hun burde ha gått flere dager i uken, men det er såpass kostbart. Vi skulle ønske det var et tilbud flere kunne benyttet seg av, sier datteren Gunhild Kvistad.

Etter at kommunen har trukket det faste beløpet for sykehjemsplassen, går nesten hele resten av pensjonen til den ene turen i uken. Hver tur koster 1000 kroner, inkludert moms.

Vil bevare minnene

Laila Kvistad og ektemannen Per har vært beboere på somatisk avdeling på Egge helesetun i Steinkjer kommune i ett og et halvt år. Det var viktig for familien at de fikk plass der ettersom de har bodd i området i 40 år.

— Vi håper det gjør at hun husker lenger. Hun gir i alle fall uttrykk for at hun kjenner seg igjen, sier datteren.

— Det var der jeg bodde, sier Kvistad da hun går forbi gateskiltet ved Buvoldvegen på Egge.

Hun tar små skritt i de svarte og rosa joggeskoene, men får god støtte på veien av Anne Kolven.

- Jeg har alltid pleid å gå mye, men det blir jo litt av og på her. Derfor er det godt at Anne kommer, så jeg får meg en tur, sier 80-åringen.

Det er litt underholdning en gang i måneden, men ikke så mye annet. Synnøve Nordgård Berg på Egge helsetun.

Kutter i tilbudene

Seksjonsleder Synnøve Nordgård Berg på Egge helsetun forteller at det ikke er noe tilbud for fysisk aktivitet på sykehjemmet.

— Det er litt underholdning en gang i måneden, men ikke så mye annet. Vi har ønsket oss en aktivitør, sier hun.

Omsorgssjefen i Steinkjer kommune, Iren Hovstein Haugen, forteller at aktivitøren på sykehjemmet ble kuttet i forbindelse med utarbeiding av budsjettet for 2012. «Tilgjengelig aktivitørressurs ble prioritert for hjemmeboende innbyggere og beboere på eldresenter/bofellesskap i kommunen», skriver Haugen i en e-post.

Gunhild Kvistad vil ha en diskusjon om hvilke tjenester som skal dekkes av kommunen.
Ingar Storfjell

Fysioterapeuten ble kuttet allerede på 90-tallet, opplyser Marit Stragustad, som har ansvar for fysioterapitjenesten i kommunen. Dersom beboerne på somatisk avdeling har behov, må legen skrive en henvisning til fysioterapeuten på rehabiliteringsenheten.— Det forventes at personer innlagt i sykehjem blir mobilisert ved hjelp av personalet ved å gå, bevege seg og ivareta restfunksjoni daglige aktiviteter, opplyser Stragustad.

— Det virker som om alt som ikke er lovpålagt, blir kuttet. De ansatte gjør en fantastisk jobb på sykehjemmet, men de har et sprengt budsjett og for liten tid, sier Gunhild Kvistad.

God samvittighet

Pleierne på sykehjemmet har gitt uttrykk for at de synes det er positivt at Anne Kolven tar seg god tid når hun er der. Det har de ikke tid til selv. De småløper mellom rommene i de to timene Aftenposten besøker sykehjemmet. Middagen må snart stå på bordet, og det er mange beboere med ulike behov å ta seg av.

Kolven kjenner seg igjen. Hun jobbet som hjemmehjelp og på eldresenter i tilsammen 17 år før hun begynte i Noen AS. Firmaet selger tjenester til personer med demens i Trøndelag.

- Nå avslutter jeg arbeidsdagen med god samvittighet. Det gjorde jeg ikke før. Da hadde jeg ikke tid til menneskene, bare alle de andre oppgavene. Nå har jeg tid til å lytte, hjelpe og å være til stede for dem, sier Kolven.

Men «det koster jo litt, da», som hun sier.

— Det er et tilbud som alle bør få, og jeg synes det er synd hvis det skal være opp til størrelsen på lommeboken til hver enkelt,

Gründer Heidi Wang i Noen AS opplyser til Aftenposten at de har rundt 20 kunder på Steinkjer. De har holdt på i syv år.

— Mange av dem som har brukt oss før de flytter på sykehjem, tar med seg tjenesten videre. Det er også mange som blir kunder fordi de opplever at kommunen ikke gir et komplett tilbud, sier Wang.

Nå avslutter jeg arbeidsdagen med god samvittighet. Det gjorde jeg ikke før. Anne Kolven.

Holder følge

Laila Kvistad har aldrihatt sertifikat. I alle år har hun gått til butikken, gått på Byafjellet, gått til jobben og dit hun ellers var på vei.

Etter en tur rundt boligfeltet er hun på vei tilbake til sykehjemmet. Det er snart middag, og 80-åringen får det travelt.

— Du er sprek du, Laila, sier Anne Kolven.

— Ikke sprek, men jeg er glad i å gå. Det er du som er sprek.

— Jeg prøver bare å holde følge med deg, jeg.

weew076_doc6lz78t0by401ipna79gp.jpg
Ingar Storfjell

Økte forskjeller

Gunhild Kvistad er på sykehjemmet så ofte hun kan for å besøke foreldrene, men med aktive barn og full jobb er det ikke så ofte de får tid til å gå tur på dagtid. Hun er takknemlig for den jobben Anne Kolven gjør, men tror tilleggstjenester i eldreomsorgen fører til økte forskjeller, både på grunn av økonomi og prioriteringer.

— Begge mine foreldre har vært aktive hele livet, og det gjør at vi prioriterer å betale for et slikt tilbud. Det er nok ikke alle som synes det er like viktig, eller som har råd. For oss var det nødvendig fordi kommunen ikke hadde et godt nok tilbud, sier hun.

Hun ønsker en diskusjon om hva slags tjenester man skal få dekket av det offentlige.

- Er det riktig at medisinering skal være fullfinansiert, mens man må betale for all fysisk aktivitet selv? Mer fysisk aktivitet hadde kanskje bremset behovet for medisinering.

«Finn» betaler store summer for tilleggstjenester til en syk forelder på sykehjem. - Uten denne hjelpen ville det hadde det enda verre, sier «Finn», som jevnt over beskriver forelderens situasjon som «ille».
Dan P. Neegaard

Har betalt 80.000,— for tilleggshjelp på sykehjem

Dårlig bemanning på sykehjemmet og en svært pleietrengende forelder, har ført til at «Finn» har gjort noe han egentlig er imot: kjøpt ekstratjenester.

— Jeg er egentlig motstander av at man skal betale av egen lomme, men må du, så må du, sier «Finn».

Når han tar i dørklinken til rommet på sykehjemmet der forelderen ligger, hører han fortvilte rop om hjelp. Den slagrammede forelderen er hjelpeløs og ligger i sengen det meste av dagen. Klarer ikke å bruke alarmknappen for å tilkalle hjelp. Klarer ikke å komme ut av sengen, og må ha hjelp til både toalettbesøk og til å spise.

Sykehjemmet var ifølge familien «overhodet ikke forberedt på å motta så svake pasienter».

Sønnen «Finn», som hverken vil ha eget eller forelderens navn offentliggjort – for å skåne både de ansatte og forelderen – mener bemanningen på den privatdrevne institusjonen på Østlandet er alt for dårlig.

— Helt uforsvarlig lav, sier han.

Derfor kjøper familien ekstra hjelp. I løpet av et snaut halvår har de brukt ca. 80.000 kroner. Pengene tas fra det som ellers ville blitt arv.

— Vi har 600.000 kroner igjen, sier han.

Jeg er egentlig motstander av at man skal betale av egen lomme, men må du, så må du. «Finn»

Ingen annen løsning

Familien har både kjøpt tjenester fra sykepleiere og ufaglærte. Nå om dagen gir de betalte hjelperne forelderen noen å snakke med, hjelp til å komme i gang med spisingen og adgang til frisk luft.

«Finn» beskriver forelderens situasjon som «ille». Men den kjøpte bistanden gir «glimt av glede». Den pleietrengende forelderen er ikke dement og har glede av samvær med andre.

— Jeg er halvsosialist og liker ikke det jeg sier, men systemet virker ikke, sier «Finn».

Han forteller at forelderen i utgangspunktet betaler egenandel og skatt på til sammen 500.000 kroner i året. Utgifter til privat hjelp kommer på toppen av denne summen.

Han er ikke i tvil om at families bidrag er med på å økte forskjellene i eldreomsorgen, men han ser ingen annen løsning. Han mener politikerne minst må doble bemanningen på sykehjemmene og øke bevilgningene til eldreomsorgen.

Reidar Næss er en av flere som i vinter fikk redusert timetall med praktisk bistand fra Oslo kommune. Han betaler Inga Siaurokiene (t.v.) i Seniorstøtten av egen lomme for å få hjelp til vasking.
Dan P. Neergaard

Kjøper ekstra rengjøring for 18.000 kroner i året

— Støvsuging bare hver tredje uke er ikke noe for meg, sier Reidar Næss.

86-åringen betaler nå privat hjelp av egen lomme for å holde leiligheten ren nok.

— Hun gjør en fenomenal jobb. Og hun kommer alltid presis. Det setter jeg pris på, sier Næss og kikker bort på Inga Siaurokiene i Seniorstøtten. Hun har akkurat hengt opp en klesvask og er i ferd med å forlate Næss for denne gang.

Huset er støvsuget og vasket, det er tørket støv og skiftet sengetøy. Ikke minst det siste er Næss glad for. Da kona levde, ble det ofte skiftet på sengen.

Kommunen: Hver tredje uke er nok

Men kommunen har en annen oppfatning enn Næss om hvor ofte det trengs rengjøring.

- Går det tre uker mellom hver gang du støvsuger hjemme? Det spørsmålet stilte han en representant fra bydel Alna da han fikk beskjed om at tilbudet han hadde hatt, to timer hver fjortende dag, skulle skrumpes inn til en og en halv time hver tredje uke.

Ifølge Næss fikk han til svar at vedkommende støvsuget oftere enn hver tredje uke. For å opprettholde standarden på renholdet, betaler Næss nå av egen lomme: i gjennomsnitt drøyt 1500 kroner i måneden – eller litt over 18.000 kroner i året.

Summen kommer på toppen av det han da betaler i egenandel for de timene med praktisk bistand som kommunen mener han trenger og derfor sponser.

Hun gjør en fenomenal jobb. Og hun kommer alltid presis. Det setter jeg pris på. Reidar Næss (86)

Ergerlige penger å måtte ut med

— Det er ikke noe problem for meg å betale dette, sier Næss, men legger til at det er ergerlige penger å måtte ut med. Næss som tidligere var aktiv og blant annet gikk Birken, er nå avhengig av rullator. Han sliter med dårlig rygg og tåler ikke operasjonen som kan fikse den.

Siden han er litt ustø, blir han dusjet hver fredag på kommunens regning. Men vask av huset, mener den samme kommunen altså at han ikke trenger hjelp til oftere enn hver tredje uke.

Les resten av Reidars historie her:

Rapport: Privat bistand i alle kommuner

Forsker Per Gunnar Disch ved Høyskolen i Telemark er tilknyttet Senter for omsorgsforskning. Senteret driver med omfattende kartlegging av pleie— og omsorgstjenestene i landets kommuner og publiserte i fjor en rapport der det heter at et privat marked vil kunne oppstå der det er behov og samtidig betalingsvilje hos de eldre.

— En slik utvikling er allerede i gang på helse- og omsorgsområdet i de største byene. Men vi vil legge til at det syntes å være økende innslag av privat bistand i alle kommuner, heter det i rapporten.

Disch, som også mener vi er i ferd med å få økte forskjeller, frykter at kommunene ikke klarer å ivareta eldres behov godt nok.

Han mener samhandlingsreformen bidrar til å sette fart i en slik utvikling:

Kortere liggetid på sykehus har medført økt press på omsorgstjenestene i kommunene og de må ta imot dårligere pasienter enn de er vant til. Disch poengterer at dette i kombinasjon med økt levealder og at kommunene ikke klarer å skaffe seg nødvendig kompetanse, fører til at kommunene må bruke ressursene på brukernes basale behov.

Åpner seg et marked for pengesterke

— De klarer ikke innfri de øvrige, sier han og påpeker at nye generasjoner eldre har andre krav til omsorgstjenestene enn tidligere generasjoner: krav til fortsatt å være aktive og deltagende i samfunnet.

— Da åpner det seg et marked for private tjenester, som pengesterke kan kjøpe seg, sier han.

Omsorgsforskeren gir uttrykk for at fremveksten av firmaer som både utfører helse- og omsorgstjenester for kommuner, og i tillegg tilbyr ekstra tjenester mot betaling, bidrar til å forsterke en slik utvikling.

Disch, som også er lokalpolitiker for SV, frykter at «vi bygger ned sentrale verdier i velferdsstaten», dersom de private aktørene slipper til i stor grad samtidig som kommunene ikke klarer å tilby det brukerne trenger.

Han tror nøkkelen til å unngå økte forskjeller i eldreomsorgen er å få kommunen, frivillige organisasjoner og pårørendes familie til å spille på lag og samhandle. For å få til en god samhandling med pårørende må det tilrettelegges for utvikling av en pårørendepolitikk nasjonalt og lokalt.

FAFO-forsker Bogen vektlegger at utviklingen også skyldes annerledes tenkning hos dagens eldre.

— Eldre er vant til å bruke pengene sine til å ha en god hverdag. Om de ønsker å bruke pengene sine for å bedre hverdagen til for eksempel å få hjelp til en tur, er det ikke annerledes enn om de bruker pengene sine på en utenlandsreise. Men mange tenker at det er annerledes når det gjelder helse. Jeg tror vi må løfte blikket.

Venter vekst

Direktør for eldreomsorg i Norlandia Care, Gunhild Bergsaker, merker en økende tendens til at brukere kjøper seg ekstra hjelp ut over de grunnleggende tjenestene deres sykehjem tilbyr.

— Den enkelte beboer eller pårørende kan ha andre krav til standard enn hva vi tilbyr, sier hun.

Rune Iversen, daglig leder i hjemmetjenesten Attendo Omsorg, opplyser at også de har kunder som kjøper seg ekstratjenester, men han er usikker på om omfanget har økt den siste tiden.

Jacqueline Sæby, direktør for hjemmetjenester i Unicare, mener de som kjøper tilleggstjenester gjør det mer av bekvemmelighetshensyn enn fordi de har behov for ekstra pleie- og omsorgstjenester. Hun sier de pr. dato ikke opplever noen sterk økning i etterspørselen etter slike, men tror dette markedet vil vokse fremover.

Vil du dele din historie med oss? Send e-post til våre journalister.