Krigsprofitørene slapp lett unna

Mens «tyskertøser» ble straffet av mobben og NS-medlemmer måtte i fengsel, var det få og milde straffer for krigsprofitørene etter krigen.

«Industriforbundet er fullt beredt til å yde all bistand til det opbygningsarbeide hvis fremme må være alle gode nordmenns ønske og plikt», skrev Industriforbundets president Hans Horn.

«Gode nordmenn» ble et hurra-ord mot slutten av krigen og etter freden. Kanskje var Horn den første som brukte uttrykket under krigen. Problemet er bare at sitatet er fra oktober 1940, i et brev til nazi-statsråd Viljam Hagelin.

På vegne av norsk industri avla Horn en slags lojalitetserklæring. At forbundet tydelig anerkjente nazistene som landets lovlige myndigheter, ga grønt lys for at medlemmene kunne samarbeide med okkupantene.

«Holde hjulene i gang»

Våren 1940 var kongen og regjeringen på flukt. For å fylle maktvakuumet og finne ordninger med tyskerne satte Høyesterett ned Administrasjonsrådet. Det skulle «holde hjulene i gang». Førsteamanuensis og historiker Anette H. Storeide ved NTNU sier at denne parolen var viktig for mange av dem som handlet med okkupasjonsmakten.

– Forsyningssituasjonen var også slik at det måtte handles med tyskerne, Norge var avskåret fra viktige import— og eksportmarkeder som England og USA, sier hun.

Vanskelig grense

Problemet var at næringslivet ikke bare tenkte på nødvendige forsyninger, men så store muligheter for å tjene på okkupasjonen og tyskernes krig.

Norsk industri satt med ressurser tyskernes krigsapparat trengte. Særlig den kraftkrevende industrien opplevde at det ble åpnet dører, både til markedet og store investeringer. Det største eksempelet er Norsk Hydro, som benyttet anledningen. De fikk med seg Orkla og andre i aksjeselskapet Norsk lettmetall, som ble etablert i samarbeid med tysk kapital.

De store slapp lett

I fjor ga Storeide ut boken Norske krigsprofitører som særlig ser på storindustrien og samarbeid med tyskerne om krigsviktige produkter. Men hun sier det er vanskelig å sette grensen for hvor det «å holde hjulene i gang» går over til kollaborasjon.

– Men når man utvider stort, eller starter med helt ny produksjon slik Hydro gjorde, blir det galt. Det var til og med Hydros initiativ. Så er det selvsagt der hvor man for eksempel bruker krigsfanger. Men det er lettere å si slikt i ettertid.

Grensen var ikke lett å trekke for myndighetene i etterkrigstiden heller. Man slo hardt ned på alle som hadde vært medlemmer i NS. Bedrifter som ga pengegaver til partiet lå også tynt an. Under landssvikoppgjøret ble det tatt ut 92.805 siktelser. Omtrent halvparten ble straffet. 16.400 av siktelsene gjaldt økonomisk samarbeid, av disse endte under 20 prosent med dom.

– Inntrykket er at de store bedriftene slapp lettere unna enn de små. Det kan ha å gjøre med at landet trengte de store i gjenoppbyggingsarbeidet, sier Storeide.

Hydro sviktet

Flere historikere har også ment at næringslivets samarbeid med tyskerne var så utbredt, at det i praksis ville bli vanskelig å straffe alle. Mange av industrilederne var også politisk oppegående, i løpet av de to-tre siste krigsårene forsto de hvilken vei vinden blåste. Senere Hydro-direktør Bjarne Eriksen kan stå som symbol på disse. I aprildagene 1940 ivret han for å få avsatt kongen og en snarlig fred med tyskerne.

Som selskapets juridiske direktør sendte han en sjekk på 25.000 kroner til Quislings parti høsten 1940. Han var også ivrig med på samarbeidet med tyskerne. Men etter at Hydros anlegg på Herøya ble bombet i juli 1943, tenkte han gjennom situasjonen på nytt.

Han satte seg i mot videre samarbeid og fortsatt tungtvannsproduksjon på Vemork. Det endte med at han ble arrestert med andre norske offiserer og satt som krigsfange resten av krigen. I TV-serien om tungtvannet er det åpenbart at den fiktive direktøren Bjørn Henriksen er bygget på Eriksen.Etter krigen ble skylden for Hydros samarbeid med tyskerne lagt på tidligere generaldirektør og styreformann Axel Aubert, som beleilig nok døde før jul i 1943. Bjarne Eriksen kom hjem og fortsatte som generaldirektør.

Aftenpostens eiere ble kalt «de skabbete får»

Krigen var ikke en journalistisk storhetstid for Aftenposten, men økonomisk gikk det bra. I tillegg til å være en av avisene som fikk komme ut hele krigen, tjente avisen godt på å trykke for okkupasjonsmakten.

Etter krigen kalte redaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet Aftenpostens eiere «skabbete får», han forventet et kraftig oppgjør med avisene som kom ut hele okkupasjonstiden. I stedet skilte avisoppgjøret seg fra behandlingen resten av næringslivet fikk. Ikke minst oppnådde aviseierne at det aller meste skjedde i hemmelighet.

Det var mektige familier som sto bak de store avisene, og de hadde sterke politiske bånd. Til sitt forsvar hevdet de at de ikke ville fått lov til å stanse avisene. Historiker Guri Hjeltnes var den første som forsket på behandlingen avisene fikk etter krigen. I boken Avisoppgjøret viser hun både hvordan avisens eiere så seg tjent med å gi etter for tyskernes krav, og hvor vanskelige valgene var der og da.

Betalte 100.000 kroner — var forberedt på langt mer

Høyesterett mente at man kunne inndra fortjenesten fra årene avisene hadde innsatt NS-redaktører og viderebrakte tysk propaganda. Den ganske lille Morgenposten ble brukt som prøvesak, og måtte betale 170.000 kroner. Aftenpostens eiere var forberedt på å måtte gi fra seg en god del av krigsfortjenesten. I møter med myndighetene antydet eierne at de var forberedt på at det dreide seg om et millionbeløp.

Men i 1949 inngikk de en hemmelig avtale om å betale bare 100.000 kroner. Det var overraskende lavt, og sannsynligvis var hemmeligholdet en forutsetning for at avtalen kunne gå gjennom. Adresseavisen betalte mest, og måtte ut med 600.000 kroner.

Få med deg det viktigste som skjer i norsk og internasjonal økonomi. FølgAftenposten Økonomi på Facebook!