Økonomi

Det norske oljeeventyret: 50 år med milliardinntekter, tapte liv og politisk krangel

Oljen har ført til en eventyrlig velferdsøkning i Norge, men har også tatt mange liv, ført til innbitt krangel og bidratt til å velte flere regjeringer.

Riggen «Ocean Traveler» var Norges første, og markerte starten på det norske oljeeventyret. Her er den under tauing i 1966. Statsarkivet i Stavanger/Arkivverket

  • Ellen Balke Hveem

Den 19. juli 1966 startet Norges oljehistorie.

Da satte riggen «Ocean Traveler» det første boret i norsk kontinentalsokkel. Oljeletingen ble i samtiden omtalt som det største sjansespillet i norsk historie.

Det skulle gå tre og et halvt år før noe skjedde. Mange hadde gitt opp og trodde det ikke lenger var mulig, men 23. desember 1969 skjedde det likevel: Det ble funnet olje utenfor norskekysten. Ekofisk ble verdens foreløpig største oljefelt til havs, og alle nordmenn hadde fått en julegave de ennå ikke ante omfanget av.

Den første borerapporten fra "Ocean Traveller", datert 19. juli 1966. Statsarkivet i Stavanger

Oljevirksomhet har vært dominerende i norsk utvikling siden Ekofiskfunnet, og i 2001 nådde produksjonen en historisk topp på 3,4 millioner fat per dag. Norge var da verdens tredje største eksportør av både olje og gass.

Oljefunnet i Nordsjøen har ført til eventyrlig velstandsøkning i Norge, og oljefondet rommer nå mer enn 7.400 milliarder norske kroner. Men eventyret har ikke vært uten kontroverser.

Sikkerhetsbekymringen

Den siste tiden har sikkerhetsdebatten gått etter helikopterulykken ved Turøy utenfor Bergen, men også de første årene var det stor debatt rundt sikkerheten på oljeplattformene.

Særlig to hendelser utmerker seg; Bravo-utblåsningen i 1977 og Alexander Kielland-ulykken i 1980. Begge skapte betydelig skyts for politikerne, og hjalp daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland opp og fram.

Ole og gass sprutet ukontrollert fra Bravo-plattformen på Ekofisk-feltet i over ei uke i april 1977. Olav Hasselknippe

Bravo-utblåsningen, 1977

«Det er nå full alarm ved hovedredningssentralen på Sola, efter at det er meldt om ukontrollert utslipp av olje og gass fra den Phillips-eide produksjonsplatt formen «Bravo» på Ekofisk-feltet.» Dette skrev Aftenposten 23. april, 1977.

Bravo-utblåsningen 22. april ble det største oljeutslippet på norsk sokkel noensinne. Utblåsningen varte i over ei uke, og anslagsvis 12.700 kubikk olje ble sluppet ut i Nordsjøen.

Den første store miljøverndebatten rundt norsk oljeproduksjon ble satt i gang. Naturvernforbundet slo fast at takten i oljeutvinningen måtte dempes, og at planer om boring nord for 62. breddegrad burde skrinlegges.

Det ble også spørsmål om hvorvidt sikkerheten i oljebransjen var god nok. Pressen konkluderte med at oljevernberedskapen var for dårlig.

Den unge miljøvernministeren Gro Harlem Brundtland fikk for første gang internasjonal oppmerksomhet under Bravo-ulykken i 1977. Hasselknippe, Olav

Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister under ulykken, og tjente politisk på håndteringen av den.

– Brundtland hadde i forkant av ulykken uttalt at det ikke var god nok oljevernberedskap på norsk sokkel. Da bravo-ulykken skjedde fikk hun rett, forteller professor og forsker ved TIK-senteret UIO Helge Ryggvik.

– Etter Bravo-ulykken fikk hun utsatt oljeutvinningen nord for 62. breddegrad, selv om det ble åpnet for det da hun selv ble statsminister.

Alexander Kielland-ulykken, 1980

«Det umulige er skjedd: Boligplattformen «Alexander L. Kielland», som ifølge ekspertene var konstruert til å tåle de største påkjenninger, kantret i stormværet og ble i løpet av få minutter snudd opp ned. 228 mennesker kjempet en innbitt kamp for å overleve, 139 fryktes omkommet. Ulykken på Edda-feltet er den største katastrofe som har rammet vårt land siden den annen verdenskrig,» skrev Aftenposten den 29. mars 1980, to dager etter ulykken.

«Ulykken på Edda-feltet er den største katastrofe som har rammet vårt land siden den annen verdenskrig.»

Boligplattformen Alexander Kielland ble snudd og senket Nedstrandsfjorden i 1983. Her forsvinner vraket fra overflaten. Knut S Vindfallet

I tiden etter ulykken ble det satt ytterligere spørsmålstegn ved sikkerheten på den norske kontinentalsokkelen. Det ble antydet fra enkelte hold at tempoet i oljevirksomheten burde reduseres, og at beslutningen om borestart nord for 62. breddegrad måtte omgjøres for å sikre at utvinningstakten var forsvarlig.

Det ble også satt spørsmålstegn ved om sikkerhetsopplæringen på boligplattformene var god nok.

Diagrammet under viser utviklingen i antall døde i norsk olje, fordelt på tidsepoker:

Gasskraftsaken som felte en regjering

– På 90-tallet ble klimaet tema for første gang, men det fikk et veldig spesielt uttrykk gjennom gasskraftsaken, mener historiker Ryggvik.

Spørsmålet om hvorvidt Norge skulle etablere gasskraftverk for å foredle egen gass, dominerte. «Som et politisk gnagsår plager gasskraftdebatten politikerne. Striden om krafttilgang og arbeidsplasser mot miljø, hjemsøker snart alle partier», skrev Aftenpostens Agnar Kaarbø i en kommentar.

Et av hovedargumentene for å ta i bruk gasskraft i Norge, var at gasskraft kunne hjelpe industrietableringen. Det var likegyldig for klimaet om gassen ble brent i Norge og eksportert, eller brent og gjort om til strøm i Europa.

Samtidig gikk norsk oljeproduksjon under radaren. Det ble satt tak på oljeproduksjonen på 90 millioner tonn oljeekvivalenter. Likevel økte oljeproduksjonen tre ganger fra 1988 til 2000.

Statsminister Kjell Magne Bondevik ankommer Stortinget på D-dagen 9. mars 2000. Det blir stilt kabinettsspørsmål som resulterer i at han må gå av som statsminister. Veronica Melå

– Klimautslipp blir regnskapsført der hvor karbon ble brent, så gasskraftverk i Norge ville føre til massive utfall på vårt klimaregnskap, sier Ryggvik.

– Derfor ble gasskraftsaken et mye mer betent politisk tema enn at norsk olje forurenset i utlandet.

Gasskraftsaken førte til slutt til fellingen av den Bondevik 1-regjeringen i mars 2000, etter at den nektet å følge Høyre og Arbeiderpartiets krav om å endre forurensningsloven for å tilrettelegge for gasskraftutbygging.

Et Nord-Norge til besvær

Spørsmålet om oljeboring i Lofoten, Senja og Vesterålen er blitt blant de mest betente miljøspørsmålene innenriks de siste årene. Til tross for trolig rike olje- og gassressurser utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, valgte regjeringspartiene å ofre utbyggingen for å sikre støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Spørsmålet om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja har fungert som politisk lim for flere regjeringer. Espedal Jan Tomas / Gulliksen Øivind

Ryggvik mener at Lofoten og Vesterålen har dannet grunnlag for både denne regjeringen og den forrige. Det var limet mellom SV og Arbeiderpartiet i forrige regjering, og er også lim mellom regjeringspartiene og KrF og Venstre i denne omgang.

– Det er soleklart at de hadde begynte å bore Lofoten, hadde det ikke vært for at Venstre sitter på vippen. Det tror jeg til og med statsministeren innrømmer glatt, sa Trine Skei Grande tidligere i år.

Likevel har Erna Solberg åpnet for oljeboring i Arktis tidligere i år, og blir med det beskyldt for å «svikte i møte med den største trusselen menneskeheten står overfor.»

Kontroversielle oljepenger

Handlingsregelen ble vedtatt på Stortinget i 2001, og erstattet produksjonstaket. Regelen innebærer at det ikke skal brukes mer oljepenger på statsbudsjettet enn det som tilsvarer den avkastningen vi kan regne med å få fra oljefondet.

På den måten skal pengene forsiktig fases inn i norsk økonomi, samtidig som industrien beholder konkurransekraften. Regelen var imidlertid ikke uproblematisk, og ble kritisert for at muligheten til å bruke statsbudsjettet til å påvirke arbeidsledigheten ble borte.

Bruken av oljepenger over statsbudsjettet er fortsatt under heftig diskusjon, og finansminister Siv Jensen ble den første til å slå hull i sparegrisen og ta friske penger ut av oljefondet i årets statsbudsjett:

De andre partiene var raskt på banen og kritiserte Jensens bruk av oljepenger.

– Høyre og Frp har økt oljepengebruken i et tempo vi ikke har sett maken til. I år er ikke et unntaksår, men hovedregelen, sa finanspolitisk talsperson Marianne Marthinsen i Arbeiderpartiet til NTB i november i fjor.

Finansminister Siv Jensen ble den første til å slå hull i sparegrisen og ta friske penger ut av oljefondet i årets statsbudsjett. Ruud, Vidar / NTB scanpix

«Hva skal vi leve av etter oljen?»

Tidens store generasjonsspørsmål i Norge er «Hva skal vi leve av etter oljen?». Tidligere statsminister Jens Stoltenberg ga svaret «Hverandres arbeid», slik som i de andre landene det er godt å leve i, men som ikke har store naturressurser.

I sin nyttårstale har statsminister Erna Solberg stemt i: kunnskap er det som er fremtidens olje.

Bakgrunnen for spørsmålet kan oppsummeres i en enkelt graf:

Joacim Lund

Bare siden 2001 er den norske oljeproduksjonen halvert. Ikke siden 1987 har vi produsert mindre olje.

For dem som lurer på hvorfor Norge ikke har mer innovasjon, har det klassiske svaret vært oljen. Når penger kan plukkes, eller pumpes, direkte opp fra havet, er det vanskelig å motivere seg til å gjøre noe annet.

  • Joacim Lund: Hva pokker gjør vi nå?
  • Oljefondet fra 0 til 7000 mrd. på to tiår
  • Norge: Søkkrikt på olje
Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Klimautslipp

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Her startet historien om lykkelandet Norge

  2. KOMMENTAR

    Landsmoder Gro Harlem Brundtland er 80 år

  3. POLITIKK

    – Han var i høyere grad enn mange andre norske politikere et produkt av sin tid og sitt miljø

  4. ØKONOMI

    Oljeprisen har falt 15 prosent i juli. Hva betyr det for grønn energi?

  5. ØKONOMI

    Forskere: Norsk påstand om «ren olje» er feil

  6. ØKONOMI

    Lavere oljepris feier vekk økt bensinavgift