Leila Bayan ble utsendt til Iran og pisket. Staten dømt for brudd på torturbestemmelsen.

Une avslo asylsøknaden og sendte iranske Leila Bayat til Teheran hvor hun ble pisket. Nå er den norske staten dømt for brudd på torturbestemmelsen.

– Det er meget alvorlig for den norske staten når en domstol sier at den har brutt torturbestemmelsen. Hun ble dømt til 80 piskeslag, og ble pisket, sier professor i rettsvitenskap, Mads Andenæs.

Han var rettslig medhjelper i saken som ble ført av advokatene Runar Ugelstad og Erlend Liaklev Andersen.

Staten har ikke anket dommen i Borgarting lagmannsrett, som nå er rettskraftig: Utlendingsnemndas (Une) vedtak er ugyldig, og staten ved Une har gjennom utsendelsen krenket Menneskerettighetskonvensjonen artikkel 3 og Grunnlovens § 93:

Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Dømt for usømmelig adferd

I 2009 søkte Leila Bayat, hennes mann og deres sønn asyl i Norge. Hun fortalte at hun var dømt til 80 piskeslag og bot for usømmelig adferd og inntak av alkohol.

UDI avslo søknaden og vedtok utvisning fordi etaten mente at dommen og dokumentene var falske. Etter åtte år og utallige runder i forvaltning og rettsapparatet, ble hun tvangssendt til Iran 10. mars 2017.

Bayat sier at piskingen ble gjennomført 19. september samme år. Den norske staten bestrider dette. I oktober samme år anla hun søksmål mot staten, fikk visum og returnerte til Norge.

UNE avslo igjen kvinnens søknad om asyl i 2018. I vedtaket heter det:

«Samlet sett mener nemnda det ikke er sannsynliggjort at klageren i 2007 ble domfelt for bruk av alkohol og ulovlig omgang med menn. Nemnda legger således heller ikke til grunn at klageren har fått 80 slag med pisk som følge av en slik dom fra 2007.

Nemnda tar imidlertid ikke stilling til om klageren er pisket og i så fall av hvem og hvorfor.»

I juli 2018 innvilget UNE henne likevel oppholdstillatelse i tre år av hensyn til sønnen.

• Les også: Tapte i tingretten

Avslag på asyl og utvisning var ugyldig

Lagmannsretten skriver at de sentrale spørsmål i saken var om kvinnen ble dømt til pisking av iransk domstol i 2007, og om denne straffen ble gjennomført etter at hun i 2017 ble tvangsreturnert fra Norge til Iran.

Retten svarer ja på begge spørsmål:

«Lagmannsrettens konklusjon er at det er overveiende sannsynlig at dommen fra 2007 er reell, og at straffen på 80 piskeslag ble gjennomført 19. september 2017.»

Konsekvensen er ifølge retten at alle vedtakene om avslag på asyl og utvisning bygger feilaktig på at kvinnen ikke var dømt til pisking i 2007, og er ugyldige.

– Dersom Une korrekt hadde lagt dommen til grunn, er det klart at A ville hatt behov for beskyttelse og krav på asyl. Det ville heller ikke vært anledning til å utvise henne, skriver retten og kritiserer Une for ikke å ha vært « ... tilstrekkelig åpen for å vurdere ny informasjon. UNE forsømte å foreta en tilstrekkelig samlet vurdering av dokumentene som ble fremlagt.»

Kvinnen er også tilkjent 900.000 kroner i saksomkostninger.

– Burde vite at hun ville bli pisket

– Une har sendt en kvinne til Iran som de burde vite ville bli utsatt pisking. Une har feilanvendt reglene om bevisbedømmelse, sier Mads Andenæs.

Andenæs sier at dette er andre gang lagmannsretten gir en fastsettelsesdom for brudd på torturbestemmelsen. Første gang gjaldt det fengsling av en barnefamilie på Trandum.

– Dette er alvorlige saker som begge dreier seg om utlendingsmyndighetene. De har stor makt overfor noen av de mest forsvarsløse i det norske samfunnet.

– Når regjeringsadvokaten ikke har villet anke saken, regner jeg med at det er veloverveid. Det er meget alvorlig for staten å tape og å få en slik fastsettelsesdom. Men det hadde vært enda verre å tape i Høyesterett,sier han.

– Dette betyr det at den norske staten er dømt etter torturbestemmelsen?

– Ja. Punktum, svarer Andenæs.

Une: Tar dommen til etterretning

Avdelingsdirektør Øyvind Havnevik sier Une tar tar lagmannsrettens dom til etterretning.

– Dommer er viktige tilbakemeldinger på vår saksbehandling, og denne dommen vil inngå i erfaringsgrunnlaget vårt for fremtiden, og da særlig på temaet bevisvurderinger i asylsaker.

– Når vi ikke har anket dommen, så er det fordi en anke til Høyesterett må begrunnes i at saken gjelder spørsmål utover den konkrete saken. Vi kan ikke se at det er tilfellet her, skriver han i en e-post.