Olsens strenge advarsler først, fest, mat og drikke etterpå.
Torsdag holder sentralbanksjef Øystein Olsen sin årstale, i det som er Norges Banks jubileumsår. Også i år kommer vi først til å høre noen advarsler og understreking av behovet for forsiktighet, før de celebre gjestene samles til fest, mat og drikke.
Norges Bank ble etablert i 1816, men årstalen ble først innstiftet over hundre år senere, da Nicolai Rygg ble sentralbanksjef.
Formelt har foredraget en litt uklar posisjon. Rygg oppfattet den nok som del av styrets redegjørelse for året som var gått. Talen har likevel alltid vært sentralbanksjefens tale, og har vært sterkt preget av hans personlige form og vurderinger.
Se og bli sett
De siste tiårene har årstalen også utviklet seg til å bli et sentralt møtepunkt for en økonomisk-politisk elite, som nøye følger med på hvem som blir invitert og hvilken plass de har fått under den store, påfølgende middagen.
Beslutningstakeren
Rygg holdt den første talen i februar 1922. Tidene var urolige, med bankkrise og valutakaos. De politiske myndighetenes rolle var beskjeden sammenliknet med Norges Banks, som hadde stor reell og formell selvstendighet. Mer enn noe annet var årstalen derfor en anledning til å forklare politikerne og offentligheten hvordan Norges Bank tenkte og handlet.
Ryggs taler var ofte uskarpe i detaljer og beskrivelse av mekanismer, men med moralsk tyngde og patos for å legitimere sine beslutninger. Et høydepunkt er begrunnelsen for den langvarige deflasjonspolitikken på 1920-tallet. Politikken skapte konkurser og arbeidsledighet, men Rygg var urokkelig i sitt syn på at det prinsipielt riktige var gjenopprette en sterk krone, med samme gullverdi som før verdenskrigen.
«De besværligheter som følger overgangen til de normale, lovmessige forhold er forbigående» , forklarte han i årstalen for 1927. «Men folkets liv er evig, og det gjelder her en avgjørelse av betydning gjennom slektene.»
Pessimister uten gjennomslag
Etterfølgeren Gunnar Jahn (1945-54), tidligere direktør i Statistisk sentralbyrå og to ganger finansminister, holdt lange, kunnskapsrike taler. Men de var helt uten innflytelse, og knapt referert til, i samtid og ettertid. Erik Brofoss’ (1954-70) taler markerer et bunnpunkt i spenning og prosaisk kvalitet og minner mest om forelesninger fra en trett universitetslærer.
Knut Getz Wold (1970-85) var en bedre taler og folkeopplyser. Men det var også her langt mellom de oratoriske perlene.
At talene ble kjedeligere og kjedeligere skyldtes endringer i Norges Banks rolle. Som en reaksjon mot den mektige Rygg la politikerne fra 1945 og til midten av 1980-årene sterke føringer på Norges Bank. Sentralbanken mistet makten over renten og sin gamle innflytelse over økonomisk politikk.Etterkrigstidens sentralbanksjefer ble imidlertid alle betraktet som fremragende økonomer. Tanken ble at Norges Bank skulle fungere som en uavhengig rådgiver for regjeringen. Årstalene ble én av kanalene for denne rådgivningen. Sentralbanksjefene fant da også hvert eneste år noe å bekymre seg over og advare mot. Gjennomslaget for pessimismen var imidlertid lite, og mindre ettersom oljepenger begynte å strømme inn.
Et av de sosiokulturelle særtrekk ved årstalen ble derfor en drøy dose oppfordring til nøkternhet og sparsommelighet, fremført for ærverdige gjester som ventet på en høystemt festmiddag med årgangsviner hentet opp fra sentralbankens kjeller.
Nye perspektiver
Hermod Skånland (1985-93) fikk gleden av å lede Norges Bank i en tid da den utviklingen som forgjengerne hadde advart mot, ble til virkelighet. Etter det dramatiske oljeprisfallet i 1986 måtte regjeringene omsider lytte til sentralbanksjefenes råd og stramme inn. Norges Bank fikk tilbake makten over renten. Selv om handlingsrommet var begrenset, ga det sentralbanksjefens meninger ny interesse.
Skånland fornyet talen markant. Skånland hadde svært selvstendige synspunkter, og en kjølig intellektuell sarkasme han ikke anstrengte seg for å undertrykke. Skånland gjorde også en ny vri med å døpe talen «Økonomiske perspektiver», et navn den har beholdt til i dag.
Til tross for at Norge fra midten av 1990-årene gikk inn i en ny økonomisk vekstperiode, forble Skånlands perspektiver gjennomgående dystre.
Ikke alle sentralbanksjefer har is i magen for tiden:
Her senkes styringsrenten til under null
Kommunikasjon viktigere
Et første høydepunkt for forsøkene på å påvirke regjeringene gjennom årstalene ble nådd da Kjell Storvik i slutten av 1990-årene brukte talen til å argumentere for at regjeringen burde gå over fra fast valutakurs til inflasjonsmål. Årstalene ble særlig dårlig mottatt i LO, hvor fastkurspolitikken sto sterkt. «For norsk økonomi er Norges Bank et redskap. Det er faen ikke omvendt», brummet LO-leder Yngve Hågensen.
Svein Gjedrem, som ble sentralbanksjef i 1999, endret umiddelbart pengepolitisk praksis i den retningen Storvik hadde etterlyst i årstalene. Kommunikasjon ble nå et virkemiddel i pengepolitikken; Norges Bank fikk et mer selvstendig mandat, men la vekt på at handlingene skulle være forutsigbare og bygge på kjente vurderinger.Gjedrem tid som sentralbanksjef var preget av omfattende omstruktureringen av den gamle banken, med nedleggelser av avdelingskontorer og annen virksomhet. Antakelig brukte han mer tid på handling enn på taleskriving. Stilen var faktanærhet og preget av korte setninger. Med unntak for dialekten, ga talene få assosiasjoner til vekkelse.
Ord og handling
Dagens sjef, Øystein Olsen innledet dristig, med å gi et råd som politikerne opplagt ikke ville ha, gjennom forslaget om å redusere handlingsregelen for bruk av oljepenger fra fire til tre prosent av kapitalen i Oljefondet.
Forslaget ble slått til jorden allerede under middagen, da handlingsregelens far og sønn, Jens Stoltenberg, i en frisk og tilsynelatende improvisert bordtale harselerte Olsens forslag i stumper og stykker.Olsen har så langt ikke gjentatt forslaget. Men talene hans er tematisk lagt bredere opp enn forgjengerne; det er hele økonomien i nåtid og fremtid som diskuteres trinnvis. Slik sett kan de minne om etterkrigstidens søvnige overblikk over hele den økonomiske situasjonen.
Erna Solberg og Siv Jensen vil ikke kalle det krise i norsk økonomi:
Ingen nye tiltak for å få flere i jobb
Men dette er et galt bilde. Mens en Knut Getz Wold snakket pedagogisk om økonomien omkring Norges Bank, der andre myndighetsorganer foretok de viktigste valgene, ligger det i dag store oppgaver i sentralbanken.
Rentesettingen påvirker ikke bare inflasjonen, men valutakursen, som er en helt avgjørende faktor for næringslivet. I oljefondet er nasjonens sparepenger plassert, mens avkastningen er avhengig av hva som skjer i det helt store bildet.
Talene vi har hørt de siste årene, er derfor mer et handlingsgrunnlag enn de er folkeopplysning; de er mer et grunnlag for egne beslutninger mer enn råd til andre. Dette gjør årstalen til et attraktivt møtested for eliten — i tillegg til det enestående presseoppbudet og all den gode maten og vinen, naturligvis.
