Økonomi

Rettferdig byrdefordeling: Et eksperiment

Det er enighet om at fattige skal betale mindre enn rike – men vurderingen av hvor mye mindre avhenger av ordene som brukes, skriver Karine Nyborg. Foto: ROLF ØHMAN

Hvorfor så mye snakk om rettferdighet i forhandlinger? Er det ikke uansett makten som rår? Et laboratorieeksperiment gir hint om svaret.

  • Karine Nyborg
    Karine Nyborg
    professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

I forhandlingssituasjoner har partene både felles og motstridende interesser: Alle ønsker en avtale, men ingen vil ta mer enn sin rimelige del av kostnadene. Men hva er en rimelig del?

Det finnes det ingen fasitsvar på, og diskusjon om rettferdighet er da også vanlig i slike sammenhenger. I de internasjonale klimaforhandlingene har dette vært helt sentralt. Men kan snakk om rettferdighet virkelig påvirke byrdefordelingen i avtaler som inngås? Er det ikke makt og økonomiske incentiver som uansett avgjør?

Fordele penger

Kjell Arne Brekke, James Konow og jeg har gjennomført et økonomisk laboratorieeksperiment som kan bidra til å belyse dette. Deltagerne ble delt inn i grupper på fire, uten å vite hvem de andre var. To i hver gruppe – de "rike" – fikk 80 kroner hver, mens de to andre – de "fattige" – fikk 40 kroner. Hver skulle fordele dette beløpet mellom seg selv og et fellesprosjekt for gruppen.

Bidrag til gruppeprosjektet ble fordoblet av oss, og deretter delt likt på alle fire. Det var imidlertid et viktig forbehold: For at bidragene skulle fordobles, måtte medlemmene tilsammen bidra med minst 120 kroner. Hvis ikke, var prosjektet mislykket; alle bidrag ble levert tilbake, og hvert medlem måtte betale et straffegebyr på 10 kroner.

Våre deltagere hadde felles interesse i å oppnå (minst) grensen på 120 kr, men motstridende interesser når det gjelder hvem som skulle bidra. For gruppen lønner det seg at alle bidrar alt – da vil både rike og fattige tjene 120 kr hver. Men for den enkelte lønner det seg aller mest om andre bidrar alt, og en selv ingenting. Fordi spillet ble gjentatt flere ganger, var det en god del penger som sto på spill.

Bør alle gi likt?

Hva er en rettferdig fordeling av bidrag? Bør alle gi like mange kroner? Like stor prosent av beløpet de fikk? Eller bør alle tjene like mye – det vil her si å beholde like mange kroner?

Vår primære interesse var å undersøke om fokus på et bestemt rettferdighetsprinsipp påvirker byrdefordelingen partene faktisk ender opp med. Vi gjennomførte derfor tre versjoner av eksperimentet, hvert av dem ment å lede tankene mot ett av de tre prinsippene nevnt over. Vi nevnte imidlertid ingen av disse prinsippene eksplisitt. I stedet skilte eksperimentversjonene seg bare ved hvordan vi ordla oss i instruksjonene til deltagerne: I versjon 1 spurte vi hvor mange kroner de ville bidra med til gruppeprosjektet. I versjon 2 spurte vi hvor mange prosent av det utdelte beløpet (40 eller 80 kr) de ville bidra med. I versjon 3 spurte vi hvor mange kroner de ville beholde. De økonomiske incentivene var nøyaktig like i alle versjoner.

Hadde det ulike ordvalget noen effekt? Ikke for de rike: De bidro med rundt 50 kr hver i alle versjoner. Men mens de fattige i snitt ga 31 kr i versjon 1, lå deres bidrag helt nede på 23 kr i versjon 3, en forskjell som statistisk sett neppe er tilfeldig. Bidragene i versjon 2 lå på 28 kr, altså et sted imellom. Å spørre på en måte som kan fremheve ideen om like kronebidrag for alle, førte altså her til at de fattige strakte seg lenger enn de gjorde ved en annen ordbruk.

Kreves mer av de fattige

Fordi vi ville etterligne en forhandlingsprosess, lot vi deltagerne underveis i prosessen utveksle forslag til hverandres bidrag. I tillegg ba vi alle fylle ut et spørreskjema etter eksperimentet. Vi vet derfor både hva deltagerne faktisk bidro med, hva de foreslo for andre, hva de oppga at de syntes folk burde ha gjort, og hvilke bidrag de ville ha krevd hvis de selv kunne bestemme alles bidrag. Det interessante er at alle disse tallene indikerer samme mønster: I versjon 1 kreves det mer av fattige – både fra de fattige selv, og fra de rike.

Våre data tyder på at ordbruken bare i liten grad påvirker hva folk grunnleggende sett synes er rettferdig. I en situasjon med både felles og motstridende interesser, må partene imidlertid forsøke å koordinere sine forventninger om hva de kan greie å komme unna med. Kanskje er det slik at ulik ordbruk får ulike alternativer til å fremstå som naturlige utgangspunkt for diskusjonen, og slik også bidrar til ulik koordinering av forventningene til hva man kan oppnå.

Sunn skepsis

Resultater fra eksperimentelle studier må alltid tolkes med sunn skepsis. Vårt eksperiment ligner for eksempel internasjonale klimaforhandlinger på visse måter, men skiller seg fra dem på andre. Spesielt ga vårt eksperiment mye bedre betingelser for samarbeid enn det som er tilfelle i klimaforhandlingene. For å studere byrdefordelingen i inngåtte avtaler, må en nødvendigvis betrakte en situasjon der samarbeidsavtaler inngås.

Det mest interessante å merke seg er imidlertid det unisont sterkere kravet som stilles til fattige når ordbruken leder tanken mot like kronebidrag. Det er enighet om at fattige skal betale mindre enn rike – men vurderingen av hvor mye mindre avhenger av ordene som brukes.

Snakk om rettferdighet ser altså ut til å kunne påvirke byrdefordelingen som avtales. Kanskje endrer man ikke motpartenes etiske syn. Men man kan likevel lykkes i å påvirke andres forventninger om utfallet, og dermed også hvilken løsningen partene til slutt enes om.