Økonomi

Lunsjen viser at det er forskjell på folk

Sluntrer du unna lunsjen? Det kan være et tegn på at noe ikke er som det skal være.

God stemning når bygningsarbeiderne spiser lunsj på brakka. F.v. Marius Kvernhaug, Jakub Smok, Kai Nereng og Trond Røe. Signe Dons

  • Are Møster Ottesen
    Journalist

— Vi har gjort undersøkelser som kan tyde på at de som trives på arbeidsplassen også legger mest vekt på lunsjpausen, sier Tone Rose Todalshaug, prosjektleder i HR Norge. De la nylig frem arbeidsundersøkelsen Global Employee and Leadership Index (GELx) med respondenter fra 5600 norske arbeidstakere og 36.000 globalt.

— Jeg synes det var overraskende å se at de som rapporterer om dårlig ledelse også var de som tar kortest lunsjpause. Jeg ville trodd at de som mistrivdes ville la det skure og gå, og trekke ut lunsjen lengst mulig.

Isteden er det altså omvendt. De som er mest fornøyd med sjefen, er også mest opptatt av lunsjpausen – og vil gjerne at den varer lenge.

— Kanskje har det noe å gjøre med at de som trives ser hvordan lunsjpausen fungerer som et pustehull, et sted for uformell kunnskapsutveksling og tid for å dele både private og faglige erfaringer i ro og mak – noe som kan føles både motiverende og utviklende, sier Todalshaug.

GELx-undersøkelsen viser at det er stor forskjell på hvor lenge og hvor jevnlig ulike yrkesgrupper tar lunsj. Helsearbeidere er blant dem som kommer dårlig ut.

Biznjes-lansj i Moskva eller trendlunsj i London? Les hvordan lunsjvanene er i hele verden - nederst i saken!

En pasient trenger hjelp og Elise Bårli må gjøre et avbrekk midt i lunsjen. For sykepleierne ved Lovisenberg er det helt dagligdags å avbrytes mens de spiser. F.v. Elise Bårli (stående), Phannee Bunsuk, Ane Tora Steine, Caroline Hammer og Kristina Kvebæk Signe Dons

Pause med avbruddPå Lovisenberg sykehus sitter åtte sykepleiere i en hjørnesofa med ulike varianter lunsjmeny foran seg. Det gjør de hver dag. I tiden mellom 11 og 12 prøver de å få seg en halvtime mat og prat.

— Vi har kantine et par etasjer ned, og noen går dit for å kjøpe lunsj og ta med opp hit. Å sitte i kantinen og spise fungerer ikke. Vi må være i nærheten av pasientene når det skjer noe, sier avdelingssykepleier Caroline Hammer. Dessuten – alle rundt bordet mener det er hyggelig å spise på avdelingen sammen med de nærmeste kollegene.

— Det er som et pusterom i hverdagen. Vi får snakket om alt mulig annet enn pasientene, selv om det hender vi av og til snakker jobb. Særlig hvis vi har opplevd noe vanskelig, sier Ane Tora Steine. Hun mener det ville vært mere stressende å sitte i kantinen, fordi de mister kontrollen over det som skjer her oppe på post 7 i tredje etasje.

Pauserommet deres er kombinert kontor og sofakrok. Ikke ideelt, men «vi tar det som det er», som de sier. På veggen henger «klokka» og lyser rødt hver gang en pasient trekker i snoren og signaliserer behov for hjelp. Da er det bare å reise seg om det så er midt i en matbit. Slike avbrudd i lunsjen er så vanlige at de ikke tenker på det som forstyrrende. At de ikke kan koble ut helt selv når de har pause, tar de som en naturlig del av jobben.

Av alle yrkesgruppene som var med i GEL-x undersøkelsen er helsearbeidere blant dem som hyppigst fortsetter å jobbe mens de spiser. Det gjelder hver femte helsearbeider. Hver tiende tar ikke spisepause i det hele tatt i løpet av en arbeidsdag.

— I yrker med høyt stressnivå er det dessverre mange som opplever å måtte jobbe samtidig som de spiser lunsj, sier Tone Rose Todalshaug. For eksempel gjelder det 17 prosent av folk innen media og 19 prosent av butikkansatte.

Dagens høydepunkt

- Kantinen er en viktig møteplass for oss. Lunsjen er den eneste tiden på dagen da vi er sosiale og møter hverandre på tvers av avdelingene, derfor blir det også ekstra viktig å få den med seg, sier Evelyn Håvik (tv.). Hun deler ofte bord med kollegaene Lisa-Marie Grønnevik, Siv Tronslien og Morten Jensen. Signe Dons

I den andre enden av skalaen befinner funksjonærene og saksbehandlerne seg. Av dem tar en av fire spisepauser på mellom 31 og 59 minutter. Også mange ingeniører og håndverkere tar seg god tid i lunsjen ifølge GEL-xundersøkelsen.Rundt bordet i kantinen hos Bonnier Media sitter fire kolleger med hver sin sponsede varmrett.

— Dette er dagens viktigste måltid for meg, sier Siv Tronslien. – Fordi jeg bor alene og det er kjedelig å bare lage og spise for meg selv er dette en fin løsning. Dessuten, her vet jeg at jeg får i meg det jeg skal av næringsstoffer.

På en kjøkkenøy midt i den høyloftede kantinen bugner det av krydderplanter, grønnsaker i både rå og kokt tilstand, ulike pålegg og en varmrett lagd fra bunnen av.

Det er en bevisst strategi fra ledelsen å ha sunn, god mat på menyen. De mener det gir mer tilfredse medarbeidere. Hver ansatt betaler 400 kroner i måneden for en lunsjmeny som varierer fra dag til dag. I tillegg har de hele dagen gjennom fruktfat tilgjengelig på hver avdeling.

— Jeg gleder meg til maten her hver dag, sier Morten Jensen. Hele bordet skryter av tilbudet og sier at maten her er så bra at den ofte blir en snakkis som de gjerne deler med venner på Facebook. De mener at kantinen i seg selv er en motivasjon for å gå på jobb. Og at det å spise lunsj sammen er et høydepunkt på dagen, ikke bare på grunn av maten, men fordi kantinen er blitt en viktig møteplass der de får utvekslet alt fra private til faglige ting de er opptatt av.

— Det er en nedtur hvis vi har det så travelt at vi må ta med maten til kontorpulten. Men det skjer sjelden. Å sitte på pulten å spise, blir ikke det samme. Man klarer ikke nyte maten på samme måte.

Likevel – ingen av dem setter av mer enn en halvtime til lunsj. 11 til halv 12 er fast rutine for denne gjengen. Men matpakker? Aldri. De husker ikke sist de selv smurte mat for å ta med på jobb.

lunsj2-2TAsbqTNLq.jpg

MatpakkekulturPå en byggeplass et annet sted i byen holder håndverkerne i Eie Entreprenører lunsj i en brakke høyt over bakkenivå. Langbordet er fylt av brødposer, pålegg, juice og kaffe. Her er de ikke vant til sponset eller ferdiglagd lunsj. – Vi har med matpakker hjemmefra, eller kjøper noe i nærmeste butikk, sier Trond Røe. Formannen mener selv at jordbærsyltetøy er godt håndverkerpålegg og smører tykt på brødskivene foran seg. På den andre siden av bordet sitter Marius Kvernhaug og gnasker på en hel agurk. – Jeg prøver å ete litt sunt, sier han. – Fordi det er så mye fysisk arbeid trenger vi mat å styrke oss på.

Formann Røe er enig: — Vi er høyt og lavt og driver med en del farlige ting og må derfor være skjerpet til enhver tid. Det krever jevnt inntak av mat. Derfor har de lunsj både klokken ni og klokken ett, og den varer akkurat en halvtime – det er sånn det alltid har vært, og noe mer er det ikke tid til, sier Trond Røe. Alle rundt bordet sier at pausene betyr mye for arbeidsmiljøet. - Vi får tid til å koble ut og snakke om andre ting enn jobb, derfor spiser vi alltid samlet.

lunsj-N4SuedVgTo.jpg

Av og til kunne de fire arbeidskameratene ønske de hadde en kantine hvor de fikk maten servert, men noe stort savn er det ikke. Derimot kan de "misunne" maten som de svenske kollegene deres disker opp med i lunsjen. Der er det ikke brødmat, men ulike varmretter som gjelder.

— Når de begynner å steke, så lukter det fristende godt,

En kort mellomlanding

Av de tre nordiske landene Norge, Sverige og Danmark kommer svenskene på suveren førsteplass når det gjelder lunsjpauser. GELx-undersøkelsen viser at 40 prosent av svenskene bruker mer enn en halvtime på lunsjen, mens bare 15 prosent av nordmenn og 9 prosent av danskene gjør det samme. Og mens 12 prosent av danskene og 13 prosent av nordmennene jobber og spiser samtidig, så gjør bare 7 prosent av svenskene det.

— I Danmark og Sverige er det tradisjon for varm mat til lunsj, og kanskje det er en sunnere kultur enn vår. Det skjer noe med stemningen når man setter frem en bolle med suppe eller annen varmmat. Det innbyr til å bli en stund, finne roen og hygge seg. Matpakkekulturen vår er mer som en kort mellomlanding. Vi sitter gjerne der med knekkebrødet vårt, og spiser det samme til lunsj som når vi sitter på en fjelltopp – noe som er kjapt og greit og lett å holde.

Helle Skjervold Anette Karlsen

Helle Skjervold, London:

Glem nistepakke

Kl.13 hver dag koker det i London. Fortauene fyller seg opp, tempoet stiger og turistene blir skubbet til side av dresskledde arbeidsfolk med et mål i sikte: mat, og det litt brennkvikt.

Glem nistepakke, her er det krig på hvert gatehjørne om Londons sultne lunsjgjester med lavt blodsukker, dårlig tid og en arbeidsmiljølov hvis lunsjtid-bestemmelser det er så som så med.

Kampen om lunsjkundene er nådeløs, og utvalget fører til et luksusproblem sett med norske øyne. For 30-40 kroner kan du velge mellom nysmurte baguetter med vellagret cheddar og chutney, saftige og avocadosalater eller dampende varm rahmen.

Så fort en ny global mattrend fødes på instagram, dukker den opp som en trendy lunsjkjede i London med en hissig ekspanderingsplan. Rykende ferskt og sunt er de store trekkordene i sommer, men har du en ekstra hard dag på jobben er det heller aldri langt til nærmeste pub med fish’n’chips på menyen.

Ingeborg Moe Signe Dons

Ingeborg Moe, Brussel:

Ingen tar telefonen mellom 12 og 14

— Det er barbarisk. Man må ha en skikkelig pause i løpet av dagen.

Italieneren skulle forklare oss hvorfor så mange var borte fra pultene sine akkurat da vi kom til denne internasjonale arbeidsplassen her i Belgia. De var til lunsj. Men, som vi påpekte, noen satt og spiste en sandwich over pc-en.

Det var det som utløste reaksjonen.

Jeg følte meg truffet. Jeg er selv en som spiser maten på pulten. Det er åpenbart fordi jeg er norsk. Restaurantene rundt EU-kvartalet er fulle ved lunsjtider, selv om mange nøyer seg med en sandwich og en kaffe, og det sikkert er en del som spiser i smug på pulten. Men mellom 12 og 14 er det vanskelig å få tak i folk, både i Brussel og i resten av Europa.

Alle landene jeg dekker byr på gastronomiske opplevelser som utkonkurrerer nisten jeg er vant med. Det å forlate pulten sin, sette seg ned, prate over bordet, ta vekk telefonene, er ikke bare mat. Jeg har hørt om mange nordmenn i utlandet som har foreslått å kutte ned på lunsjpausen for å kunne gå tidligere, slik vi gjør hjemme. Men det blir møtt med en kald skulder.

Steinar Dyrnes Signe Dons

Steinar Dyrnes, Moskva:

Biznjes-lantsj

I Moskva varer en lunsjpause gjerne en time. Dermed har du tid til å gå ut for å spise, noe restaurantbransjen selvfølgelig ønsker å melke for det det er verdt.

En rekke restauranter markedsfører derfor en veldig rimelig, fast meny som kalles biznjes-lantsj, gjerne for mellom 200–250 rubler (30–38 kroner).

Ja, for de som var usikre på oversettelsen – business-lunsj. Den starter alltid med suppe som første rett, gjerne rødbetsuppen borsj. De tror nesten du er fra en annen planet om du ikke vil ha suppe til lunsj her borte. Så følger en hovedrett, normalt sammen tilbehør som salat eller poteter.

Hovedretten kan være alt fra noe varmt kjøtt til pannekaker. Den tredje og siste delen inkludert i prisen for biznjes-lantsj er drikke, som te.

Selv den amerikanske kjeden Subways lokale utsalg, hvor jeg ofte nøyer meg en sandwich, har måttet krype til korset og tilpasse seg lokale skikker. For 199 rubler, cirka 30 kroner, tilbyr de suppe, som en dag i uken er borsj, sandwich og te som biznjes-lantsj.

Sofie Gran Aspunvik Olav Olsen

Sofie Gran Aspunvik, Istanbul:

I skyggen av frokosten

Husker du hvor mett du var i 21-draget på julaften i fjor? Så mett – og litt til – blir jeg hver gang jeg drister meg til en skikkelig tyrkisk frokost, kahvalti. Og hva skal man egentlig med lunsj i et land der dagens første måltid er et gigantisk etegilde?

Tilfeldighetene ville det slik at jeg de siste tre månedene har bodd vegg i vegg med det som sies å være Istanbuls beste frokoststed, Van Kahvaltı Evi. På morgenkvisten strekker køen til restauranten seg flere titalls meter nedover gaten. I helgene er det stinn brakke til langt på dag.

Frokosten her består av enorme mengder brød, 4-5 typer ost, grønnsaker, egg, honning, fylte pannekaker, omelett og menemen – en tomatbasert eggerøre. Lunsj er det siste du tenker på når du sleper deg ut på gaten igjen etter denne maratonen.

Men dette er en urban storby. På landsbygda i Tyrkia står lunsjen noe høyere i kurs. Og rett skal være rett: Istanbul kryr av spisesteder der man kan spise lunsj. Bare be om frokostmenyen – mange steder serveres kahvalti hele dagen.

Kristoffer Rønneberg Signe Dons

Kristoffer Rønneberg, New York:

Mellomleggspapir? Aldri hørt om.

Matpakke? Ikke på Manhattan, takk. I denne urbane jungelen, der mange benytter komfyrene sine kun som oppbevaringsplass for kjeler og stekepanner som heller aldri tas i bruk, er mulighetene uendelige når magen rumler rundt lunsjtider.

Du kan selvsagt hente deg en saftig burger på Shake Shack eller en kaloririk burrito på Chipotle. Eller du kan kjøre sunt og plukke opp en kalkun-wrap på Prèt a manger. Er du veganer? Laktoseintolerant? Insisterer du på å få maten kosher eller halal? Ikke noe problem. Dette er New York.

Gidder du ikke gå ut og kjøpe, bestiller du bare maten til kontoret. Det koster så lite. Rundt i hele New York ser man nærmest konstant menn som suser rundt på tohjulinger mens de kjører slalåm rundt gultaxier og balanserer poser med varmmat på sykkelstyret.

For mange er det likevel matbilene (food trucks) som er det foretrukne alternativet. Dra til Zuccotti Park på Manhattans sørspiss rundt lunsjtider og ta del i den kulinariske og kulturelle smeltedigelen der. Byggearbeidere, hipstere og finansfolk sitter side om side på den vesle plassen og slafser i seg en falafel her, en taco der og en fruktjuice for å skylle alt sammen ned.

Mellomleggspapir? Det er det ingen her som har hørt om.

Jørgen Lohne Signe Dons

Jørgen Lohne, Beijing:

Dagens viktigste spørsmål

— Nǐ chīle ma? roper sykkelreparatør Zhang, som smiler og vinker idet jeg tråkker forbi hans lille friluftsverksted på vei hjemover i Xinkailu hutong:

— Har du spist?

Det er en vanlig hilsen her, og krever ikke alltid noe svar.

Lunsj er viktig for kineserne. Det er ikke bare snakk om å hive i seg en rask matbit i den lange arbeidsdagens eneste ordentlige pause.

Nei, måltidet er viktig for i fellesskapet, om man så inntar det i jobbkantinen, som vertskap eller gjest i et privat hjem eller på restaurant, slik det er gode muligheter for å gjøre i hutongen der Zhang og jeg bor og arbeider.

Her ligger små spisesteder på lang rekke og frister med nudler, dumplings, kylling, stekte bønner og ris, og nesten alle flytter de bord ut på fortauet nå om sommeren.

Det kan bli trangt om plassen, og stemningen er vennlig og uformell.

Og man innleder lett en samtale med å presentere seg og deretter stille det i sammenhengen kanskje noe unødvendige spørsmålet:

— Nǐ chīle ma?

Få med deg det viktigste som skjer i norsk og internasjonal økonomi. FølgAftenposten Økonomi på Facebook!

Les også:

  1. Les også

    I dag kan du stappe i deg lunsj - for miljøets sak

  2. Les også

    Jobbpreik på lunsjmenyen

  3. Les også

    Her er studentene som spiser maten som ville blitt kastet

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. NORGE

    Over halvparten av elevene ser på TV når de spiser

  2. OSLOBY

    «175 kr for pizzaen føles som et ran. 249 kr for burgeren føles som om man blir både ranet og slått ned.»

  3. NORGE

    Forsvarets kjøttfrie dag ble ikke noe av.

  4. REISE

    Her MÅ du spise i Amsterdam!

  5. A-MAGASINET

    Hun jobber alene med 30 kriminelle. De er dømt for voldtekt, overgrep og drap

  6. ØKONOMI

    - Vi blir påvirket av andres glede