Økonomi

Tapte generasjoner

De felles generasjonserfaringene var en gang viktige for å forstå grunnleggende verdier og samtidsforståelser. Kanskje har de fortsatt har noe å fortelle oss.

sp0cbfca.jpg

  • Einar Lie

«The lost generation» ble gjennom en formulering i Ernest Hemingways The Sun Also Rises stående som en tilspisset oppsummering av 1914-generasjonen i Europa og til dels i USA. En blodig krig ble utkjempet, illusjoner gikk tapt. For mange tok de etterfølgende krisene med seg mulighetene for arbeid og drømmene om en lys fremtid.

Begrepsfestingen av den tapte generasjon skyldes ikke bare de dramatiske ytre omstendighetene om årskullene født fra midten av 1880-årene og frem mot århundreskiftet. Den skyldtes også at datidens kulturvitenskap og litteratur var sterkt opptatt av betydningen av generasjonsspesifikke verdier og erfaringer for samtids— og fremtidsforståelser.

Generasjonserfaringen

I dag legger vi mindre vekt på generasjonserfaringen. I analysen av politikk og økonomi er slike forhold nærmest fraværende. Dette er synd; tidsspesifikke verdier og erfaringer har vært og er fortsatt av stor betydning. La meg oppsummere litt fra de siste hundre årene:

Den norske 1914-generasjonen var ikke i skyttergravene, men den opplevde jobbetid, krigsinflasjon og etterkrigskriser. Store deler av mellomkrigstiden ble en rivning mellom samfunnsomformende krefter og verdiene til generasjonen før 1914. I økonomi og politikk var det det bestående som vant. Fra sentralbanksjef Rygg med sin deflasjonistiske pengepolitikk til periodens regjeringspolitikere finner vi i praktisk politikk et sterkt forsvar for det bestående. De hadde alle hatt sine politisk formative år i den kraftige vekstperioden med liten stat, gullstandard og relativt fri handel i årene frem til første verdenskrig. I Norge som i mange andre land ble tjue- og tredveårene preget av en drøm om en førkrigsnormalitet som aldri riktig lot seg gjenopprette.

Symptomatisk var episoden da den nytenkende økonomen Ragnar Frisch og Arbeiderpartiet fant hverandre i arbeid med kriseprogrammer i 1933/34. Radikale planer ble lagt. Men da Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold dannet regjering, var det viktigere å balansere budsjettene og nedbetale statsgjeld enn å følge ekspansive finanspolitiske planer.

Siste krig

Endringen kom med siste krig. Ny teori og tilsynelatende positive erfaringene med sentraliserte krigsøkonomier spilte nok en rolle. Men viktigere var det at mellomkrigsgenerasjonen nærmest ble feid ut av politikken. Inn kom en ny generasjon politikere, som hadde fått etablert sine grunnleggende synspunkter i år med krise, arbeidsledighet og politisk turbulens. De virkelig dyptgripende endringer i økonomisk politikk ble skjøvet frem av personer som Einar Gerhardsen, Erik Brofoss, Trygve Bratteli, Jens Chr. Hauge og mange andre. De inngikk i en «bygge landet»- generasjon som ønsket å underlegge økonomien en plan og kontroll som hadde manglet i tiårene før.

Denne etterkrigstiden tok slutt på syttitallet. Viljen til forsakelser svekket seg med avstanden til mellomkrigstid, krig og gjenreisning. De store etterkrigskullene som kom ut i arbeidsliv og universiteter sent på sekstitallet, tok i større grad velstanden for gitt og falt inn i et broket mønster av ungdomsopprør, EF-strid og miljøkamp.

Den koordinering og disiplin som systemet forutsatte, hadde fikk en raskt svekket oppslutning. Partiene konkurrerte om gode formål, og fagbevegelsens grunnplan støttet ikke opp om den gamle lønnsdisiplinen. En rødgrønn bølge i politikken øste penger ut over offentlig sektor, den påfølgende blå ga utlånsfest og jappetid i åttiårene. Sine forskjeller til tross hadde de den samme nedbrytende virkning på det gamle styringssystemet.

Krisene

Fra midten av åttiårene kom krisene i privat og offentlig økonomi. De ble fulgt av innstramminger, kombinert med omfattende økonomiske reformer. Særlig i årene etter bankkrisen tidlig på 1990-tallet var den politiske mentaliteten og retorikken annerledes enn i de foregående tiårene. Selv mellompartienes politikere så ut til å tenke seg om to ganger før dyre løfter ble kastet ut i valgkampene.

Men denne perioden har forlengst kommet i bakgrunnen. Hva kjennetegner våre generasjoner? Først og fremst bekymringsløshet. De fleste av våre sentrale politikerne har aldri opplevd annet enn stor stabilitet og overflod. Finanskrisen rammet oss egentlig aldri, og bekrefter et inntrykk av usårbarhet.

Offentlig sektor

Den offentlige sektor har vokst kraftig. Samtidig koster det omtrent førti prosent mer å drive norsk offentlig sektor sammenlignet med den svenske. Forskjellen ligger mest i det svært høye norske lønnsnivået, som følges av veldig store uttellinger i vårt velferdssystem. Det er ingen land som bruker tilnærmet like mye penger på helserelaterte trygder (sykelønn og uføretrygd) som Norge. Og boligprisene stiger faktisk raskere enn lønningene. Kvadratmeterprisen er opp førti prosent bare fra årsskiftet 2008/2009. Det eneste som ikke stiger raskt, er produktivitetstallene.

Bruken av oljepenger økte kraftig under finanskrisen, uten egentlig å ha gått ned siden. Nå utgjør oljepengebruken over fem prosent av den såkalte fastlandsøkonomien. Men også den er trukket kraftig opp av leveranser til og inntekter fra oljevirksomheten.

Bekymringsløs generasjon

Veien ned blir stadig lengre, og den bli vond for mange. Noe stort tema er dette likevel ikke i dagens debatt. Politikerne av dagens bekymringsløse generasjon har valgt å diskutere om formuesskatten skal fjernes etter siste valg, et fint prinsippspørsmål, men alt i alt helt uviktig. Og nordmenn flest har ikke bare vennet seg til hurtigvoksende lønninger og ytelser, men også at kelnerne snakker svensk, bygningsarbeiderne polsk og mange av drosjesjåførene ganske godt norsk.

Dessuten vil det gå bra en stund til. Roar Flaathens og Sigbjørn Johnsens generasjon vil helt sikkert greie seg. Antagelig er det AFP, sydenturer og paraplydrinker igjen også til alle av Stoltenberg og Solbergs årganger.

Men vi kommer etter hvert til andre generasjonserfaringer. Hvorvidt de vil ligne på de hemingway’ske, vil være avhengig av hvor lenge bekymringsløsheten varer.

Det vil bra en stund til. Antagelig er det AFP, sydenturer og paraplydrinker igjen også til alle av Stoltenberg og Solbergs årganger, skriver Einar Lie.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Finnes det virkemidler mot en ny økonomisk nedtur i Europa?

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Vår rikdom gir nødvendigvis også stor fallhøyde

  3. DEBATT
    Publisert:

    Hvor omstillingsdyktig er norsk økonomi?

  4. ØKONOMI
    Publisert:

    Rentevåpenet er brukt opp, og gjelden er skyhøy. IMF spår tredobling i statlige underskudd i år.

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Kjenner du en familie som vil skatte 60 prosent av inntekten sin?

  6. DEBATT
    Publisert:

    «Det er ikke behov for å redusere bruken av oljeinntekter»