afp000849025-h0XzMvu3k7.jpg
Jenny Jordahl

— Profesjonelle relasjonsarbeidere som lærere, sykepleiere og sosionomer klarer maks å yte nærvær og samspill i tre og en halv time i løpet av en arbeidsdag, sier Ole Schouenborg. Som klinisk psykolog og høyskolelektor har han i flere år gjort undersøkelser og observasjoner ved dag- og døgninstitusjoner og intervjuet en rekke fagfolk som psykiatere, pedagoger, sosialarbeidere og sykepleiere. Han mener det er udiskutabelt at han er på sporet av noe helt sentralt som gjelder alle som jobber innen omsorgsyrkene.- Felles for dem er at de må være åpne, nærværende og empatiske for å levere kvalitet i relasjonsarbeidet. Men det er altså en grense for hvor lenge noen kan klare å være det både på kort og lang sikt, sier han.

Beskytte seg selv

I løpet av en åttetimers vakt vil en omsorgsarbeider gå inn i en stand-by-tilstand, eller fraværstilstand store deler av dagen, hevder psykologen. Det vil si være passivt til stede heller enn å gå aktivt inn i samspill som krever nærværelse og empati.

— De trekker seg tilbake for å beskytte seg selv, sier Schouenborg. - Man blir sliten av å ta seg av andres barn, unge og eldre. Alle profesjonelle relasjoner utmatter, og man må derfor rekreere seg psykisk for å holde ut. Når man går hjem fra jobb, kan man i beste fall være sliten på den gode måten etter vel utført samspill, men ikke sjelden heller utmattet etter samspill som ikke lyktes.

Schouenborg mener omsorgsarbeidere er fanget i en "Catch 22". Det er fordi de ikke kommer utenom å oppta andres problemer i sitt eget psykiske system. Og belastningen ved å gjøre nettopp det, blir bare større og tydeligere over tid. Mange prøver å bøte på det ved å gå i terapi eller ta videreutdannelse, men etter hans erfaring hjelper det lite på situasjonen.

Sykefravær

  • Med andre ord kan vi tilsynelatende ikke vaske hjernen vår ren for sporene av andres lidelser. Konsekvensen for de fleste er at de etter hvert går ned i nærværende samspillskvantitet og empatisk kvalitet, eller i verste fall ikke orker mer og sier opp jobben.
Ole Schouenborg
Privat

Danmark sliter med høyt sykefravær og stort gjennomtrekk i helsesektoren på samme måte som vi gjør i Norge. Velferdssamfunnet er avhengig av stadig flere omsorgsarbeidere. Bare innen kommunale pleie— og omsorgsyrker ble det utført 132.694 årsverk i 2013, noe som er 7,1 prosent mer enn i 2009. Samtidig er det i denne gruppen vi finner høyest sykefravær, og stort gjennomtrekk av folk. I 2014 lå det legemeldte sykefraværet på 7,7 prosent innen helse- og sosialtjenesten, mens det gjennomsnittlig for alle yrker lå på 5,5 prosent i samme periode.For å bedre kvantitet og kvalitet i betalt omsorgsproduksjon må det tas grep på flere måter, mener Schouenborg. Først og fremst må man avlive myten, eller livsløgnen, om at «det er så givende å jobbe med mennesker» at man får like mye igjen for det som det man selv yter. Det stemmer ikke. Selv ikke for ildsjeler. Det vil alltid være underskudd på kontoen i det psykiske regnskapet i profesjonelt relasjonsarbeide, mener han.

Schouenborg understreker at hans undersøkelser og konklusjoner, bygger på pilotundersøkelser som forhåpentlig skal danne grunnlag for et større forskningsprosjekt.

Han ser tydelig at begrepene «nærværende», «stand-by» og «fraværende» rent teoretisk, er problematisk å definere, og han er derfor åpen for kritikk av sin egen tolkning. Samtidig er det nettopp denne kompleksiteten i det å tolke og definere disse tilstandene som holder andre forskere fra å gå inn i problematikken, påpeker han.

— Men når vi har verdensrekord i omfanget av profesjonelt omsorgsarbeid burde vi også ha verdensrekord i forskning rundt de profesjonelles relasjonskapasitet og relasjonskvalitet, sier han.

— Så sant jeg bare har noenlunde rett i mine konklusjoner, bør det få konkrete konsekvenser for hvordan samfunnet innretter hele omsorgsproduksjonen i fremtiden.

På giversiden

Her hjemme har blant andre Astrid Richardsen ved BI og Monica Martinussen, professor og leder av Forebyggingsenheten ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse, UiT, undersøkt hva som skal til for å øke arbeidsglede og motivasjon i helse og omsorgsyrker.Deres undersøkelse bekrefter langt på vei det Schouenborg er inne på.

— Det typiske uansett omsorgsyrke er at du er på giversiden. Man blir mettet av å være det i lengden, sier Monica Martinussen.

For å motvirke negative følger som turnover og utbrenthet er det spesielt viktig at man har innflytelse på jobbsituasjonen, påpeker hun.

— Gir man folk medbestemmelse så virker det veldig positivt. Det er lett å overmannes av store arbeidsoppgaver og av hele tiden å møte personer som er avhengig av nettopp deg. Omsorgsarbeidere eksponeres også ofte for mennesker i vanskelige livssituasjoner. Da er fleksibilitet og variasjon i arbeidsoppgaver, i tillegg til en tydelig ledelse som gir anerkjennelse og rom for utvikling, en viktig beskyttende faktor, sier Martinussen.

Men selv om hun mener arbeidsgiveren har stor innflytelse på arbeidsglede og motivasjon hos den enkelte, presiserer hun at det også hviler et ansvar på den ansatte selv.

— Man må lære seg å sette grenser og være åpen for faglig påfyll. Det hjelper også å fokusere på det positive. Og det er det mange som klarer nettopp fordi det å hjelpe andre oppleves som så bra for de fleste, sier Martinussen. Hun nøler ikke med å kalle omsorgsarbeidere, og særlig dem som jobber med barn, de viktigste arbeidstagerne vi har i samfunnet vårt.

Hanna Zofia Slazak (65) Kom til Norge fra Polen i 1983.Antall år i omsorgsyrke: ca. 35 årHar jobbet som terapeut innen psykiatri og på alders- og sykehjem, hjemmesykepleie og sykehus. Lærer på Steinerskolen i 15 år.Nå: Tospråklig lærer på ungdomstrinnet ved seks skoler i Asker kommune.
Ørn E. Borgen / AFTENPOSTEN

"Jeg våkner med et smil hver morgen"

— Å arbeide med ungdomsskoleelever i Asker kommune er det beste jeg har gjort noen gang, og jeg skal fortelle hvorfor. Det er et fantastisk arbeidsmiljø. Arbeidsdagen er variert og lite rutinemessig. Vi har en ledelse som gir oss mulighet til å bestemme mye selv. Hele tiden hører vi «er du fornøyd med det eller det?», «hva ønsker du deg?» God ledelse betyr utrolig mye. Min leder er bestandig i godt humør og enda viktigere – han lytter. I Asker blir ingen inspektør eller rektor ved en tilfeldighet, de blir det først etter grundig skolering og det er hele tiden nye kurs så behovet for oppdatering blir ivaretatt.

Hver morgen gleder jeg meg til å komme på jobb og møte elevene og kollegene mine. Jeg har hovedansvaret for de polske elevene og hjelper dem i fag som matematikk, samfunnsfag, naturfag og historie. Det er forskjell på å jobbe med mindre barn i forhold til ungdom. Vi sier gjerne at barna suger energi – de nærer seg av deg, men de større barna tar annerledes plass. De har behov for å snakke om alle slags ting, fra det helt praktiske til hva de skal gjøre med livet sitt. Foreldrene deres har ofte ikke tid. Jeg synes det er en ære å bli spurt om råd.

Jeg har i grunnen alltid likt å hjelpe der jeg kan. Klart det kan ta på kreftene å jobbe så tett på mennesker hver dag, men jeg har ikke lenger barn hjemme og har dessuten en sjef og kolleger som følger opp alt hundre prosent. Da er det lett for meg å hente meg inn. Og hver dag når jeg kjører hjem fra jobb setter jeg musikken på full guffe og synger med. Det gir meg ny energi. Det er svært sjelden jeg er borte fra jobb. Da jeg hadde kreft for noen år siden gikk jeg tilbake på jobb før jeg behøvde. Jeg mener jeg ble fortere frisk av det.

Jeg har aldri vært i tvil om at jeg vil jobbe med mennesker. Og det har vært ulike grunner til at jeg skiftet jobber underveis. En gang ble jeg angrepet av en psykiatrisk pasient. Han slengte meg i veggen. Jeg ble ikke alvorlig skadet, men veldig forslått og etterpå redd for å oppleve noe lignende. Tidlig på 90-tallet mistet jeg den yngste av mine to sønner. Jeg ble lammet av sorg og det ble umulig å fortsette å jobbe et sted hvor jeg hadde syke, gamle og døende mennesker rundt meg. Det var da jeg tok utdannelse som lærer.

Jeg vil sterkt anbefale læreryrket, men er redd færre vil søke seg til skolen hvis det innføres fast arbeidstid. Det er en veldig krevende og intensiv jobb med liten fleksibilitet de timene du har undervisning, da er det viktig med fleksibilitet resten av arbeidsdagen.

- Hva holder deg gående?

— Trivsel – og det at alle jobbene har gitt meg fantastisk lærdom.

Synne Barding (35)Antall år i omsorgsyrke: 15 årNå: Vernepleier ved Kapellveien barnebolig og avlastning
Ørn E. Borgen / AFTENPOSTEN

"Det blir aldri kjedelig"

— For å trives mener jeg det er viktig med en klar ledelse – en som har klare mål med det vi gjør. Det er også viktig med en stabil personalgruppe. Fordi det gir større trygghet både for oss som jobber der og barna som bor i boligen. Hos oss har vi ganske lavt sykefravær og det henger nok sammen med at vi har få ubesatte stillinger. Når du vet det er nok folk, er det lettere å gå på jobb selv når du ikke er i toppform. Straks vi er for få, risikerer vi å måtte gå dobbeltvakter og det blir en mye større belastning.

Vi er avhengig av å vite at vi også kan ivareta oss selv i løpet av en vakt. I Barneboligen i Kapellveien er det akkurat nå en gruppe barn hvor noen bor der fast og noen er på avlastning. Alle med en eller annen type utviklingshemming. Jeg trives med en jobb som gjør at jeg kommer tett inn på andre mennesker, og vet at jobben jeg gjør har stor innvirkning på deres liv og selvstendighet. Det at jeg får veldig direkte tilbakemeldinger og at ingen dager er like, er et stort pluss for meg. Gode kolleger er også viktig. Vi deler tanker og ideer og avlaster hverandre.

Det er viktig for oss å ha et godt samarbeide med foreldrene til barna som er hos oss. De er ofte i en sårbar situasjon, så det å se dem og lytte til dem, vite at vi kan bistå til en viss grad ved å tilrettelegge godt for barna deres, er med på å gjøre jobben meningsfylt og interessant. Jeg tok to andre utdannelser før jeg til slutt valgte å bli vernepleier, men jeg har hele tiden jobbet ved siden av studier og andre jobber, med mennesker med ulike typer utviklingshemming. Det er absolutt en omsorgsbit i denne jobben, men det er ikke den som avgjorde yrkesvalget mitt. Jeg har ikke noe utømmelig omsorgsbehov som jeg vil øse ut over andre. For meg er det mer spennende og utfordrende at jobben krever kompetanse og at jeg stadig er i utvikling. Jeg trives med å kunne påvirke det faglige opplegget og utvikle gode rutiner. Vi har mye ansvar og mye makt i forhold til dem vi jobber med, derfor er det viktig med nok folk og riktige folk.

- Hva holder deg gående?

— Vi har det gøy sammen og klarer å se litt humor i det vi står i av og til.

Tone Wiik (52) og katten Mingus.Antall år i omsorgsyrke: 35 årJobbet innen eldreomsorgen siden hun var 17 år. 30 år på Sagenehjemmet.Nå: Hjelpepleier på avdeling for demente, Sagenehjemmet
Ørn E. Borgen / AFTENPOSTEN

"Du risikerer å bli litt høy på deg selv"

— Mange tror at det å jobbe i eldreomsorgen bare betyr å stelle og vaske gamle mennesker. Men det er veldig mye mer enn det. Vi får et nært forhold til dem som bor her. For å bli godt kjent må vi føle oss litt frem, prøve å bli kjent med humoren deres og med musikksmaken, sånne ting. Det hender vi danser midt på formiddagen. Man vet aldri hva som skjer, bare at det aldri er kjedelig. Jeg er ikke en som liker å sitte stille, og i denne jobben må jeg bevege meg mye rundt. En annen stor trivselsfaktor er at vi har et godt arbeidsmiljø. Og at ledelsen sørger for at ting er strukturert, det er en nødvendighet. Dessuten får vi stadig tilbud om kurs. For meg er det viktig å få faglig påfyll og ikke føle at jeg står på stedet hvil.

Jeg liker å snakke med folk og finne løsninger for alt mulig som kan dukke opp. Det å skape en god atmosfære og gjøre hyggelige ting for beboerne er med på å gjøre hverdagen variert og givende. Vi får også mange direkte tilbakemeldinger. Det er nesten så man må passe seg for å bli litt høy på seg selv, for stadig får vi høre ting som «å, du er så pen», «å, du er så snill». Det blir mye latter i løpet av en dag. Men vi må også tåle at folk blir sinte på oss. Ikke alle som bor her har like god kjemi så det kan blir en del konfliktløsing eller forsiktig megling rundt spisebordet.

Mye av det vi gjør er miljøarbeid, og i perioder når det blir ekstra intenst kan det føles slitsomt. Føler jeg det sånn i løpet av en vakt, går jeg meg en runde, tar kanskje en tur på kjøkkenet for en kaffeslant eller innom en annen avdeling for slå av en prat der. Et sånt avbrekk kan av og til være nødvendig. Når jeg er sammen med de eldre må jeg være til stede med hele meg, det nytter ikke bare å late som om jeg er til stede. Jeg kan være litt sliten i hodet når jeg kommer hjem, da liker jeg best bare å sitte og slappe av og si minst mulig.

I min avdeling er vi to pleiere på syv eldre. Hadde vi vært en til, ville vi fått gjort mer. Det ville også lettet morgenstellet, eller den store oppstandelsen som vi kaller det. Men man må tåle at ikke alt er optimalt. For å gjøre en god jobb i eldreomsorgen må du ville det og like det.

- Hva holder deg gående?

— Jeg synes jeg får brukt mange sider ved meg selv i denne jobben og har egentlig aldri ønsket meg noe annet.

Les også: