Gillian Tett, kommentator i Financial Times

Første gang jeg så det kinesiske navnet «Haier» var på et kjøleskap i en amerikansk butikk for over 10 år siden. Den gang så det ut som et potent symbol på den globale økonomiske forandringen som pågikk. Da jeg vokste opp i 1970-årenes Storbritannia, pleide elektriske apparater å ha merkelapper der det sto «made in Japan» eller «made in Korea» (eller noen ganger «made in USA» eller «made in Germany»)Siden den gang er Kina blitt berømt – eller beryktet – som hele verdens fabrikk. Selskapet Haier, som har hovedkvarter i byen Qingdao, liker å gi seg selv merkelappen verdens fremste hvitevare-produsent. Med over 30 milliarder dollar i inntekter, har selskapet skjøvet Whirlpool til side og blitt den største globale produsent av husholdningsapparater. Denne «made in China»-etiketten har med andre ord levert en forrykende suksess.

Er Oslo blant byene som er i tet på bruk av ny teknologi?

Effektiv digital nedbemanning

I det siste er jeg imidlertid blitt oppmerksom på at det er en annen, mer uventet grunn til at Haier-navnet er et symbol på økonomisk forandring. For et par uker siden møtte jeg Zhang Ruimin, selskapets karismatiske sjef, under en debatt på Drucker Forum i Wien. Mens han forklarte sin bedriftsøkonomiske strategi, avslørte han nonchalant at det kinesiske selskapet hadde redusert staben med mer enn 15 prosent de siste par årene, og satt 10.000 mellomledere og like mange vanlige arbeidere på porten.

Dette skyldes ikke sviktende etterspørsel etter kjøleskap, langt i fra. I stedet har Zhang iverksatt det han liker å kalle en strategi med «nettverksbygging» og «null-avstand til forbrukeren». Dette innebærer bruk av internett og andre teknologiske verktøy for å kutte ut hele sjikt med menneskelig byråkrati og prosesser hos Haier – i tillegg til tusenvis av jobber.

Se hva som skjedde da Aftenposten testet siste nytt innenfor bilteknologi. Uten hendene på rattet – i 80 km/t!

Velkommen etter

Jeg tør påstå at noen Financial Times-lesere vil trekke på skuldrene av dette, ettersom vestl ige selskaper allerede i mange år har brukt digitale nettverk for å eliminere arbeidere. Hver gang jeg har møtt bedriftsledere det siste året, i alt fra Rio Tinto og Levi Strauss til Syngenta, har de lovprist fordelene ved å bruke digitalisering til å sette fart i «produktiviteten». Faktisk er denne trenden nå så rotfestet i den vestlige verden, at analytikere ved handelshøyskolen Oxford Martin business school mener at 47 prosent av dagens arbeidsplasser i USA kan forsvinne i løpet av de nærmeste to tiår. Men det faktum at folk som Zhang nå snakker om digitaliseringens «effektivitet» i Kina, gir trenden en helt ny omdreining. For grunnen til at «made in China»-merkene er blitt allestedsnærværende, er tross alt at kinesiske arbeidskostnader har vært svært lave – lavere enn de er i Vesten.

Det avgjørende poenget med digitalisering, er at ikke bare utfører roboter og strekkoder mange operasjoner billigere, mer effektivt og konsekvent enn vestlige arbeidere, de undergraver også de menneskelige kostnadene i Kina og India. Og dette har store implikasjoner for verdensøkonomien. Én ting er at det kan gjøre det lettere for amerikanske og europeiske selskaper å beholde mye industriproduksjon i Vesten, i stedet for å eksportere den til Kina. Det kan også redusere antallet jobber knyttet til disse «made in China/India/Vietnam»-merkelappene, noe som kan endre måten fremvoksende markeder kommer til å utvikle seg i årene som kommer.

Må satse på servicesektoren

«Helt siden den industrielle revolusjon har produksjon vært nøkkelen til rask økonomisk vekst. Men produksjon i dag er ikke hva det pleide å være», skrev Harvard-økonomen Dani Rodrik i en blogg for noen måneder siden. Han frykter at de fremvoksende markedene i dag er på vei mot «prematur avindustrialisering». Land som India og Kina kan ikke lenger forvente at de kan kopiere Storbritannias industrielle revolusjon, der store deler av arbeidsstyrken var sysselsatt i fabrikker i flere tiår før økonomien modnet. I stedet kan de fremvoksende markeder komme til å måtte avhenge av servicesektoren for å sysselsette arbeidere.

Selv om Rodrik har rett (ikke alle økonomer er enig med ham), er ikke dette scenariet nødvendigvis noen katastrofe. Historien viser at teknologi har endret arbeidets art tidligere: i det 19. århundre for eksempel, ødela revolusjonen i landbruket millioner av gårdsarbeidsplasser. Men den gang oppsto det nye jobber som sugde opp arbeiderne. Og det var fabrikk-arbeidsplasser.

Noe lignende kan godt skje igjen. Zhang står fast på at Haiers tidligere ansatte allerede er i ferd med å tilpasse seg endringene i industrien. De finner seg nye internett-relaterte roller som små-gründere, samarbeider med Haier eller selger sine tjenester til selskapet. Og konsulentfirmaer som McKinsey og PwC mener digitalisering kan skape millioner av nye jobber i fremvoksende markeder i de neste par tiår. Zhang hevder at disse nye jobbene byr på langt mer «kreativitet» og «frihet» for arbeidere – i det minste sammenlignet med rutinen å rulle ut nye kjøleskap.

Det er kanskje riktig. Men baksiden av «friheten» til den digitaliserte arbeider er ofte usikkerhet – bare se på den opphetede debatten om Uber. Uansett, hvis du får øye på Haier-merket i butikkene, er det verd å huske på endringene som nå ligger innebygget i «made in China»-merket. Digitalisering er ikke lenger bare et vestlig spill – selv med noe så beskjedent som et kjøleskap.