Økonomi

Norges Bank: Ap-statens bank

Norges Bank var i en lang periode etter 1945 «en vippende jolle i statsskipets kjølvann».

Erik Brofoss sammen med sønnen Karl Erik (3) fotografert på Grorud jernbaneverksted i Oslo 1947. Foto: LEIF ØRNELUND, OSLO MUSEUM

  • Roar Østgårdsgjelten

Historieprofessor Einar Lie har lånt beskrivelsen fra forgjengeren Jens Arup Seip som brukte formuleringen om Høyesterett etter krigen.

14. juni er det 200 år siden Norges Bank ble opprettet. Banken har i flere år engasjerte historikere til å endevende forhistorien. Lie har vært prosjektleder for boken om sentralbanken som ble lansert fredag.

Et tidsskille

Krigsårene ble et tidsskille for sentralbanken. Norges Banks selvstendighet ble aldri gjenerobret i årene etter krigen, påpeker historikerne.

Einar Gerhardsens første rene Ap-regjering fotografert i statsrådssalen på Slottet i 1949. Kong Haakon (t.v.) og daværende kronprins Olav ved enden av bordet. Foto: NTB SCANPIX

Freden i 1945 og gjenreisningen i tiårene etterpå, markerte Ap-statens storhetstid i norsk samfunnsliv, det som Seip kalte ettpartistaten Norge.

– Det regimet som ble etablert med Arbeiderpartiets stortingsflertall og regjeringsmakt etter krigen, valgte mål og prinsipper i penge- og kredittpolitikken som ble videreført av alle etterfølgende regjeringer i perioden. Ett av dem var nettopp at Norges Banks virksomhet måtte samkjøres tett med regjeringens politikk, skriver historikerne.

Brofoss-epoken

Juristen og økonomen Erik Brofoss var den sentrale politikeren i utformingen etterkrigsperiodens økonomisk politikk, først som finansminister 1945-47, handelsminister 1947-54 og sjef for Norges Bank 1954-70.

Ferske kandidater fra det nye embetsstudiet i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, med ambisjoner om både å planlegge og styre den nye staten, ble hentet til nøkkelstillinger under Brofoss.

Rådgiverrollen

Norges Bank kom til å bli blant de minst innflytelsesrike sentralbankene i Vest-Europa i årene etter krigen, ifølge en internasjonal sammenligning.

-|Brofossperioden var en tid da banken i praksis gled nærmere og nærmere regjeringsapparatet og Finansdepartementet. Delvis fordi Brofoss prinsipielt ønsket å gi regjeringen siste ord, men dels også fordi Brofoss over tid, selv om han ønsket det, ikke maktet å opprettholde noe selvstendighet i samarbeidet med regjeringen, sier universitetslektor Eivind Thomassen ved Universitetet i Oslo til Aftenposten.

Han har skrevet om etterkrigsårene og Brofoss-perioden boken om Norges Banks historie.

Les også

Eventyrlig velstandsvekst i snart 200 år

I løpet av få år på begynnelsen av 1950-tallet, da Brofoss flyttet over i Norges Bank, falt mye av krigstidens reguleringssystem bort. Bofoss’ standpunkter var i bevegelse, skriver Thomassen.

Selv om Brofoss hadde sørget for å legge sentralbanken under regjeringens styringsapparat, la han vekt på styrke bankens rådgivende oppgaver. Det var viktig for ham at direksjonen i banken var så faglig sterk og politisk uavhengig som mulig.

Nye byer

Mens Finansdepartementet overtok stadig flere oppgaver som var lovfestet lagt til Norges Bank, fant den nye sentralbanksjefen nye oppgaver for sentralbanken.

– Brofoss hadde alltid søkt å innpasse sine handlinger i en langsiktig strategi for hvordan Norge skulle omskapes til en moderne industrinasjon. Utover i 1950- og 1960-årene kom han i stadig økende grad til å hevde at utfordringene for denne strategien var strukturelle problemer knyttet til spesifikke distrikter. Distriktspolitikken ble et viktig, definerende innslag for norsk økonomisk planlegging og politikk, ifølge Thomassen.

I 1961 ble Distriktenes utbyggingsfond (DU) opprettet som en videreføring av Utbyggingsfondet for Nord-Norge - opprettet for å finansiere gjenoppbyggingen av landsdelen etter krigen.

Den unge og den gamle Ap-staten - Gro Harlem Brundtland (statsminister 1981, 1986-89 og 1990-96) og Einar Gerhardsen (statsminister 1945-51, 1955-63 og 1963-65). Bildet er tatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1985. Foto: MORTEN UGLUM

Brofoss mobiliserte bankens store nett av avdelingskontorer rundt om i landet til bedrifts- og regnskapsanalyser og annen rådgivning for det nye fondet.

Brofoss ønsket også at DU skulle ta initiativ til å anlegge nye byer på Østlandet etter forbilde av de britiske Industrial Estates og Newtowns.

Valutareservene

Noen måneder før han gikk av i 1970, ble Brofoss oppsøkt på sitt kontor av partifellen og tidligere finansminister Andreas Cappelen. Han var formann i desisjonskomitéen som gjennomgikk regnskapene i Norges Bank.

Cappelen ville ha en forklaring på at hele 96,4 millioner dollar av valutareservene var plassert på konto til lav rente i Hambros Bank i London og to amerikanske banker.

Direksjonens knappe kommentar i beretningen var at denne ordningen var etablert «for å muliggjøre relativt rimelige lån til finansiering av skipskontrakter ved norske verksteder».

Cappelen tolket dette som at banken subsidierte enkeltnæringer – i det konkrete tilfelle med skipsverftene var det tale om subsidier i stor skala - tatt i betraktning den lave renten sentralbanken fikk på innskuddene.

Brofoss forklart at ordningen var pådyttet Norges Bank av regjeringen.

– Tydelig sjokkert svarte Cappelen at ordningen representerte «en så åpenbar illojalitet overfor konstitusjonen, at fremgangsmåten kommer direkte i strid med den». Stort mer dramatisk kan ikke en jurist ordlegge seg. Stortinget var ført bak lyset, hevdet Cappelen. Regjeringen hadde misbrukt Norges Bank, skriver Thomassen.

Valgkamp

Bakgrunnen for ordningen var at norske skipsverft allerede i 1960-årene hadde begynt å slite i konkurransen med utenlandske verft.

Ordningen var innført før stortingsvalget i 1965 da den borgerlige Borten-regjeringen avløste 20 år med sammenhengende Ap-styre. Cappelen var finansminister i den siste Gerhardsen-regjeringen.

– Etter først å ha uttrykt seg i særdeles sterke ordelag om ordningen, delvis i den tro at det var den borgerlige regjeringen som hadde tatt initiativet, gjorde Brofoss ham oppmerksom på at det var i Cappelens egen tid som finansminister, sommeren 1965, at ordningen hadde kommet i stand. Brofoss ville ikke fraråde Cappelen å forfølge saken videre, men påpekte at saken, i hvert fall dersom den fikk et offentlig etterspill, «kunne gi en kraftig baksmell», skriver Thomassen.

Noe slikt etterspill fikk saken ikke - umiddelbart. Ikke før Klassekampen avslørte brevvekslingen mellom de to da Stortinget i 1984 behandlet granskning av konkursen til skipsreder Hilmar Reksten.

Knut Getz Wold, sentralbanksjef 1970-85. Foto: HENRIK LAURVIK, NTB SCANPIX

Iskaldt på toppen

Knut Getz Wold overtok som sentralbanksjef da Brofoss gikk av i 1970. Brofoss skal allerede i 1958 ha håndplukket ham til sin etterfølger, ifølge historikerne.

Ap-mannen Hermod Skånland overtok i 1971 som nestsjef i banken. Han kom fra stillingen som ekspedisjonssjef i Finansdepartementets økonomiavdeling. Getz Wolds kandidat til stillingen var Einar Magnussen, direktør i bankens pengepolitiske avdeling og senere Ap-statsråd. Han nådde ikke opp.

Ganske raskt oppsto et faglig og personlig motsetningsforhold mellom Getz Wold og Skånland. Det skjedde i utformingen av valutakurspolitikken.

Mot Getz Wold og flere andre økonomers råd, men etter anbefaling fra Skånland, vedtok Bratteli-regjeringen i 1973 å skrive opp verdien av kronen (revaluere) for å dempe prisveksten, men uten nevneverdige virkninger. Både i 1973 og 1974 fortsatte lønningene og prisene å stige sterkt. Eksportindustriens konkurranseevne ble svekket.

«Vi har få eksempler på at så mislykket tiltak i økonomisk politikk», hevdet Getz Wold i et tilbakeblikk.

Skånlands «kørj»

Forholdet mellom sjefen og nestsjefen skulle bli enda verre. VG skrev i 1978 at Skånland og Getz Wold «sloss for åpen scene».

Striden gjaldt om Norge skulle forlate valutasamarbeidet som EU-landene etablerte i 1972, det såkalte slangesamarbeidet. Kronekursen ble fastsatt mot europeiske valutaer med store kurssvingninger, såkalt flytende kurser. Dette førte til flere devalueringer (nedskrivning av kronens verdi) på 1970-tallet.

Skånland var strategen bak regimeskiftet i valutakurspolitikken. Til tross for motstand fra Getz Wold og langt inn i Nordli-regjeringen, fikk han gjennomslag for å etablere et helt nytt fastkurssystem. Kronens kurs skulle ligge fast mot en kurv av valutaene til noen av Norges største handelspartnere.

Gammelsjefen Brofoss engasjert seg også i spørsmålet – på Getz Wolds side.

– Hvordan ville det gå hvis alle gikk omkring med hver sin lille «kørj»? spurte han retorisk og ikke så rent lite sarkastisk, skriver Thomassen.

«Ubehagelig»

Forholdet mellom formannen og nestformannen i Norges Banks direksjon på denne tiden ble også påvirket av Getz Wolds sykdom. Utover i 1980-årene ble det tydelig at Getz Wold var fysisk svekket.

Skånlands høye offentlige profil – han ledet en rekke offentlige utvalg og var en aktiv deltager i samfunnsdebatten om økonomiske spørsmål – skapte inntrykk, både i og utenfor banken, at han var Norges Banks reelle leder. Utviklingen bidro neppe til å bedre samarbeidet, ifølge historikeren.

– Til lavmælte embetsmenn å være ble tonen mellom Skånland og Getz Wold, slik den fremsto for observatører i og utenfor banken, etter hvert temmelig skarp og ubehagelig, skriver Thomassen.

Hermod Skånland, sentralbanksjef 1985-94. Foto: JON EEG, NTB SCANPIX

Da Getz Wold trakk seg våren 1985, og Skånland ble utpekt som etterfølger, hadde Skånland allerede tatt full kontroll over organisasjonen.

Motpoler

– Brofoss var for EF (EUs forløper), Skånland imot. Dessuten mislikte de hverandre. Både Brofoss og Skånland var i Arbeiderpartiet, men Skånland var ikke egentlig noen politiker og følte seg ikke bundet av partilojaliteten på samme måte som Brofoss. Begge ønsket å påvirke politikken - det er riktig. Men Brofoss gikk ofte bakveiene, helst gjennom partifeller. Skånland kunne like gjerne gå til pressen for å legge press på regjeringen, sier Thomassen.

Foto: LEIF ØRNELUND, OSLO MUSEUM

Les mer om

  1. Norges Bank
  2. Rente