Du er med og betaler når bonusjegeren flyr businessklasse
Har du ikke bankkort med bonusopptjening? Da er du med og betaler for at andre får reise langt og nærmest gratis helt foran i flyet.
Glem trange seter, lange køer, plastglass og masse bråk neste gang du skal reise langt.
Det er «bare» å punge ut 20.000 til 100.000 kroner for en flyreise, så slipper du ubehagelighetene.
Alternativt kan du oppnå det samme ved å svi av bonuspoeng og noen hundrelapper i skatter og avgifter, slik Aftenposten skrev om for noen dager siden.
Men mens flyselskapene har strupet mulighetene for bonusopptjening fra billetter på økonomiklasse, finnes det knapt en lovlig bransje igjen som ikke tilbyr å slenge med noen poeng dersom du velger å være kunde hos dem: Hotellkjeder, restauranter, leiebilfirmaer, betalingskort, banker og selskaper som selger strøm, biler, underholdning, dingser, klær, aviser og briller.
Hvordan kan dette være lønnsomt? Hvem er det egentlig som betaler for bonusreisen?
Slik reiser du på businessklasse til Asia eller USA for noen hundrelapper
Flyselskapene gjør god butikk av å selge bonuspoeng
Når kunden kjøper en bonusreise har poengene selv tatt seg en rundtur i et helt eget økosystem, en slags parallell pengeverden på siden av kroner, dollar, euro og pund.
Jakten på poenget med denne artikkelen starter hos pressesjef Knut Morten Johansen i SAS.
– Eurobonus-poeng er god butikk for flyselskapet. SAS’ partnere kjøper bonuspoeng av SAS for å kunne tilby det til sine kunder, svarer Johansen.
Johansen forteller at medlemsmassen er doblet på kort tid, etter at Stortinget i 2013 gjenåpnet muligheten for opptjening av bonuspoeng i Norge.
– Våre partnere gjør det til en sunn økonomisk forretning å kjøpe poeng av oss som deres kunder kan opptjene på ordinært forbruk, sier han.
Hvordan tjener bankene inn kostnaden?
SAS er ikke alene om å ha denne typen partnere i Norge. KLM og Air Frances bonusprogram har kortavtaler i Norge, og det samme har Widerøe. Norwegian startet i sin tid en egen bank med eget Visa-kort, og har i tillegg en lang rekke partnere som gir kundene såkalte Cashpoints.
Men hvorfor kjøper banker og andre selskaper alle disse poengene? Hva tjener de på det?
Bank Norwegians kort har ikke årsgebyr, slik de fleste av de andre bonustilknyttede kortene har. Men årsgebyret er sjelden nok til å dekke bonuspoengene og andre fordeler som følger med.
Kortselskapene har hovedsakelig tre inntektskilder, forklarer Kai-Morten Terning, leder for kommunikasjon og samfunnskontakt i Bank Norwegian:
– Brukerstedsprovisjon, valutapåslag og renteinntekter. Disse tre skal dekke alle kostnader ved et program, inkludert kundefordeler, sier Terning.
Valutapåslaget er et gebyr rundt 1,7 til 2,5 prosent som legges på summen du trekkes når du betaler med kort i utenlandsk valuta.
Renteinntekter påløper dersom man ikke betaler kortregningen innen fristen. Som alltid med kredittkort: Betal regningen før rentene løper, og ikke bruk mer penger enn du ellers ville gjort.
Brukerstedsprovisjon er gebyrer fra alle butikker og andre steder hvor du drar kortet ditt.
Terning forklarer at valutapåslag og provisjon fra brukerstedene gjør at alle kunder er lønnsomme, også de som unngår renter.
Du kan fort sløse bort verdifulle bonuspoeng på fly
Promiller små blir store inntekter for banken
To av disse tre inntektskildene kommer altså direkte fra kortkundene.
Den tredje, «brukerstedsprovisjon», betales av dagligvarekjeden, apoteket, nettbutikken eller restauranten du handler hos. Det betyr at hver gang du drar kortet går en ørliten andel av kjøpesummen ut av butikken og inn til kredittkortselskap, bank og betalingsformidler.
Denne provisjonen kan være et par promille og opp til en prosent eller mer, avhengig av kort, land og butikkens kortavtale.
Hvordan dekker butikken inn denne provisjonen?
I Norge er det stort sett bare noen nettbutikker som belaster kunden et gebyr for betaling med kredittkort. I norske, fysiske butikker er kortgebyr svært uvanlig.
– Vi viderebelaster ikke disse til kundene våre, selv om kunden velger å betale med et dyrere betalingsmiddel, for eksempel kredittkort, sier kommunikasjonssjef Ingrid Solberg Gundersen i Norgesgruppen, som blant annet eier Kiwi, Meny, Deli de luca og Trumf.
Hvordan dekkes denne kostnaden?
– Disse gebyrene inngår som en del av butikkenes ordinære driftsutgifter, på lik linje med husleie, personalkostnader og så videre. Tidligere betalte de fleste kunder med kontanter. Da var kostnadene langt høyere enn de gebyrene butikkene har knyttet til kortbetaling, sier hun.
– Ville vi isolert sett hatt lavere hyllepriser på dagligvarer dersom betalingsformidling var gratis eller billigere enn det er i dag?
– I dag er det en lav andel kunder som betaler med kredittkort. Kostnadene er derfor relativt lave, svarer Gundersen, men bekrefter at høye kortkostnader kan få utslag i prisene.
Nå kan du få gullkort helt uten å fly
Så hvem betaler for andres tilnærmet gratis bonusturer?
Faktisk deltar de aller fleste, helt uvitende, i spleiselaget som kan sikre deg flotte flyturer for noen få hundrelapper.
Stort sett hver gang du trekker kortet i kassen på super’n eller nettbutikken går en ørliten del av pengene du bruker til bank og kortselskap. Det kan være noen få kroner eller øre, men tilsammen bidrar det til at banken kan kaste bonuspoeng etter kundene med bonuskort.
Dette gebyret må mat- og klesbutikkene dekke inn i prisene på varene de selger.
Med andre ord: de som betaler med et kort uten fordeler, bidrar til at alle de med kort tilknyttet et bonusprogram, kan få poeng.
