Økonomi

Han har tjent milliarder på lakseoppdrett. Nå vurderer Finansdepartementet en helt ny skatt for oppdretterne.

  • Sigurd Bjørnestad
  • Christian Breidlid
    Fotograf

BYRKNES I SOGN (Aftenposten):

– Det var stort da jeg fikk installert telefon i campingvognen.

I 1986 bodde Ola Braanaas i campingvogn, kjørte folkevognbuss og tilbrakte dagene sammen med en sementblander.

Han bygde settefiskanlegg i Norddalsfjorden ved Florø. Kapitalen var skaffet i banken til 21 prosent rente ved at foreldrene stilte med pant.

33 år senere har 56-åringen en stor ring i høyre øre (med en innlagt fisk), en stor ring på høyre lillefinger og en stor pris snus under overleppen.

Veien ut til Byrknes i Gulen kommune ytterst ved Sognefjorden har ikke plass til gul stripe i midten. Her har Braanaas sin egen kongestatue på 16 tonn.

Han er ifølge bladet Kapital god for 2,4 milliarder kroner. Etter et helt liv med laks og ørret har han nådd en foreløpig topp som eneeier i Firda Seafood Group AS.

Oppdretterne er i en bransje som de siste årene har hatt eventyrlige overskudd. Mange er blitt milliardærer.

Som de fleste andre eiere i næringslivet tjener de sine penger ved hjelp av kompetanse, arbeid, kapital og risikovilje. Men hvem som helst kan ikke bli rik på fisk.

Et gullkort setter grensen for næringens omfang: Konsesjon fra staten.

Næringen er styrt av konsesjoner fordi Stortinget har satt en grense for bruken av kysten og fjordene til oppdrett. Tilbudet av laks og ørret fra norske oppdrettere er låst fast.

Samtidig er det høy etterspørsel etter den ute i verden, og prisene er gode: I fjor og hittil i år har den i gjennomsnitt ligget godt over 60 kroner pr. kilo eksportert laks.

Kostnadene i oppdrett er rundt 40 kroner pr. kilo ferdig pakket fisk.

Resultat: et overskudd hos oppdretterne som er mye høyere enn i annen næringsvirksomhet på land.

Oppdretterne får dette overskuddet med konsesjoner som opprinnelig var gratis eller svært billige. De har fått rett til å bruke av det knappe arealet tilgjengelig til oppdrett.

Slike ekstra overskudd som følger av bruken av knappe naturressurser kalles grunnrente.

Dette oppstår også innen oljeutvinning og vannkraft: Antall fosser som kan bygges ut, er begrenset. Derfor er det ikke mulig for nye utbyggere å etablere seg og øke tilbudet av kraft som kan presse ned priser og overskudd. Kraftprisen forblir på et nivå som gir ekstra store overskudd.

Og det er heller ikke nye laksekonsesjoner tilgjengelig i stort omfang.

Kombinasjonen av konsesjoner og skyhøye overskudd har vakt Finansdepartementets interesse.

Et offentlig utvalg ledet av økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe er derfor i ferd med å utrede om oppdrettsnæringen bør betale en særskatt.

Både oljeutvinning og vannkraft har slike særskatter. Begrunnelse: De bruker fellesskapets ressurser. Oppdrett kan stå for tur.

Finansdepartementets budskap i utvalgets mandat er klart: «En andel av grunnrenten bør tilfalle fellesskapet». Det kan skje gjennom en særskatt på høye overskudd.

– Arbeidet går som planlagt. Vi planlegger å levere innen fristen 1. november i år, sier Ulltveit-Moe.

I de forskjellige Firda-anleggene ute i fjordene rundt Byrknes svømmer fisken rundt for å vokse til slakteklar vekt på rundt 5 kilo.

I ett av dem er det omtrent 800.000 ørret i fire merder. Slaktingen blir i mai-juni neste år. Ferdig slaktet er verdien bare i dette anlegget rundt 200 millioner kroner, anslått med gjennomsnittlige eksportpriser for laks hittil i år. I det lange løp følger prisene på laks og ørret hverandre.

Antatt fortjeneste er rundt 80 mill. kroner på denne fisken, solgt i utlandet.

I kontrollsentralen på Byrknes har Firda Seafood telling på fisken. Når Aftenposten er på besøk har selskapet 6.766.277 fisker i sjøen.

Professor Mads Greaker ved universitetet Oslo Met har på oppdrag fra skatteutvalget beregnet grunnrenten i oppdrett. Tirsdag denne uken leverte han sin rapport til Finansdepartementet.

Hans anslag: I årene 2016–2018 var grunnrenten rundt 22 milliarder kroner hvert år.

– Dette er ekstra overskudd som oppdretterne får, sammenlignet med hva man kan forvente ved å drive vanlig næringsvirksomhet, sier han.

Og hvorfor blir det slik?

– De får dette ekstra overskuddet på grunn av at de er blitt tildelt en eksklusiv rett til å benytte fjorder og kystområder til sin virksomhet, sier han.

Hvis utvalget skulle falle ned på å gi oppdrettsnæringen samme sats i særskatten som vannkraft, vil det bety 8 milliarder i økt skatt på oppdrett.

Dermed er spillet om fremtidens skatteregler for oppdrettsnæringen i full gang.

Saken var tema på partienes landsmøter i vår. Alle de fire regjeringspartiene sier med litt varierende styrke nei til særskatt allerede før Ulltveit-Moes utvalg er ferdig.

I Skjerjehamn liker ikke Braanaas det han hører om utvalgets arbeid.

– Jeg vil invitere skatteutvalget ut hit verdiene skapes. I stedet for å betale mer skatt vil vi heller skape større verdier og vekst. Vi må holde på konkurransekraften for å få en langsiktig skatteinngang.

– Hva er konkurransekraften innen oppdrett?

– Vi må kunne konkurrere på kostnad og kvalitet. En særskatt vil svekke konkurransekraften. Det er nok av industri som er forsvunnet fra Norge. Nå gjelder det å hegne om næringsgrunnlaget langs kysten vår og de fordelene den gir oss i forhold til andre land, sier han.

Direktør Geir Ove Ystmark i bransjeorganisasjonen Sjømat Norge avviser at oppdrett er en næring med grunnrente.

– Dette er en konkurranseutsatt næring med stor fremvekst av landbasert virksomhet i andre land. Denne vil i økende grad konkurrere med norske produsenter, sier han.

Den høye lønnsomheten de siste årene tror Ystmark skyldes forbigående markedsforhold. Han peker videre på at risikoen i oppdrettsnæringen er stor.

– Algeinvasjonen i Lofoten og Troms for noen uker siden viser dette. Dessuten er det store investeringsbehov i årene som kommer. Begge deler taler mot å legge særskatt på næringen, sier han.

I slakteriet på Byrknes suger de ørreten inn fra ventemerder på utsiden. Sprellende følger den vannstrømmen inn på slakteriet. Så er det bedøving, bløgging, utblødning i store tanker, sløying, kontroll og pakking.

Aftenposten er på besøk klokken 9.50. En skjerm viser at det er slaktet 23.678 kilo på drøyt to timer.

Med eksportprisen i uke 26 er det fisk verdt godt over 1 mill. kroner ute i eksportmarkedene i løpet av en liten formiddagsøkt.

I slakteriet jobber det nesten bare utenlandske arbeidere. De fleste er fra Litauen, men er ifølge Braanaas bosatt og skattlagt lokalt.

– Nordmenn vil ikke jobbe slakteriet, sier han.

De store oppdrettsselskapene i Norge har de siste årene har hatt en fortjeneste høyt over annet næringsliv.

Aftenposten har sett på lønnsomheten for de største oppdretterne. Tallene viser for 2016–2018:

Til sammenligning var avkastningen etter skatt i hele næringslivet drøyt 10 kroner til eieren for hver hundrelapp investert av egne penger, regnet som gjennomsnitt for 2016 og 2017.

Oppdrett gir med andre ord eierne en avkastning på pengene som er to til fire ganger så høy som ellers i næringslivet.

I de største oppdrettsselskapene er utbyttene til eierne i milliardklassen. Den London-baserte investoren John Fredriksen er storeier i Mowi og Norges rikeste.

Utbyttet fra Mowi var 5,1 milliarder kroner i fjor, ifølge tall fra meglerhuset SpareBank1 Markets. Konsernet driver også i Chile, Skottland og Canada.

Salmar-konsernet på Frøya i Trøndelag har familien Witzøe som storeiere. Selskapet betalte 2,1 milliarder kroner i utbytte i fjor.

Arvingen Gustav Magnar Witzøe er verdens rikeste under 30 år ifølge det amerikanske magasinet Forbes. Formuen er av Forbes anslått til 27 milliarder kroner. I sine anslag har Kapital satt formuen på far Witzøe fordi han fortsatt har kontrollen.

Ola Braanaas liker å bruke av overskuddet på noen sideprosjekter. Han har restaurert det gamle handelsstedet Skjerjehamn for 50–60 millioner kroner. Her er det restaurant, hotell i den store sveitservillaen, restaurerte hus og kunst i landskapet.

– Målet er å få driften til å gå i balanse, men det er et stykke dit. Uansett er det viktig å legge noe igjen etter seg. Fisken bærer det hele, sier han.

På Byrknes er det også et steinhardt bevis for fiskens bæreevne.

Ved inngangen til handelsstedet hilser kong Olav i granitt gjestene med hevet hånd fra sin sokkel. Ja, det er den statuen Oslo kommune refuserte. Den er laget av Knut Steen i Pietrasanta i Italia.

Braanaas måtte jobbe litt for å få statuen til Skjerjehamn. Men han klarte å overbevise Steen med en spesiallaget film og en helikoptertur i finvær.

Drapert i Märtha-liljer ble den kjørt i land fra Kielfergen. Deretter ble det en reise til Steens hvalfangermonument i Sandefjord.

Så bar det nordover og vestover. Siste stopp: En haug ved inngangen til Skjerjehamn.

Braanaas sier han ikke tenker så mye Kapitals liste over Norges 400 rikeste.

– Det er andre som bruker mer krefter på den. Nordmenn tenker for mye på naboen. Jeg synes det er fantastisk at vi har klart å lage en kystnæring som er subsidiefri og tjener penger, sier han.

Men han skjønner at de høye prisene og de gode resultatene tiltrekker seg oppmerksomhet.

– Hadde lakseprisen ligget på 35–40 kroner kiloen, hadde det vært rolig, sier han.

Fra kjølelageret blir ørreten trillet inn på vogntogene som står klare utenfor Aftenposten treffer en sjåfør som skal til Hviterussland. Tre dager tar turen dit, forteller han.

– Det går ut syv-åtte vogntog hver dag i året rundt, sier fabrikksjef Tore Larsen.

Det ene har ledet til det andre på Byrknes. Snart er det festivaltid ytterst ved Sognefjorden.

I forbindelse med avdukingen av kongestatuen i 2007 startet Braanaas festivalen Utkant. Etterpå er den drevet videre av lokale ildsjeler. I år er Sondre Justad, Bjørn Eidsvåg og Dagny blant artistene.

Viggo Randal er «kultur- og visningsansvarlig» i Firda Seafood og festivalsjef for Utkant på fritiden. Basert på oppslutningen de siste årene regner han med at 4000 kommer innom hver av de tre dagene i slutten av juli.

I gangen inn til restauranten på Skjerjehamn henger det lille bildet av Braanaas’ campingvogn og folkevognbuss.

– Tiden etter campingvognen på 1980-tallet har vært et eventyr. Jeg var privilegert som ble født inn i en tid en helt ny næring ble skapt. Nå er det ingen nye som kan starte opp, sier han.

Les hele saken med abonnement