Med 10.000 milliarder kroner flytende rundt

Knut N. Kjær ledet i mange år Oljefondet på veien til å bli verdens største. Nå hjelper han kineserne med å få god avkastning på Wall Street.

I New York ble Kjær sett på som en god fortjenestemulighet. Han svarte med å skape dårlig stemning rundt bordet.

— Møtet med Lehman-sjefen Dick Fuld var nok det mest anspente jeg hadde i min tid i Oljefondet.

Som tidligere sjef i Oljefondet har Knut N. Kjær møtt de aller fleste i toppen av internasjonal finans. Møtet med toppsjefen for Lehman Brothers fant sted året før Fuld under finanskrisen ledet finanskjempen inn i historiens største konkurs i 2008.

- Jeg utfordret ham på hans dobbeltrolle som både konsernsjef og styreformann i Lehman. Det er dårlig selskapsstyring når ingen er i posisjon til å motsi sjefen. Stemningen rundt bordet ble meget anspent, sier Kjær.

Det er syv år siden Kjær sluttet i Oljefondet ved årsskiftet 2007/08. Da var fondet på drøyt ti år bygd opp fra null til rundt 2000 milliarder kroner. Senere har den eventyrlige ferden fortsatt opp til dagens 6500 milliarder kroner.

Men Kjær har ikke gitt seg i internasjonal finans. Tiden i Oljefondet har åpnet mange dører. Han har hodet inne i mye større beløp nå enn han hadde i Oljefondet, selv om han ikke deltar i selve forvaltningen.

I ulike verv verden rundt er han rådgiver for statlige investeringsfond og pensjonsfond som forvalter mer enn 10.000 milliarder kroner. Det tilsvarer omtrent ni norske statsbudsjett.

Høyt oppe i Kina

I komiteen av rådgivere til Kinas største statlige investeringsfond er Kjær trolig den nordmannen som sitter nærmest de kinesiske makthaverne.

— Det er en stor glede og inspirasjon å samarbeide med kineserne. De jeg møter er svært dyktige, pragmatiske, lærevillige og uten personlig prestisje. Jeg er blitt særlig imponert over Lou Jiwei, som tidligere var sjef i det statlige investeringsfondet CIC. Nå er han finansminister i Kina, sier Kjær.

Men som grunnlegger og leder av forvaltningsselskapet Trient i Oslo møter han også Kinas krefter i verdensøkonomien. Disse kreftene påvirker alt og alle. Og her er det farer som lurer.

— Kina har ført en ekspansiv politikk siden 2008. Voldsom vekst i investeringene har gitt overkapasitet og lav effektivitet. Gjeldsveksten har vært like stor som størrelsen på hele den kommersielle banksektoren i USA, sier han.

Kinesiske farer

Derfor er det stor fare for en gjeldskrise i Kina når lånene ikke lenger kan betales.

— Gjeldsbyrden er nå på nivåer som har utløst kriser i andre land. Samtidig er det særtrekk ved det sentralstyrte og statseide Kina som kan begrense utslagene av en gjeldskrise. Staten eier selv de største bankene og bedriftene, sier Kjær.

- Samtidig er sparingen svært høy i Kina?

— Ja, kineserne sparer svært mye og langt mer enn i andre fremvoksende økonomier. Det store spareoverskuddet bidrar til å presse ned verdens renter. Det er ikke bra for sparere som Norge. Men de store tapene som vil komme i Kina, må dekkes av spareoverskuddet. Sammen med økonomisk oppgang i USA vil det over tid bidra til å presse rentenivået oppover.

- Hvordan er det å jobbe så tett med makthaverne i et land som fengsler sine opposisjonelle og undertrykker ytringsfriheten?

— Jeg har full tillit til de folkene jeg jobber med og deres intensjoner på lengre sikt. Det er meg bekjent ingen eksempler i verdenshistorien på et styre som over så kort tid har brakt så mange hundre millioner mennesker ut av dyp fattigdom, sier Kjær.

Norge på Wall Street

Den som leder Oljefondet, kommer inn i de innerste rommene i verdens finanssenter Wall Street i New York. Det er et stykke fra lille Oslo og inn dit.

— De store finanshusene ansetter de flinkeste av de flinke. Unge mennesker fra hele verden ønsker å jobbe der. Hvis de gjør det bra, blir de mer enn rikelig belønnet, sier Kjær.

Særlig i Oljefondets barndom ble en relativt stor andel av pengene satt ut til forvaltning hos andre. Nå gjør fondets egne ansatte det meste av jobben.

— Folkene på Wall Street er der for å hjelpe deg til å få god avkastning på pengene dine. Men de har også personlige motiver ved at de skal tjene penger til seg selv og sin arbeidsgiver, sier han.Derfor gjelder å kunne spillet og ha kompetanse som matcher når man stiller på Wall Street.

— Det er lett å komme fra små land som Norge og bli offer for egen naivitet. Sentralbanker tror de er smarte, men på Wall Street blir de først og fremst sett på som en stor forretningsmulighet, sier Kjær.

Investorer på Stortinget

Oljefondet lever i et politisk landskap. Finansdepartementet er den formelle eieren på vegne av oss alle. Stortinget bestemmer ved viktige veivalg. Utspill om å bruke "bare en liten del" av den store pengebingen til gode formål er en del av norsk dagligliv.

Debatten om å trekke fondet ut av olje- og kullaksjer er bare én av mange debatter rundt fondet.

— Jeg blir engstelig når politikere begynner å snakke som investorer. Jeg er skeptisk når de gir spesifikke investeringsråd til fondet ved å si at visse investeringer er ulønnsomme. Når det gjelder det rent faglige knyttet til avkastning og risiko, bør man delegere til dem som driver med dette daglig i et forvaltermiljø, sier Kjær.

Selv om Oljefondet har klart seg bra gjennom krisene, forstår han dem som vil ha en diskusjon om styringen av fondet.

— Vi bør fra tid til annen vurdere om styret for sentralbanken også er det beste styret for ett av verdens største fond. Beste praksis er å anvende eksperter på kapitalforvaltning med internasjonal erfaring. Men samtidig har dette fungert bra hittil, så noe akutt behov for endringer er det neppe, sier han.

Består prøven

Samtidig mener Kjær at norsk politikere har bestått viktige prøver når det har stormet som verst. Det gjelder både da teknologiboblen sprakk i 2001/02 og da det smalt i finanskrisen i 2008. Da falt aksjeverdiene raskt og mye.

Kjær mener det aller viktigste i Oljefondets strategi er å holde fast på den vedtatte fordelingen mellom aksjer og omsettelige rentepapirer (obligasjoner). Det må skje tvers gjennom oppturer og nedturer i verdens finansmarkeder.

Når aksjene stuper i verdi, vil den vedtatte aksjeandelen på 60 prosent stupe tilsvarende. For å bringe andelen opp igjen kjøper fondet mer aksjer. Det vil si at aksjer blir kjøpt når de faller i verdi, mens de blir solgt når de stiger i verdi.— Alle andre valg blir småtterier i forhold til å holde fast på denne strategien over tid. Dette handler om å binde seg til masten, sier Kjær.

Stikk i strid

Alle utspillene i finanskrisen om å kvitte seg med aksjer fordi aksjemarkedet raste, var stikk i strid med denne strategien.

— Den største feilen forvalterne gjør er å handle medsyklisk ved å selge aksjer i dårlige tider og kjøpe i gode tider. Mange forvaltere skjønner dette, men det hjelper ikke når eierne blir revet med av markedspsykologien. Det er mange eksempler på dette, sier Kjær.

Nøkkelen til god avkastning over tid er å handle mot strømmen. - Men det betinger svært gode styringssystemer, sier han.

Kjøpte billig

I 2008 tapte fondet 23,3 prosent på forvaltningen fordi aksjemarkedet sank som en stein. Samtidig kjøpte fondet aksjer for hundrevis av milliarder kroner. Ved utgangen av 2008 var hele 40 prosent av aksjene kjøpt på billigsalg samme året.

Belønningen kom i 2009 da fondet fikk en rekordavkastning på 25,6 prosent. Kjær fører Oljefondets praksis videre til dagens trender i internasjonal finans.

— De kompliserte risikoanalysene er ute. Det gjelder å gjøre det så enkelt at man forstår det. Fond med fast fordeling på 60 prosent i aksjer og 40 prosent i rentepapirer gjorde det bedre gjennom finanskrisen enn fond med avanserte modeller for risikostyring og spredning i mange investeringer man trodde var uavhengige av hverandre.

- Men holder strategien også når rentepapirer gir nær null i avkastning, slik det er nå?

— Et godt spørsmål! Vi er ved en korsvei hvor det kan betviles om det er fornuftig å holde seg til beslutningsregelen om 60 prosent aksjer og 40 prosent rentepapirer. Investeringer nå i statsobligasjoner gir tilnærmet ingen avkastning og høy risiko. Én løsning kan være å gjøre regelen mer fleksibel og gi forvalterne i Oljefondet større frihet til å tilpasse forvaltningen til de svært spesielle tidene med nullrente. Men den økte fleksibiliteten vil gjøre Oljefondet mer krevende å håndtere for Norges Banks hovedstyre.

Oljefondet gjennom historien:

1971: Produksjonen starter fra Norges første oljefelt, Ekofisk. 1983: Et offentlig utvalg (Tempoutvalget) foreslår å etablere et fond der staten kan spare oljepenger.

1990: Stortinget vedtar loven om fondet.

1996: Fondet får sin første overføring fra Finansdepartementet. Investerer bare i utenlandske statsobligasjoner.

1997: Stortinget vedtar å investere 40 prosent av pengene i aksjer. Knut N. Kjær blir Oljefondets første sjef.

2001: Fondet får sitt første tapsår med en avkastning på -2,5 prosent.

2004: Det blir vedtatt etiske retningslinjer for fondet.

2007: Finansdepartementet vedtar å øke aksjeandelen til 60 prosent.

2008: Fondet får i finanskrisen sitt hittil verste år med en avkastning på -23,3 prosent. Yngve Slyngstad avløser Kjær som sjef i fondet.

2009: Fondet får sitt beste år noensinne med en avkastning på 25,6 prosent.

2011: Fondet gjør sin første eiendomsinvestering i shoppinggaten Regent Street i London. Dronning Elizabeth II er selgeren.

2013: Fondet passerer 5000 milliarder kroner.

2015: Fondets verdi er i januar 6650 milliarder kroner. Regjeringen bruker i år 164 milliarder kroner av fondet.

Kilde: Oljefondet

Les også: