Lucy Kellaway, kommentator i Financial Timeslucy.kellaway@ft.com

På forhånd hadde jeg vært innom nettsidene til arbeidsgiverne deres og samlet sammen en liste med verdiene de ønsker å stå for. Så leste jeg opp listene én etter én, og ba alle rekke opp hånden når de kjente igjen sine egne.Jeg visste at dette var et gement triks. Jeg var temmelig sikker på at folk ville bomme, og så derfor frem til forestillingen. Jeg ble ikke skuffet.

Av de 24 var det bare fem som identifiserte de korrekte verdiene til selskapet sitt, og i tre av tilfellene skyldtes det at de hadde sittet i komiteene som hadde formulert dem. De øvrige 19 rakk selvsikkert opp hånden – bare for å plukke ut feil verdier.

Ensartede og impotente

Disse oppegående lederne kan ikke lastes for sine elendige prestasjoner, fordi alle bedriftsverdier er veldig mye av det samme. Maitland, PR-firmaet innen finans, har nettopp avsluttet en gjennomgang av verdiene for FTSE 100 og funnet at tre ord dukker opp igjen og igjen: integritet, respekt og innovasjon.

For en strålende trio. Men akk, alle er blindgjengere.

Integritet er særlig kraftløst. Det gir ingen mening å kjøre frem integritet som en verdi, for ingen ville noensinne drømme om å hevde det motsatte.

Respekt klinger godt, men er meningsløst med mindre det blir gjort klart (hvilket det aldri blir) hvem det er meningen man skal respektere. Noen mennesker fortjener respekt, andre ikke.

Og innovasjon brøyter seg inn på listen mer som et ønske hos loslitte firmaer som gjerne vil virke litt kulere.

En del av problemet med verdier er at det ikke er klart hva de er ment å skulle gjøre. Du kan si de er der for å fortelle omverdenen hvordan selskapet opptrer (eller ønsker å opptre), og hvordan dette skiller dem fra andre selskaper. Dette er et fint mål, men det fungerer ikke – av tre grunner.

Angrer Volkswagen?

For det første, selvbeskrivelser er alltid upålitelige. Hvis noen gjør alt de kan for å overbevise meg om at de er ærlige eller kreative, konkluderer jeg alltid det motsatte. For det andre, langt fra å gjøre noen forskjell, får verdiene hvert selskap til å se helt like ut, som om det finnes bare én endelig liste med ønskelige bedriftsegenskaper. Og for det tredje, offentlige yrker er gisler for skjebnen. Volkswagen må angre bittert på den dagen de gjorde «bærekraftig» til en kjerneverdi.

Her du forstått VW-skandalen? Her er en forklaring i kortformat:

Kort Forklart: Lurer du på hvordan VW lurte en hel bilindustri? Bruk 90 sekunder på å forstå hvordan Volkswagen manipulerte utslippstestene.

En bedre grunn til å publisere verdier er å minne de ansatte om hvordan de forventes å oppføre seg. Likevel viser mitt eksperiment at dette mislykkes før det får begynt: Hvis folk ikke kan huske hva verdiene deres er ment å være, kommer de heller ikke til å være særlig flinke til å etterleve dem.

Hvilke bedrifter er det så som gjør dette bra? Ifølge Maitland er det lysende eksempelet Pearson, som har definert «modig, fantasirik, anstendig» som sine verdier. Ettersom jeg har arbeidet for dette selskapet de tre siste tiårene, (forholdet tar snart slutt når salget av Financial Times går igjennom), bør jeg antagelig være litt stolt av dette. Men på vei til brusautomaten for å kjøpe en Diet Coke, stoppet jeg alle jeg møtte og ba dem nevne en av Pearsons verdier. 11 av dem svarte: «Ehhh?» Bare en kollega greide alle.

Anstendighet ikke alltid en styrke

Ikke bare faller «modig, fantasirik, anstendig» gjennom i hukommelsestesten, disse verdiene er ubrukelige for meg som retningslinjer for hvordan jeg bør opptre. Er det modig av meg å skrive dette? Muligens, men det kan også hende det er dumt, gitt at Pearson fremdeles betaler min lønn, helt til avtalen om FT-salget er i boks. Er det anstendig? Antagelig ikke, men på den annen side er anstendighet ikke nødvendigvis en styrke for en spaltist. Er det oppfinnsomt? Absolutt ikke. Hvis temaet er bedriftsidioti, kreves det ingen fantasi, gitt mengdene av dette som finnes i det virkelige liv.

Rapporten reiser spørsmålet om hvor mange verdier et selskap bør ha, og konkluderer – helt vilkårlig – at det perfekte antallet er fire. For meg er det ideelle antallet null. Verdier kan være viktige, men de er også glatte å stå på. Det øyeblikk noen forsøker å skrive dem ned, blir de banale og ikke til noen hjelp.

Går bra uten verdier

17 av Storbritannias 100 største selskaper er fornuftige nok til ikke å ha noen verdier i det hele tatt – eller i det minste ingen som de bryr seg om å legge ut på nettsidene sine. Og greier de seg uten dem? Maitland hevder at disse selskapene er sinker, og at de bør innordne seg. Verdier, sier rapporten illevarslende, er det «neste grenselandet».

Absolutt sludder, og jeg har fakta som beviser det. Jeg ba en mann i vår statistikkavdeling om å knuse noen tall for meg, og sammenligne en liste over de 17 verdi-nekterne med de 83 som går i takt. Han forsvant ut en stund og kom tilbake med en graf som er så entydig at jeg håper den vil stanse alt svevende snakk om verdierklæringer en gang for alle:

I løpet av de siste 10 årene har de 17 verdifrie selskapene utkonkurrert de andre i FTSE 100-indeksen med rundt 70 prosent.

Twitter: @lucykellaway

Les flere av Lucy Kellaways kommenterer her: