Mens alle partier i dag vil kaste lys over skattbare formuer som gjemmes bort, sto det for få år siden politisk strid om å bruke skattepenger på en av norgeshistoriens største skattejakter i utlandet. Dagens to regjeringspartier, Fremskrittspartiet og Høyre, stemte i 2000 begge nei til å stille statsgaranti på 150 millioner kroner for letingen etter utenlandsformuen til skipsreder Anders Jahre.

Å lese bostyrerapporten om jakten på denne formuen – en jakt som pågikk i 30 år – er som å bla i en katalog over skatteparadiser, postkasseselskaper, stråmannsstyrer og mange av de andre ordene som nå virvles opp etter den store Panama Papers-lekkasjen.

  • Bostyrerapportenom den endeløse Jahre-saken er nesten 600 sider lang — men holdt i en frodig og leservennlig stil.

Død mann skyldte mye

Anders Jahre, en ruvende skikkelse innen hvalfangst, shipping og industri, hadde en registrert formue på ca 17 millioner kroner da han døde i 1982. Beløpet kom til kort da dødsboet hans året etter fikk et skattekrav på 337 millioner kroner for inntektsårene 1970-1982, et krav som med tillegg av renter ble oppjustert av Riksskattenemnda til 778 millioner kroner i 1990.

Anders Jahre (t.h) var en av de helt store nordmenn. Her, i 1961, på Universitets 150-årsjubileum sammen med ekspedisjonslederen Thor Heyerdahl og statsministerparet Einar og Werna Gerhardsen.
NTB

Postkasseselskap ville bygge rådhus

Senest siden slutten av 1930-årene hadde Anders Jahre bygget opp en hemmelig utenlandsformue, mye av den plassert via panamaselskaper. Ett av disse selskapene ble offentlig kjent da sjenerøse Jahre ville bidra til å bygge nytt rådhus i Sandefjord.

«På vegne av et investment-selskap, Continental Trust Company Inc, i hvilket selskap jeg har en betydelig interesse (dog ikke aksjeinteresse), har jeg nu den glede å tilby Sandefjord kommune et bidrag, kr. 40.000.000,— – førti millioner kroner», skrev Jahre i et brev til ordfører Einar Abrahamsen i 1972.

Hvalknokler og Park Hotel i Sandefjord. Begge deler uløselig knyttet til Jahre-navnet.
rolf m.aagaard

Forbløffelse i Norges Bank

Gaven utløste trøbbel. Innførsel av millionbeløp fra utlandet krevde valutalisens. Norges Bank la for dagen en veldig nysgjerrighet i flere brev til Jahre, blant annet dette: "Hva er bakgrunnen for at Continental Trust Company Inc. – et utenlandsk selskap hvor De er president, men verken eier aksjer eller har noe finansielt mellomværende – har funnet å kunne tilby Sandefjord kommune et bidrag på 40 millioner kroner til oppføring av nytt rådhus?"

Blåste liv i papirfirma

I Sandefjord oppsto et akutt behov for å dekke til at Jahre var den reelle eier og sjef. Panama-selskapet med forkortelsen CTC måtte få kropp og sjel. «"Styremedlemmer kontaktes og utpekes, og selskapsbeslutninger tilbakedateres», heter det i bostyrerapporten. Fiktive protokoller ble utarbeidet fra møter som aldri var blitt holdt.

Ifølge bostyrerapporten ble mye av det praktiske arbeidet med dette gjort av Bjørn Bettum, Jahres høyre hånd i forretningslivet gjennom en årrekke. Og som stråmann for den reelle eier av CTC satte de ifølge rapporten inn Thorleif Monsen, gammel bekjent av Jahre og Bettum, utflyttet nordmann med kanadisk statsborgerskap, bopel i Bahamas og forretningsdrift i Bahamas og Cayman Islands.

Fra en rettsrunde i år 2000, en av utallige: Jahre-medarbeider Bjørn Bettum (t.v.), saksøkt for å ha skjult deler av utenlandsformuen, og hans forsvarer Stenberg-Nilsen.
Erichsen, Jarl Fr.

Brukte 600 millioner, fikk inn milliard

Bostyrerapporten var ikke ferdig før i 2012. Gjennom de 30 årene siden rederens dødsfall var det brukt hele 600 millioner kroner på å lete etter utenlandsformuen. Særlig ressurskrevende var noen seige rettsrunder i utlandet, først og fremst i Storbritannia mot Jahres bankforbindelse Lazard Bank Limited, i Cayman Islands mot en angivelig veldedig stiftelse som en del av midlene fra CTC var gjemt bort i, og mot «Monsen-kretsen» som ble stevnet for å ha gjort det resterende av Jahres utenlandsformue til sin egen og brukt av den.

Frp ville heller fengsle voldsmenn

Regnestykket gikk til slutt i pluss for Norge. Dødsboet klarte å drive inn over en milliard kroner fra utlandet, blant annet etter en seier i britisk høyesterett. Et overskudd på mer enn 400 millioner kroner kunne sendes til kemneren.

Men for å komme i mål, trengtes det i en periode økonomisk bistand fra staten. Regjeringen til Gro Harlem Brundtland gikk i 1994 inn for en statsgaranti på 100 millioner kroner for å føre disse sakene. Frp var alene om å stemme imot. Stortingsrepresentant Jan Simonsen kunne ikke godta en slik gambling med skattebetalernes penger: "Det er med respekt å melde ikke særlig rasjonelt å risikere 100 millioner kroner i et forsøk på å fengsle en avdød person, når man isteden kunne bruke 100 millioner på å sette hundrevis av livsfarlige voldsmenn bak lås og slå", uttalte Simonsen.

Høyre ville avslutte letingen

Da garantien måtte utvides til 150 millioner i år 2000, for å avverge at skattejakten måtte avblåses, stemte også Høyre imot. "Disse medlemmer har i flere år vært kritisk til de betydelige ressurser som er brukt fra statens side for å føre sak mot Anders Jahres dødsbo", het det i merknadene fra partiets fraksjon i Justiskomitéen. Pengene fra staten ble strengt tatt ikke brukt mot , men av Anders Jahres dødsbo, i et forsøk på å skaffe penger til å dekke skattekrav fra kemneren, men Høyre var altså imot.

Frp-formann Carl I. Hagen uttalte i 2002 at han i mange år hadde sett med stigende uro på at bostyret hadde fått "et sugerør inn i statskassen."

Jensen: Ingen kontrast

Frp-leder Siv Jensen beklager ikke partiets nei til statsgaranti: - Det var en gammel sak, og hovedpersonen hadde vært død i over 10 år, sier hun.
Bendiksby, Terje

Finansminister og partileder Siv Jensen tar i dag ingen selvkritikk på vegne av sitt parti. Regjeringens arbeid med å skape åpenhet omkring pengeplasseringer i utlandet og hindre at verdier unndras fra beskatning, står ikke i kontrast til det Frp mente under Stortingets behandling av Jahre-saken, mener hun.

— I 1994, 1998 og 2000 var spørsmålet om det var riktig å bruke skattebetalernes penger på å finansiere et kostbart og for staten risikofylt rettsoppgjør. Man må også ta i betraktning at Jahre-saken var preget av manglende fremdrift, samt at delsaker ble trukket underveis i prosessen. I tillegg var det en gammel sak hvor hovedpersonen hadde vært død i mer enn 10 år da Stortinget skulle ta stilling til disse spørsmålene i 1994. Jeg var ikke stortingsrepresentant den gangen, men jeg var med under budsjettbehandlingen i 1998 da vi i Frp ville at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en egen sak om hvorvidt det skulle bevilges mer penger til undersøkelsene av Jahre-saken, skriver Jensen i en e-post til Aftenposten.

Høyre: En økonomisk vurdering

Høyres Svein Flåtten tror ikke at påtrykk fra Bjørn Bettum eller andre gjorde inntrykk på partiets stortingspolitikere.
Nesvold, Jon Olav

Svein Flåtten, finanspolitisk talsmann i Høyre, tror ikke at partiet hans var mindre opptatt av å avdekke uregelmessigheter da enn nå.

— Men i Jahre-saken hadde det jo vært en uhyre langtrukken etterforskning, og da tar jeg lite i. Det ene målet for staten var å finne ut hva som hadde foregått. Det andre var å få inn pengene. Vår vurdering lå nok i det økonomiske: Hvilken risiko skulle vi ta med skattebetalernes penger? Skulle vi utvide statsgarantien til en prosess som kanskje ikke ville gi oss noe mer i det hele tatt? Det hadde virkelig ingenting med aksept av ulovligheter å gjøre, sier Flåtten.

— Av bostyrerapporten fremgår det at Jahre-medarbeider og høyremann Bjørn Bettum lobbet overfor gamle partifeller?

— Jeg tror ikke at det gjorde særlig inntrykk på politikerne den gangen. De var selv i stand til å se på den manglende fremdriften og risikoen, sier Flåtten, som også er tidligere leder i Sandefjord Høyre.

Fikk du med deg disse sakene om Panama Papers?

Ingen entusiasme i Panama

Bostyret hadde ingen fete lekkasjer å støtte seg til underveis, med unntak av en viktig dokumentsamling de fikk fra Thorleif Monsens tidligere svigersønn, og derfor gikk arbeidet tungt. I Storbritannia, der Jahres faste bankforbindelse Lazard Bank skulle stevnes for "erstatningsbetingende opptreden", stilte banken seg «med utsøkt britisk høflighet avvisende til alle forespørsler om opplysninger» fra boet.

På Cayman Islands satt det, fortsatt ifølge bostyrerapporten, et embetsverk som så det «som sitt samfunnsoppdrag å dra omsorg for øysamfunnets hovednæringsvei – Offshore Money."

Panama var en sak for seg. «Boet har erfart at myndighetene i Panama ikke stiller seg entusiastisk til graving i arkiver og registre", heter det i rapporten fra bobestyrerne Karstein J. Espelid og Even Wahr-Hansen ved firmaet BAHR. "Panamanske advokater sto til disposisjon for verv som måtte besettes, og kunne etterkomme nesten ethvert ønske fra en eier uten å komme på kant med panamansk regelverk."

De to ønsker ikke å kommentere noen av sakene som er kommet opp i tilknytning til Panama Papers.

Skutt i lysken

Var det dermed lettere å være Panama-advokat før de store lekkasjenes tid? Nja, det kom an på hva de stelte med:

«De politiske forholdene var av de relativt stabile i regionen. Det forhindret ikke at Anders Jahres advokat i Panama på 1950-tallet deltok i et statskupp og fikk lyske og lår skutt i filler», heter det i rapporten.

— Krenkende falsum

Bostyrerapporten ble ført i et uvanlig friskt språk, og utløste sterke reaksjoner fra noen av dem som ble omtalt der. Skipsreder Morits Skaugen karakteriserte den som et "makkverk" og en "drittpakke", og det økonomiske sluttregnskapet ble heller ikke trodd og akseptert av alle.

"Det grenser til et falsum og bedrag når dødsboet, sammen med Finansdepartementet, prøver å få oss til å tro at betydelige midler kom hjem til Norge etter at kostnadene ble dekket", skrev Herbjørn Hansson, tidligere finansdirektør i Anders Jahre/Kosmos og styremedlem i Anders Jahres humanitære stiftelse i et leserbrev til Aftenposten. Han tilføyde:

"Hvorledes ser speilbildet til advokatene og bobestyrerne Karstein Espelid og Even Wahr-Hansen ut? De og deres stand strøk av sted med det meste av pengene med Finansdepartementets støtte i disse skandaløse prosesser".

  • Gjennom Jahre-saken fikk Finansdepartementets medarbeidere økt sine kunnskaper og sin interesse for formuer i skatteparadiser, skriverhistorieprofessor Einar Lie.