I forrige uke ble lesere av nettutgavene til Financial Times, Bloomberg og Wall Street Journal konfrontert med dette spørsmålet i en stor, hvit annonse betalt av UBS, Union Bank of Switzerland. Da jeg kikket på den, kom jeg på to spørsmål til: a) hva har en bank med det å gjøre? Og b) hva med mødre?

«Med noen av spørsmålene her i livet står du ikke alene. Sammen kan vi finne et svar», fortsatte annonsen.

Lucy Kellawa, kommentator i Financial Timeslucy.kellaway@ft.com

Så jeg klikket meg gjennom, og det viser seg at banken har funnet et svar allerede. Nøkkelen til å være en god far er å overlate pengene dine til UBS. «Vi kan…hjelpe deg med å legge planer for fremtiden, og skaffe deg det livet du ønsker for dine kjære.»

Dette reiser ytterligere et spørsmål: om frekkhet og mangel på oppfinnsomhet fungerer som markedsstrategi. Jeg funderte på dette en stund, men så mistet jeg interessen og vendte tilbake til FTs nettside. Men der dukket spørsmålet opp igjen:

Er jeg en god far?

Og er jeg en god mor?

Det virker litt rart, med tanke på at jeg har hatt 24 år til å tenke over saken, men inntil nå har jeg unngått å stille meg selv spørsmålet. Grunnen er delvis den hensiktsløse skyldfølelsen som følger med, men også at jeg har fire barn, som har trengt svært ulike ting fra meg til forskjellige tider. Noen av dem, som fiskepinner og beskjed om å legge seg tidlig, har det vært enkelt å sørge for. Andre har vært mye vanskeligere. Noen ganger går alt etter planen. Som oftest gjør det ikke det.

Les om Mads Ousdals turbulente forhold til skuespillerpappa Sverre Anker Ousdal:

Hva er en god mor?

Men den viktigste grunnen til at jeg viker tilbake for spørsmålet er at jeg ikke vet hva det vil si å være en god forelder. Hva er normen? Er jeg en bedre mor enn min venninne som føyer barna i alt de finner på? Er jeg dårligere enn venninnen som sørget for at barna hennes kunne snakke tre språk, kjente alle eventyrene fra gresk mytologi og hadde vunnet medaljer i turn før de var åtte? Hvem av oss er best? Og hvem er dommer?

Å finne ut om du er god til noe er vanligvis ganske enkelt. Er jeg en god spaltist? Jeg kan telle lesere og måle reaksjonene deres. Er jeg flink til å lage mat? Svaret ligger i min spesialrett, en klissete pasta med pølser. Men er jeg en god mor? På dette viktige spørsmålet blir jeg svar skyldig.

Så jeg har gjort det jeg alltid gjør når jeg er i tvil. Jeg vendte meg til kollegene mine og sendte dem en felles-epost med spørsmål om de så på seg selv som gode foreldre, og i så fall hvorfor.

Bare menn

Første svar var taushet. Enten er journalistene i Financial Times gått lei av slike spørsmål fra meg, eller så var også de i villrede. Av de 40 som svarte, var nesten alle menn (arbeidende kvinner foretrekker åpenbart å holde seg unna dette spesielle minefeltet) og nesten alle ga samme svar: ja.

Grunnene deres falt pent på plass i tre grupper. De første målte suksessen i forhold til prosessen, det vi si hva de tilførte den. De var gode foreldre fordi de lagde papirdinosaurer til treåringer. Eller fordi de har vært standhaftige og unngått for mye golf og for mye alkohol.

Problemet med dette er at det ikke finnes noen standard for hvordan prosessen bør være. Kan du være en god far og ha et golf handicap i ensifret tall? Kan du være god selv om du ikke har noen idé om hvordan du skal brette et stykke farget papir? Jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke det.

Les også Lucy Kellaways rapport fra

Produkt

Neste gruppe svar så på sluttresultatet, ved å behandle barnet som produkt. Mange kolleger sa de var gode fedre fordi barna deres hadde gjort det bra. Men dette er mindre overbevisende.

Noen barn var disponert alt fra fødselen for å gjøre det bra. Andre i mindre grad.

Kunde

Den tredje gruppen så på barnet ikke som produkt, men som kunde. En kollega spurte sin sønn om han var fornøyd med måten han var far på, og sønnen svarte ja. Det faktum at gutten nettopp var blitt lovet Fifa 2016 til jul, hadde ingenting med dette å gjøre, forsikret han meg.

Muligens blir barn bedre til å vurdere sine foreldre når de blir eldre og får egne barn. En kollega sa han visste han var en god far, fordi hans voksne barn likte hans selskap nok til at de ville reise på ferie med ham.

Likevel synes jeg ikke dette holder. Var mine foreldre gode? Jeg ønsker å si: ja, de var fantastiske. Men de fikk meg aldri til å gjøre lekser, og lot meg vandre rundt i London alene fra jeg var ganske ung – noe som i dag ville ført til et besøk fra barnevernet.

Uansett burde jeg ikke stole på svaret mitt her, fordi det var andre tider. Hukommelsen er upålitelig, kjærligheten tilslører vurderingsevnen og fordi jeg ikke har noe sammenligningsgrunnlag.

Når alt kommer til alt, er det å være foreldre ikke det samme som å lage mat. Det finnes ingen akseptert prosess, og det finnes heller ikke noe produkt og ingen kunde. Spørsmålet UBS stilte gir ingen mening.

Som en kollega sa, formulert med bare 11 ord, det samme jeg har slitt med å si med 850: «Det er som med kjærligheten – godt og dårlig teller ikke med.»

Twitter: @lucykellaway