Økonomi

Flere norske familier velger stiftelser

Ønsket om å gi noe tilbake til samfunnet får flere norske familier til å plassere formuen i stiftelser. Flere arvinger vil bestemme selv hva de vil bruke tiden sin på.

Olav Thon og Trond Mohn har i en årrekke vært blant Norges aller rikeste. Thon og Mohn er også blant dem som har gitt mest penger til egne, veldedige stiftelser. Foto: Ørn E. Borgen

  • Frank Lynum
  • Øystein Kløvstad Langberg
    Europa-korrespondent

Aftenposten møtte i forrige uke Bill Gates og Stein Erik Hagen for å snakke om arven de etterlater seg. Gates gir en liten promille til sine barn, mens resten går til en veldedig stiftelse. For Hagen er det omvendt. Han gir hundrevis av millioner til kreftforskning, men det aller meste går til barna, som tar på seg å videreføre det faren har bygget opp.

BI-professor Øyvind Bøhren leder Senter for eierforskning og har undersøkt norske familiebedrifter. Han forteller at familiebedriftene utgjør hele to tredjedeler av alle bedrifter i Norge. Han sier at det ofte er mye mer enn penger som motiverer både foreldre og barn til å involvere seg i styring og drift av familieselskapet.

– Disse bedriftene kjennetegnes av at familien ofte har et sterkt ønske om at bedriften skal gå bra og et tilsvarende sterkt engasjement for å drive aktiv eierstyring, sier Bøhren.

  • Les mer: Kvinner eier stadig mer av verdens formuer.
  • Les mer: Hvordan de fleste kvinnene i Norge har blitt rike.

Men familien kan komme opp i vanskeligheter når generasjonsskiftet skal gjennomføres. Norge kommer fra en tradisjon der odelsretten står sterkt.

Stort hjerte, men liten hjerne

– Fordelen er det store engasjementet og den sterke lojaliteten blant dem som eier og leder. Ulempen er at rekrutteringen til styre og ledelse skjer i en svært liten gruppe hvis kandidatene må komme fra familien. Dermed kan hensynet til gener lett dominere kravet til kompetanse.

– Familiebedrifter som bare rekrutterer intert har derfor fordelen av et stort hjerte, men ulempen av en liten hjerne, for å sette det på spissen. Denne ulempen kan unngås ved å sørge for at noen av plassene i styre og ledelse ikke gis til familiemedlemmer, men til eksterne som har den kompetansen som familien mangler, sier Bøhren.

Og om det ikke står på hjernen, kan det altså stå på motivasjonen og engasjementet. Det kan være årsaken til at stadig flere velger å sette inn en ekstern daglig leder, mens eierfamilien sitter i styret.

Tore Malme, daglig leder i Forvaltningshuset, sier at stadig flere arvinger vil gjøre noe annet enn å drive familieselskapet videre.

– De som ble født på 1970- og 1980-tallet har gjerne andre planer enn å overta familiebedriften. De har skaffet seg høyere utdanning, og i en global konkurranse er det tøffere for små og mellomstore familiebedrifter å lykkes. Flere familier selger bedriften, og da blir oppgaven å forvalte en finansiell formue, sier Malme.

Vil likebehandle barna

– Det er færre som peker på ett barn, og flere som tenker at barna skal likebehandles, sier Alexander Heiberg i Formuesforvaltning. Han leder Family Office som bistår de mest formuende familiene med blant annet generasjonsskifter.

– Flere erkjenner at barna ikke har interesser, kunnskaper og engasjement for å lede familiebedriften videre, sier han.

Han opplever at stadig flere vil ha hjelp til å opprette en stiftelse, og at det oftest er et samfunnsengasjement som ligger til grunn, og ikke et mål om å spare skatt. Bi-forsker Caroline Dale Ditlev-Simonsen ved Senter for stiftelser er enig i den konklusjonen. Hun har også undersøkt folks holdninger til stiftelser, og der kom det frem at ordet «veldedighet» ble brukt seks ganger så mye som «skatteforhold» til å beskrive en stiftelse.

– Mange familier ønsker å gi noe tilbake til samfunnet. Det kan være innenfor tradisjonell filantropi eller innenfor kunst og kultur. Det er for komplekst å opprette og drive en stiftelse for å spare noen skattekroner, sier Heiberg.

Han ser en stor forskjell på USA og Norge.

– Vi har ikke den samme kulturene og tradisjonene som i USA. Stiftelser i Norge er mye renere i formen, og skal normalt ivareta et ideelt formål. I tillegg har filantropi hatt en sterkere utbredelse over lengre tid i USA, mens vi har frivillighetstanken i Norge. Vi engasjerer oss i frivillige organisasjoner.

Heiberg understreker at dette er i ferd med å endre seg her hjemme.

Eierløs kapital

Et særtrekk med en stifelse er at den har ikke eiere. I så måte er den som barn uten foreldre. Riktignok har stiftelsen et styre, men styremedlemmene har ikke noe eierforhold. Styringmessig er derfor en stiftelse den motsatte ytterligheten av en familiebedrift. Norges største stiftelse er Olav Thon-stiftelsen.

– Den kan leses som et forsøk på å styre fra graven, ut fra vedtektene i stiftelsen, sier Bøhren.

Han mener det kan være problematisk dersom det blir sånn at ingen eier en stor andel av kapitalen.