Politikk

Fem eksempler på at regningen kan bli høy når H, Frp, KrF og Venstre skal bli enige om budsjett

Høyre, Frp, KrF og Venstre har begynt sluttspurten i årets budsjettforhandlinger. Går det som før, kan det blir kostbare kompromisser.

Når disse fire skal bli enige, kan sluttresultatet bli kostbart for statskassen. F.v. Terje Breivik, Venstre, Helge André Njåstad, Frp, Kjell Ingolf Ropstad, KrF og (bakfra) Nikolai Astrup, Høyre. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix

  • Solveig Ruud
    Solveig Ruud

I starten av neste uke skal de etter planen være i mål. Dersom løsningene blir i tråd med tidligere år, kan sluttresultatet innebære en del kostbare kompromisser.

Hver høst starter det med tre ulike budsjettforslag: Regjeringens og de to sentrumspartienes alternativer. De avslører uenighet om følgende:

  • hva det bør brukes penger på
  • hvor det kan kuttes
  • hvem som bør få avgiftsøkninger

Hver for seg har disse budsjettene gått i hop. Men når man begynner å blande dem, blir det ofte kostbart.

Her er fem eksempler på kostbare kompromisser fra tidligere år:

1. Mer til noen pensjonister ga mer til andre

I 2016-budsjettet satte Regjeringen av penger for å innfri en av de største seirene Frp innkasserte i sonderingene mellom H, Frp, KrF og Venstre høsten 2013. To pensjonister som var gift eller samboende skulle få beholde mer av pensjonen: avkortingen skulle reduseres. I praksis ville det bety 8000 kroner mer til pensjonistpar i året. Prislappen ble estimert til ca. 2,7 milliarder kroner i året.

KrF mente det ble feil å gi så mye til par og ikke noe mer til de aller fattigste pensjonistene. Partiet omtalte det som en «ubalanse» og foreslo en delvis utsettelse av Regjeringens forslag og i stedet mer til enslige minstepensjonister.

Kompromisset: Ja takk, begge deler. Regjeringens forslag ble stående. Alle pensjonistpar fikk 8000 kroner mer fra høsten 2016. KrF fikk i tillegg gjennomslag for 4000 kroner ekstra til enslige minstepensjonister fra samme høst – og året etter ytterligere 4000 kroner. Den totale pensjonistpakken ble dermed mye dyrere enn Regjeringens forslag: 240 millioner mer til minstepensjonister i 2016-budsjettet og 182 millioner på toppen av det i 2017-budsjettet.

Ifølge KrFs finanspolitiske talsmann Kjell Ingolf Ropstad fant de en løsning som løftet de pensjonistene som trenger det mest, og «det har en kostnad.»

– Det hender at sluttsummen på enkelte områder kanskje kan bli høyere enn vi hadde sett for oss, innrømmer Nikolai Astrup, leder av Stortingets finanskomité og Høyres finanspolitiske talsmann.

2. Mye til vei blir enda mer til tog

– Det er veiformål som står for den største økningen i budsjettet for 2018, sa statsråd Ketil Solvik-Olsen da han la frem forslaget til neste års budsjett. Samme budskap kom han med i fjor. Den gang satte han av 33 milliarder kroner til vei, en økning på syv prosent. Jernbanen fikk nesten 22 milliarder kroner og en langt mindre prosentvis vekst.

Sett med Venstres øyne ble det for mye til vei og for lite til tog og kollektivtrafikk. I sitt eget alternativ foreslo derfor Venstre å ta 1 milliard fra riksveier og å plusse på drøyt 1,2 milliarder til jernbane. I tillegg ville Venstre sette av 600 millioner kroner mer til belønningsordningen til kollektivtrafikk. Også KrF ønsket mer til de samme formålene.

Kompromiss: Ja takk, begge deler. Etter hard tautrekking endte det med 935 millioner mer til jernbane og 466 millioner kroner mer til belønningsordninger til kollektivtransport. Men de fire partiene ble bare enige om et riksveikutt på 180 millioner kroner i tillegg til å skyve på et par regninger for noen veistrekninger under bygging.

På spørsmål om det ble et kostbart kompromiss, svarer Venstres finanspolitiske talsmann Terje Breivik slik:

– Det kommer an på hvordan du vurderer det. Det har i alle fall blitt kompromisser som gjør at samferdselssektoren som sådan har vært en vinner de siste fire årene.

3. Surt og søtt til bilistene

Jeg har det siste året sagt på inn- og utpust at Frp er et parti for bilistene. Mens de øvrige partiene har snakket om å øke drivstoffavgiftene, har Frp kjempet for at bilistene skal få noe igjen.

Slik presenterte Frp-leder Siv Jensen Regjeringens «bilpakke»i fjor, en pakke som nesten bidro til regjeringskrise. Venstre hadde presset på for å øke avgiftene på bensin og diesel. Frp hadde kjempet imot.

Pakken er typisk for samarbeidet mellom Venstre og Frp: Når Venstre har ønsket å øke avgiftene på drivstoff og CO₂-utslipp, har Frp kjempet hardt for at sluttresultatet skal bli positivt for alle bilister.

Kompromiss: Ja takk, begge deler. «Sure» avgiftsøkninger for bilistene er blitt mer enn kompensert med andre «godbiter» de siste årene. Dermed har ikke avgiftsøkninger bidratt til økte inntekter for staten, men det motsatte. Inntekter fra bilrelaterte avgifter anslås å bli 13,5 milliarder kroner lavere i 2018 enn de var i 2013. På toppen av dette har det offentlige mistet inntekter på grunn av momsfritak og nedsatt pris på bom- og fergetakster for elbiler.

– Når fire partier skal bli enige, prøver man jo å bli enige uten å stikke altfor store kjepper i hjulene til hverandre, sier Breivik.

4. Mer til fylkesveier uten like store kutt i regionale fond

Regjeringen har i flere budsjetter foreslått mer til fylkesveier og «betalt» satsingen ved å kutte i fylkenes satsing på regional utvikling. Den har altså foreslått en vridning i pengebruken. I sine alternative budsjetter for i fjor fremmet både KrF og Venstre forslag om økte bevilgninger til distriktene, bare Venstre foreslo å dra inn igjen penger til fylkesveier.

KrF skrev følgende i eget alternativ; «Vi foreslår å legge 200 millioner kroner tilbake til posten for regionale utviklingsmidler. Det gjør vi uten å svekke de distriktspolitiske tiltakene Regjeringen har omdisponert potten til ...»

Kompromisset: Ja takk, begge deler. I budsjettforhandlingene seiret «KrF-modellen». Regjeringens satsing på fylkesveier ble stående urørt, mens potten med penger til regionale utviklingsmidler ble fylt opp igjen med 200 millioner kroner.

5. Sliter med å bli enige om å kutt med effekt på lang sikt

I hvert budsjett har Frp og Høyre fremmet forslag om kutt. I år gikk de ut over frivillige organisasjoner, pendlere og mottagere av dagpenger. Mange av kuttene går Venstre og KrF imot i sine forslag – samtidig som de fremmer forslag om nye påplussinger og andre måter å få inn penger på.

Sentrumspartienes forslag til inndekning møter protester i Høyre og Frp – det gjelder alt fra Venstres forslag til velferdskutt til begge partienes forslag til økte avgifter.

Kompromiss: Ja takk til gode formål – nei takk til kutt som betaler regningen. Budsjettforhandlingene ender alltid opp med mer til både bistand, flere lærere, barnefamilier, kirken og gründere. Når man skal få budsjettet til å gå i hop, blir mye av regningen dekket av at man skyver på noen utgifter, legger frem nye anslag om f.eks. færre flyktninger (og da har man plutselig fått mer penger) og eller at man bestemmer seg for økt utbytte fra ulike statsselskaper og kutter litt mer i byråkratiet. Ofte har utgiftsøkningene effekt også på lang sikt – mer til pensjonister binder opp utgifter i årene som kommer – mens mange av kuttene er kortsiktige og kun bidrar til å spare penger ett år.

– Vi har ulike prioriteringer om hvordan vi vil omprioritere, forklarer Breivik.

– Summen av forhandlingene er både noe alle skal ta ansvar for og være fornøyd med, sier Astrup.

Han mener imidlertid at alle budsjettkompromissene så langt er «til å leve med» og innenfor det han kaller en «forsvarlig ramme».

Les mer om

  1. Venstre (V)
  2. Terje Breivik
  3. Kjell Ingolf Ropstad
  4. Nikolai Astrup
  5. Statsbudsjettet