— Mangfold skaper innovasjon, og det liker vi, sier Kjersti Granaasen.

Granaasen er prosjektleder for Global Future (GF) - NHOs talentprogram som skal mobilisere innvandrere med høy utdannelse til sentrale stillinger og styreverv i norsk næringsliv.

Kjersti Granaasen

— Vi vil være sikre på at næringslivet har tilgang og vurderer alle som er ute på det norske arbeidsmarkedet og tilbyr sin arbeidskraft, sier Kjersti Granaasen om hvorfor de startet tilbudet for fem år siden. At behovet er tilstede er det ingen tvil om, mener hun. Folk med flerkulturell bakgrunn mangler ofte nettverk og har ikke alle uskrevne regler som fins i norsk næringsliv under huden.

Døråpnere

— Gjennom programmet lærer de å forstå norsk arbeidsliv- og kultur. Hver deltager har en mentor fra næringslivet eller det offentlige. De fungerer som veiledere og ikke minst er de døråpnere. Alle som har lederambisjoner trenger bekjentskaper.

Det er høye søkertall til GF-programmet. Av de 300 som søkte i år var det plass til 100. Disse er fordelt på fire regioner rundt om i landet. Kurset var i 12 måneder og tilbyr i tillegg til mentorordningen, undervisning i retorikk og styrekompetanse, blant annet.

Bonus for næringslivet

— Våre deltagere har høy kompetanse og stor stå-på-vilje. Vi ser at de etter å ha gjennomført GF ofte går fra å være en av mange i deres bedrift til å bli en viktig person i bedriften. Og når de får lederansvar ser vi at de rekrutterer mer flerkulturelt. For næringslivet er det en bonus fordi et større mangfold bidrar til innovasjon, sier Granaasen.

For flertallet av deltagerne er resultatet av å ha en mentor, få kompetansepåfyll og opparbeide seg et nettverk at de gjør et hopp i karrieren i tiden etter gjennomført kurs.

For jenter

Loveleen Brenna

Mens Global Future er et tilbud til begge kjønn har Seema fokus på å få kvinner med flerkulturell bakgrunn og høy utdannelse inn i leder – og mellomlederposisjoner.— Inngangsbilletten hos oss er at du har flerkulturell bakgrunn, men deretter har vi sterkt fokus på ledelse generelt, forteller daglig leder, og grunnlegger av Seema, Loveleen Brenna.

Seema følger 10–12 jenter over to år. De får tett oppfølging av hver sin mentor gjennom VS-Humentor programmet og kurses i alt som skal til for å komme opp og frem i norsk næringsliv. De blir ikke lovet jobb eller lederposisjon, men får verktøy og må jobbe med seg selv for å nå dit de vil.

Sahar Sediqi er 28 år, bor med datteren sin på fire år i Stavanger og jobber som avdelingsleder i IKM (leverandør til olje- og offhsoreindustrien).
Dan P. Neegaard

«Målet mitt er å sitte der du sitter nå». Det sa Sahar Sediqi på jobbintervju.— Jeg kommer fra Afghanistan. Av det jeg husker før vi flyktet er lysglimtene over himmelen og far som sa det var raketter. Jeg husker hus som ramlet og ble lagt i grus og at vi sprang ned og gjemte oss i kjelleren. Jeg husker at vi gikk langt til fots og til slutt satt oppå en lastebil. Jeg har fortrengt mye. Sikkert fordi jeg vil legge det bak meg.

Vi kom til Norge i 2002 etter først å ha bodd i Russland noen år, mens faren min var i Norge og jobbet for å ha råd til å la resten av familien komme etter. Det er viktig for oss afghanere å komme ut i samfunnet, arbeide og bidra mest mulig. Jeg synes ofte media tegner et for ensidig bilde av afghanere. Mor er gynekolog og far ingeniør. Jeg har fire søstre, og far har alltid vært bestemt på at vi skal ha utdannelse. Det at du ikke er gutt skal ikke stoppe deg – det er hans innstilling. Både mor og far har vært viktige pådrivere for meg. «Gjør noe du brenner for, om det så er frisør du vil bli, det viktige er at du vet at du skal et sted. Har et mål.».

Da jeg kom til Norge ville jeg jo gjerne ha lommepenger. Da må du ha en jobb sa far, så jeg begynte å sykle rundt og levere Aftenbladet. Jeg kunne ikke norsk så det var et fint sted å starte. Da jeg nærmet meg 17 år begynte jeg å tenke på å ta lappen. Da får du jobbe så du får råd til det, fikk jeg høre av far. Jeg gikk rundt til alle butikkene i Sandnes for å spørre om jobb. Alle skjønte jo at jeg nesten ikke kunne norsk, men jeg var fast bestemt på å få meg jobb likevel. Til slutt kom jeg til ostebutikken. Den ble drevet av søstrene Johnsen. «Liker du ost og kaffi?», spurt de. Jeg bare: «JA». Men jeg visste hverken hva brunost eller Norvegia var. Likevel fikk jeg jobbe der.

Når du er flerkulturell jente og søker jobb må du være veldig motivert og ha stort pågangsmot.

Nordmenn flest har vokst opp med å ha det trygt og godt og har et noenlunde nettverk. Jeg har ikke hatt noen trygg oppvekst, så derfor har jeg kjempet mer og jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag. Perioden i Russland var tøff. Det var dårlige tider og folk var ikke glad for oss utlendinger. «Hvorfor er du her?» «Ut med dere!», «Dere tar jobbene våre». Sånne ting fikk jeg høre på gata. Her i Norge har jeg ikke møtt mange hindringer. Men jeg føler ofte folk danner seg et bilde av meg før de kjenner meg. Og det hender jeg føler jeg må bevise mer. Bakgrunnen min gjør meg tilpasningsdyktig. Og det at jeg kan flere språk, blant annet russisk, er en stor fordel i jobbsammenheng.

Da jeg var ferdig utdannet fikk jeg jobb i offshoreselskapet Molliere AS. I det første intervjuet sa jeg til sjefen min, Øystein Lobekk: «Målet mitt er å sitte der du sitter nå».

Jeg har lenge hatt lederambisjoner. Jeg liker å motivere og være pågangsdriver. For å komme videre søkte jeg om å komme med i programmet Global Future. Her får jeg nettverk og kunnskap. For å bli leder må man omgås folk. Gjennom programmet har jeg fått mentor som er en enorm støtte. Det har gitt meg rakere rygg, jeg er ikke så redd lenger og vet at det er fullt mulig å nå mine mål. Jeg er veldig ambisiøs, men er også veldig dedikert til datteren min på fire år. Jeg er alenemor, men har et stort støtteapparat i familien, først og fremst mor og far. Det hadde ikke gått uten, for jeg jobber mye. Jeg stortrives i jobben jeg har i IKM HVAC. De to som startet det, Kenneth Abrahamsen og Bjørn Tovslid er to tøffe kjernekarer som stiller høye krav. Men det er sånn jeg liker å ha det.

Her i IKM HVAC har jeg muligheten til å vokse og få den erfaringen jeg trenger for å nå mine mål. Mulighetene er enorme.

«Jeg skjønte ikke kodene»

Jeg har selv vært i en fase uten en ok utdannelse og der jeg ikke skjønte kodene.

Etter at jeg så fikk ledererfaring ville jeg bruke den kompetansen jeg hadde opparbeidet meg til å lage et program som gjør at vi får flere jenter i lederroller, forteller Brenna. Som virkelig fikk øynene opp for hvor viktig dette er, da hun i sin tid var leder for Kvinnepanelet og leste en forskningsrapport om hvordan kvinner med flerkulturell bakgrunn som tar mastergrad sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Ofte tjener de også mindre enn sine medsøstre. 19-20 prosent mindre er ikke uvanlig.

— Grunnen er først og fremst at de kommer senere inn i arbeidslivet og at de er overkvalifisert for jobben de får. Dessuten forblir de i stillingene i lang tid fordi de ikke har knekket kodene, sier Brenna.

— Egentlig er det en part til som ikke har knekket kodene, og det er nærings- og arbeidslivet. De har ikke skjønt hvorfor mangfold er viktig og hvordan det skal ledes for å nå ønsket effekt. Men mangfold er både viktig og lønnsomt påpeker Brenna.

Hun viser til en rapport fra McKinsey som synliggjør dette: bedrifter som har kvinner i administrasjon og ledelse har i snitt 15 prosent høyere profitt enn de som ikke har det. Videre fremholder hun at rapporten viser at bedrifter som har etnisk og kulturelt mangfold har 35 prosent høyrere profitt.

Loveleen Brenna mener det lønnsomme mangfoldet vil være en nøkkel for å bygge oss opp til en bærekraftig nasjon når oljen svikter.

— Mangfoldet vil gjøre oss mer konkurransedyktige, sier hun.

Umar Shah er 30 år. Han bor i Oslo, men er oppvokst i Pakistan. I dag jobber han som regionssjef i ISS og er deltager i Global Future-programmet.
Dan P. Neegaard

Umar Shah (30): «Skolen var et sjokk»— Jeg har norsk mor og pakistansk far. Da jeg var fem år flyttet vi fra Norge til Pakistan. Moren min, jeg og de fire søsknene mine. Far ble igjen for å jobbe her i Norge, men han ville vi skulle bli kjent med den pakistanske kulturen, religionen og språket. Så det var der jeg vokste opp, gikk på skole og fikk venner. Hjemme snakket vi norsk med mor, på skolen var det engelsk og ellers punjabi og urdu.

Da jeg var 16 år skulle vi flytte tilbake til Norge, og jeg gruet meg . Det var tøft. Ikke fordi Norge var ukjent, vi var her på ferier, men det å forlate vennene mine, reise fra hjemmet vårt og familien i Pakistan. Når man er 16 år betyr sånne ting veldig mye. Jeg savnet særlig vennene mine. Og skolen her var et sjokk.

Jeg var ikke vant til så mye frihet. Og selv om jeg kunne snakke norsk, kunne jeg ikke skrive det. I dag synes jeg det var et godt valg at vi flyttet tilbake. Jeg har fått med meg viktige verdier fra begge kulturer. Fra Pakistan er det familiekjærlighet, gjestfrihet og vennlighet. Her liker jeg at det er mer strukturert – mer orden. I Pakistan er alt kaotisk, og vi tar en dag av gangen og ser hvordan det går.

Jeg husker da vi kom hit og jeg ikke kunne forstå hvordan folk hadde planer for jul og sommerferie mange måneder på forhånd. Vi lever liksom slik at vi må legge planer ellers går ikke verden rundt.

Men jeg tilpasset meg fort. To uker etter at vi kom til Norge fikk jeg jobb på McDonalds. Å skrive norsk lærte jeg meg ved å lese aviser blant annet. Jeg har alltid jobbet hardt for å komme dit jeg vil.

Språk er avgjørende. Jeg er gift med en som er halvt norsk, halvt nederlandsk og vi venter barn nå i sommer. Vi har bestemt oss for at datteren vår skal flerspråklig. Hun får lære seg både norsk, nederlandsk og urdu. I ISS, selskapet jeg jobber i har vi over 120 nasjoner. Jeg føler at både språket og den tokulturelle bakgrunnen min gir meg mange fordeler. Jeg har en annen tilnærming til, og større forståelse for folk med en annen bakgrunn enn bare den norske.

Mange asylsøkere og innvandrere har sin første jobb i Norge i ISS. Jeg har et overordnet ansvar for å integrere dem. Det var HR-direktøren i selskapet som tipset meg om Global Future-programmet. Da jeg leste om hva det gikk ut på var jeg solgt. Jeg har stor glede av det, av mentorordningen og det å få et nettverk. Jeg synes det gir meg selvinnsikt og gjør meg til en bedre og tryggere leder. Jeg har ambisjoner om en karrierestigning der jeg er nå. ISS ønsker et mangfold i konsernledelsen og jeg mener at Global Future kan hjelpe meg på veien til å nå høyere.

Suela Haxhiraj er 33 år. Hun har blant annet studert strategi og innovasjon i England. Bor nå i Oslo og er med i Global Future-programmet til NHO for å bygge nettverk blant annet.
Dan P. Neegaard

Suela Haxhiraj (33): «Jeg vil aldri bli en helt norsk Suela»— Jeg kommer fra Albania. Der studerte jeg finans og arbeidet også et par år, men det er så mange kompromisser knyttet til korrupsjon at jeg bestemte meg for å forlate hjemlandet mitt. Jeg har studert i Tyskland og nå sist i England der jeg tok en doktorgrad i Oxford i fjor. Jeg er vant til å jobbe mye, og nå er jeg i barselpermisjon, så det er en ny og uvant fase i livet mitt. Jeg ble bosatt i Norge i 2011 fordi jeg har norsk samboer. Byen jeg har vokst opp i, Gjirokastra, ligger ikke langt fra grensen til Hellas. Den er en gammel og vakker by som står på Unescos verdensarvliste.

Selvfølgelig savner jeg familien min i Albania, men det hjelper at vi snakker på Skype hver dag. Da jeg først reiste til Norge var jeg veldig nysgjerrig på den norske kulturen og gikk blant annet på BIs sommerkurs for å lære mer om norsk næringslivskultur. Jeg har et åpent sinn og er opptatt av at folk må åpne seg mer for nye meninger og kulturer. Også arbeidslivet må være bevisst på det – og gi rom for at vi får tid til å bli kjent og forstå hverandre. Det er en investering på lang sikt for næringslivet også. Det tar tid å bli del av en ny kultur. Det har mye med identitet å gjøre. Jeg vil aldri bli en helt norsk Suela. Jeg har erfaring fra mange steder og er vel mer en mangekulturell Suela.

Til forskjell fra Albania er ikke åpenhet mellom mennesker nødvendigvis gjenstand for noe positivt i Norge. I Albania er vi mye mer åpne og direkte. I Norge er diplomati viktig, og en indirekte tone er det som gjelder. Det å være uenig i Norge kan til tider tas personlig, mens det i Albania er noe som anses som positivt for å utvikle debatten.

Å være med i Global Future-programmet er et høydepunkt i karrieren min. Det er en viktig plattform for å utvikle seg selv. Jeg er egentlig ikke en nettverkstype, men her får jeg muligheten til å få nye viktige bekjentskaper og til å bygge opp forhold som muligens kan vare livet ut og bli til vennskap. Jeg er svært fornøyd med mentoren min og vi møtes ofte. Fordi jeg er løsningsorientert passer det så bra med en mentor som er veldig tilstedeværende, pragmatisk og åpen.

Jeg ønsker å være en del av næringslivet og bidra innen strategi, forskning og innovasjon. Jeg har alltid jobbet – det har vært en viktig del av min identitet. Jeg har også alltid fått jobb med en gang, mens nå da jeg er i barselpermisjon skjer det ikke, og det er nytt for meg. Man burde komme i betraktning og være attraktiv selv om man er i en fase der man blir mor. Jeg er ambisiøs og samtidig veldig dedikert til datteren min. Det går fint an å kombinere. Datteren min får norsk som morsmål, i tillegg til albansk. Selv snakker jeg flere språk. Norsk er mitt syvende.

Få med deg det viktigste som skjer i norsk og internasjonal økonomi. FølgAftenposten Økonomi på Facebook!

Les også: