Lucy Kellaway, kommentator i Financial Timeslucy.kellaway@ft.com

Hver uke kan du i Aftenposten lese Lucy Kellaways betraktninger fra det moderne arbeidsliv. Under et middagsselskap forleden med 50 partnere i et forretningsadvokatfirma, så jeg meg rundt i rommet og la merke til noe forskrekkelig. Jeg var en av de eldste gjestene.

Hvor var alle advokatene i slutten av 50— og begynnelsen av 60-årene? Jeg spurte mannen som satt ved siden av meg, og han svarte at disse for det meste var blitt faset ut. Problemet med jussen, forklarte han, er at den sliter på deg, og hvis du har holdt på med den i 30 år, er det nesten umulig å holde fast ved noen slags forståelse for betydningen av rask handling. Når du når opp i midten av 50-årsalderen, er det vanligvis på tide å begynne å tenke på å slutte.

Nytt lån og barnekull

Det er bare et unntak til denne regelen, fortsatte han, og det er advokater i 50-årene som nettopp er blitt skilt og som har startet på nytt med boliglån og små barn. De har med seg all erfaringen fra mange år i jobben - og alt pågangsmotet til en som er 30 år yngre. De er drevet av behovet for å tjene masse penger, men i stedet for å ha et langt liv å gjøre det på, har de bare et tiår. Kombinasjonen av å være ekstremt kloke og ekstremt sultne gjør dem uslåelige.

Jeg tror ikke mannen helt innså hvor godt han traff meg personlig med dette skilsmisse-er-bra-for-din-karrière-argumentet. I løpet av de siste seks månedene har jeg a) blitt separert fra mannen min, b) kjøpt et vanvittig dyrt hus og c) følt meg mer ivrig på å jobbe enn vanlig.

Inntil nå hadde det ikke vært i mine tanker at disse tre tingene hang sammen, men i dette øyeblikk innså jeg at a) og b) hadde forårsaket c) .

Folk pleier å fortelle deg at skilsmisse er ødeleggende for en karrière. Det gjør at du går av hengslene i den grad at du ikke kan tenke klart. For et par år siden fortalte hedge fond-sjefen Paul Tudor Jones at så snart han får høre at en av hans direktører skal skilles, lar han dem slutte å handle. Den følelsesmessige uroen gjør dem for uforutsigbare til at de kan ta ansvar for andres penger.

Det kan så være. Men på den annen side, kanskje ikke. Personer, ekteskap og skilsmisser er av mange forskjellige slag, men skilsmisser har en ting til felles – de gjør deg fattig. Eller i det minste gjør de deg fattigere enn du var før. For velsituerte, middelaldrende fagfolk kan det å føle seg litegrann blakk være et ubehagelig sjokk, og virkningen av dette kan, under de rette omstendigheter, fungere som en positiv drivkraft.

Bretter opp ermene

For meg har det betydd at enhver tanke på å trappe langsomt ned mot pensjonsalderen er som blåst bort. Og fordi det ikke kommer noen slik slak helling, kan jeg ikke lenger koste på meg den luksus det er å føle seg lettere desillusjonert. I stedet kaster jeg meg selv over jobben, og til min glede og forbauselse, nyter jeg det faktisk, fremfor føle meg låst eller synes synd på meg selv. Arbeidet i seg selv har ikke endret seg det minste, men jeg utfører det med større overbevisning.

Dette endrer kanskje ikke kvaliteten på det ferdige produktet, men det påvirker i høy grad den følelsen jeg har ved å gjøre jobben. Hver gang jeg får tilbud om ytterligere et stykke betalt arbeid, tenker jeg ikke lenger at det er usikkert om de bør bry meg med dette – jeg tenker: bare slipp meg til.

Jeg sier ikke at alle som er inne i sitt sjette tiår i livet bør dumpe ektefellen for å gi sine sidrumpede karrièrer litt mer futt. Heller ikke hevder jeg at alle som blir skilt kan se frem til denne typen profesjonelt utbytte. Noen er så nedslått av all elendigheten i det hele at de knapt greier å slepe seg inn på kontoret. For ikke å snakke om å føle seg relativt kamplystne så snart de er på plass.

Litt fest hver lønningsdag

Jeg innser nå at dette er mer komplisert enn som så. Folk i profesjonelle yrker jobber av tre grunner: penger, status og interessen for selve arbeidet. Hovedårsaken til at de som er i femtiårsalderen blir trege, er hverken at tankene deres flyr, eller at jobben er blitt for monoton. Grunnen er at hverken pengene eller statusen driver dem på samme måte som før, og at interessen for arbeidet alene ikke er tilstrekkelig til å holde dem i gang.

Du måtte være en svært merkelig person dersom du var beredt til å være oppe hele natten for å gjøre alt det juridiske finarbeidet med en M&A-avtale (fusjoner og oppkjøp), bare fordi det er så morsomt. Og selv om journalistikk utvilsomt er morsommere enn forretningsjus, er det ikke så fabelaktig underholdende at jeg ville vurdere å drive med det hvis jeg ikke måtte.

Nesten alle vitenskapelige undersøkelser vil fortelle deg at penger ikke virker motiverende. Skjønt når du nettopp har skilt deg av med gullegget, og mistet noe av den økonomiske sikkerheten du trodde du hadde, gir hver lønnsslipp en anledning til å feire litt. Og det samme gamle, samme urgamle arbeidet, virker med ett så nytt og rikt på flere muligheter enn noensinne.

Twitter:@lucykellaway

  • Aftenposten-kommentator Helene Skjeggestad gir klar beskjed:

Les flere av Lucy Kellaways kommenterer her: