Når taushet blir trygghet

Bidrar et ressursfokusert politi til at viktige kvinnestemmer trues til taushet?

Det er farlige tendenser vi nå ser. Og farligst er ikke truslene, men ettergivenheten, skriver Harald Stanghelle om at politiet har bedt Amal Aden om å dempe seg.

Amal Aden – en av landet viktigste samfunnsdebattanter – trues nesten daglig på livet. Politiets svar på truslene er å be henne om å dempe seg og ikke provosere, sier hun til VG.

Dessverre er det grunn til å tro henne.

«Jeg fikk råd om å ligge lavt etter min Charlie Hebdo-kommentar», skriver den profilerte VG-kommentatoren Shazia Sarwar på Facebook.

Og noen av oss husker fortsatt hvordan norsk politi i 2011 presset den omstridte danske tegneren Kurt Westergaard til å bløffe på seg akutte helseproblemer slik at et åpent møte med ham på Litteraturhuset kunne avlyses. Westergaard returnerte til Danmark på politiets «ordre». Han har senere sagt at lignende har aldri skjedd ham i noe annet land.

Politisk svikt

Det er farlige tendenser vi nå ser. Og farligst er ikke truslene, men ettergivenheten. Ikke fordi det er noe mål i seg selv at alle skal provosere, men fordi retten til å gjøre det må være selvsagt. Det er nettopp dette prinsippet det ikke er mulig å forhandle bort.

Statsminister Erna Solberg var meget klar da hun etter Paris-massakren slo fast: «Hvis vi ikke forstår det nå, så blir begrepet ytringsfrihet uten innhold.»

Knappe to måneder senere ser det ut til at det politi hun har ansvaret for, svikter. Og hennes egen tidligere statssekretær Knut Olav Åmås – nå Fritt Ord-direktør – er krystallklar når ansvaret skal plasseres: «Politiledelsen og de politiske myndighetene må ta situasjonen på alvor i praksis.»

Trangere samfunnsrom

Nøkkelordet er «i praksis». For det mangler ikke på festtaler og høystemte ord om ytringsfrihetens betydning. Det som ikke er like selvsagt er den uforbeholdne støtte når truslene kommer eller en offentlig opptreden planlegges. For det som trengs er den lydløse forebygging som ikke kan måles og som derfor ikke er spesielt populær hos justisledelsen.

Resultatet i det daglige er nedprioritering. Resultatet i det lange løpet er mye mer skremmende: Et samfunn der toleranseterskelen for de vanskelige ytringene heves. Der selvsensuren dyrkes. Og der samfunnsrommet blir trangere.

Så skal rett være rett, for bildet er ikke helsvart: «Jeg har alltid fått veldig god støtte og veiledning fra politiet. Har fått en egen kontaktperson og de er alltid bare noen tastetrykk unna», skriver Linda Alzaghari.

«Ytringsflyktninger»

Ytringer fra en Amal Aden eller en Shazia Sarwar krysser på ingen måte noen som helst grense i en norsk samfunnskontekst. Snarere står de to sammen med andre kvinner med minoritetsbakgrunn opp for rettigheter som i dag er kjempet frem som selvsagte. Det i seg selv er altså provoserende for grupper som bruker hets og hat, trusler og vold som våpen i kampen mot ytringsfriheten.

Like før helgen beriket Shazia Sarwar det norske språk med nyordet «æresflyktninger». Det er unge kvinner som lever på flukt i sitt eget land fordi de ønsker å leve sitt eget liv på tvers av ønsker fra fedre og brødre. Nå må vi være på vakt mot at vi også får «ytringsflyktninger». Sterke åpne stemmer som tvinges til å velge taushet fordi det er i den nøkkelen til trygghet ligger.

Twitter: @HStanghelle