De lavtlønnede sakker akterut

Nordmenn flest mener at staten bør redusere lønnsforskjeller. Likevel har forskjellene økt kraftig de siste ti årene.

Det store flertallet av nordmenn mener at vi burde ha mindre lønnsforskjeller, viser tall fra Norsk medborgerpanel.

Hele 77 prosent sier at de er enige i at «Staten bør bidra til å redusere inntektsforskjeller», en økning fra 68 prosent ved valget i 2013.

Til tross for et felles mål om å redusere forskjellene, er tallenes tale tydelig, forteller forsker Ådne Cappelen ved Statistisk sentralbyrå.

– Vi har hatt en økende ulikhet i Norge over ganske lang tid. Inntektsforskjellene er blitt større, sier Cappelen.

Årets rapport om lønnsoppgjøret, og hvilke konsekvenser det får, viser på flere måter hvordan lønnsforskjellene har økt jevnt på nesten hele 2000-tallet.

Tidel med høyest lønn

En måte å synliggjøre forskjellene er å dele alle lønnsmottakere inn i ti grupper, etter hvor mye de tjener.

Den tidelen av befolkningen som er høyest lønnet, har nemlig hatt en lønnsvekst på over 30 prosent de siste åtte årene. Det utgjør i snitt over 20.000 kroner mer i månedslønn.

Den tidelen med lavest lønn, derimot, har kun fått 18 prosent mer i samme periode. Det utgjør bare 3500 kroner mer på konto hver måned, minus skatt.

Resultatet er en kurve der gapet mellom de lavest lønte og de høyest lønte blir stadig større, som en krokodillekjeft som aldri vil lukke seg.

Fra kollektiv til individualisme

Cappelen forteller at man tidligere ofte kunne forutsi hvor mye en person tjente ved å se på hva personen jobbet med, kjønn, alder og utdanningsnivå.

Nå er det langt større forskjeller også innenfor disse gruppene.

– Vi har gått i en retning der samfunnet belønner folk som er mer produktive og lykkes mer. Det norske arbeidsmarkedet har gradvis gått fra en mer kollektiv kultur til en individualistisk belønningskultur. Før visste du at kollegene som gjorde samme jobb tjente omtrent det samme som deg. Nå vet ingen hva noen tjener lenger, fordi man har individuelle bonuser og tillegg, sier Cappelen.

Uthuling av middelklassen

Cappelen peker på to andre årsaker til at lønnsforskjellene øker:

– Den teknologiske utviklingen gjør at mange funksjonærjobber er rasjonalisert vekk. Vi ser det spesielt godt i finanssektoren, der maskiner har overtatt de aller fleste arbeidsoppgavene som mennesker gjorde før. Dette var arbeidstakerne som lå midt på treet lønnsmessig. Dermed har vi fått en uthuling av middelklassen, de som tjente ganske bra, sier han.

Globalisering, som ofte får skylden for press på lønninger her hjemme, har også spilt en rolle.

– Det gjelder særlig bransjer som er i direkte konkurranse med utlandet. Men dette har betydd mindre i Norge enn i andre land, siden vi for lenge siden har kvittet oss med mye av den type industri, sier Cappelen.

Større forskjeller i Norge enn nabolandene

Lønnsforskjellene i Norge er også blitt større enn i de andre nordiske landene. Det viser en rapport utarbeidet av Fafo-forsker Bård Jordfald og professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo, Ragnar Nymoen.

Der sammenlignes blant annet lønnsnivået til dem som ligger midt i lønnsfordelingen, median, med de ti prosent som ligger nederst.

I 2000 tjente mediangruppen 1,4 ganger så mye som de lavtlønte, omtrent samme nivå som i Sverige, Danmark og Finland.

I 2015 var tallet steget til 1,7 i Norge. Mens de andre nordiske landene lå på samme nivå som før, nærmer Norge seg Tyskland (nesten 1,9) og Storbritannia (1,8).

Økt arbeidsinnvandring

– Det norske arbeidsmarkedet er fortsatt kjennetegnet av små lønnsforskjeller, men vi ser tendenser til at forskjellene øker, særlig i privat sektor, sier Bård Jordfald.

– Hva er bakgrunnen?

– Det har skjedd noe etter at EUs nye medlemsland ble del av det indre markedet i 2004. Økt arbeidsinnvandring gir hardere kamp om ufaglærte jobber, samtidig som mange virksomheter verken har tariffavtale eller at arbeidstakerne er fagorganiserte. Da vokser lønningene saktere der enn ellers. Konkurransen om manuelle, ufaglærte yrker er nok blitt mye hardere i dag enn for 10–15 år siden.

Likevel har altså utviklingen stort sett gått motsatt vei de siste 15 årene. Fjoråret var riktignok et unntak, noe Ådne Cappelen tror skyldtes nedgangen i oljebransjen.

Progressivt skattesystem

– Hva kan partiene gjøre for å snu trenden? Politikerne bestemmer jo ikke lønnen i private bedrifter?

– Nei, så det er begrenset hva Stortinget direkte kan gjøre. Men den norske trepartsmodellen, der myndighetene deltar sammen med arbeidsgivere og arbeidstakere, er viktig for lønnsfastsettelsen. Dessuten blir jo samarbeidet regulert gjennom lover og virkemidler, sier han.

Cappelen tror likevel at den mest effektive utjevningen politikerne kan bidra til, er den som skjer etter at lønnen er fastsatt:

– Et progressivt skattesystem gjør at folk som er rike, beskattes hardere enn de fattige. Her er det mye diskusjon om hva som er rett nivå, og over tid har skattesystemet i Norge blitt mindre progressivt. Dessuten er jo nivået på trygder og stønader viktige for å redusere forskjellene. Ikke minst er gratis eller billige offentlige tjenester viktige, sier forskeren.