Hvor vanskelig er Tine å konkurrere mot? Her er 20 år med konflikter.
For 20 år siden var Tine monopolist i meierimarkedet. Like lenge har påstandene haglet fra utfordrerne. Men er det virkelig så vanskelig å konkurrere med Tine?
Regjeringens mål ved å oppheve Tines melkemonopol, var å skape mer konkurranse i meieribransjen.
Nordås Gårdsmeieri på Toten var blant de første som utfordret melkemonopolet. Underveis måtte de gi opp, blant annet på grunn av statlige rammebetingelser.
- Les også: Q-Meieriene straffes når Tine gjør det bra
Etter opphevelsen av monopolet valgte Synnøve Finden og Q-Meieriene å forsøke seg. Det var starten på det de har opplevd som en kamp i evig motvind.
Kjøpte meieri – fant maskinen i deler på gårdsplassen
En av de første store investeringene Synnøve Finden gjorde, var å kjøpe Tines meieri i Alvdal. Ved overtagelse fant de pakkemaskinen for brunost utenfor bygget – delt i to. Hvorvidt dette var bevisst fra Tine eller om Tine mente at maskinen var klar for skrothaugen, sier historien ingenting om, men Synnøve Finden sier til Aftenposten at maskinen ble tatt inn igjen, sveiset sammen og tatt i bruk.
Tine sier at utstyr Tine hadde bruk for på andre anlegg ikke var en del av kontrakten, og denne maskinen ble ved en feil stående igjen.
Verre var det at Synnøve Finden og flere andre konkurrenter ikke fikk kjøpe melk fra Tine til betingelser de mente de kunne leve med.
— Da Tine drev Alvdal meieri, hadde de 10 millioner liter melk der. Den nye markedsordningen fra 1997 ga full forsyningsplikt. Vi ønsket etter en stund 100 millioner liter melk, men vi fikk ikke mer enn 35 millioner liter, sier markedsdirektør Magnus Tollefsen i Synnøve Finden.Tine presiserer at det var omsetningsrådet som vedtok dette.
Etter at Synnøve klaget til Regjeringen, fikk de i 2000 tilgang til 65 millioner liter melk. Tine presiserer at det ikke er dem som bestemmer hvem som skal ha hva av melk, men Omsetningsrådet, som forvalter statens landbrukspolitikk.
I samme periode, i 1998, ble Gausdalmeieriet og Jæren Gardsmeieri etablert. Dette var forløperen til Q-Meieriene, som ble stiftet i 2000, med osteprodusenten O. Kavli som hovedeier.
Bonde anmeldte Tine
Også Q-Meieriene strevde med melken. I 2001 inngikk Norgesgruppen, som eier Kiwi, Meny, Spar og Joker, en avtale med den nyetablerte utfordreren. For å kunne levere nok melk forsøkte Q-Meieriene å rekruttere nye bønder.
Tine mente imidlertid melketankene som sto på gårdene var Tines, mens bøndene mente de var deres. Dermed hentet Tine alle tankene og Q måtte investere i nye. En av bøndene ble så provosert at han anmeldte Tine til lensmannen for tyveri.
Hver melketank kostet 70.000 kroner, og totalt måtte Q investere 25 millioner kroner i gårdstanker.
- Les også: Her samarbeider Tine og Q-Meieriene.
- Selskaper må investere i eget utstyr om man ønsker å vokse. Vi tror ikke Pepsi Cola gir gratis tappeutstyr til Coca-Cola, sier kommunikasjonssjef Sindre Ånonsen i Tine.
I oppstarten hadde Q problemer med enten for mye eller for lite melk. Tine som melkeregulator har plikt til å ta imot overskuddsmelken. Prisen er bestemt gjennom jordbruksavtalen, som er vedtatt av Stortinget. For Q ble prisen så høy at de måtte selge melken med tap til den tidligere monopolisten.
- En offentlig hemmelighet
Vanskelig? Ja, og her ligger stridens kjerne, hovedårsaken til all krangel, ifølge historiker Harald Espeli, leder ved senter for næringslivshistorie ved BI og hovedforfatter av "Melkens pris – perspektiver på meierisamvirkets historie" fra 2006.
— Etter at melkemonopolet ble opphevet dukket det opp en offentlig hemmelighet, Prisutjevningsordningen for melke. Den ble etablert som riksutjevning under okkupasjonen og har vært utgangspunktet for en rekke konflikter i melkemarkedet, sier Espeli.
Ordningen skulle blant annet sikre at melkeprodusentene fikk omtrent samme melkepris uavhengig av hvilket meieri de leverte til og hva meieriet produserte. Samtidig skulle melk som råvare ha samme kostnad ved samme melkeanvendelse, som smør eller fast gulost, uavhengig av meieriets eierform, slik at de kunne konkurrere på like vilkår. I tillegg skulle ordningen sørge for at konsummelken ble solgt til en så høy pris at prisen til melkebonden ble på nivå med prisen som ble lagt til grunn i jordbruksavtalen mellom staten og jordbruksorganisasjonene.
— I prisutjevningsordningen var Synnøve Finden netto mottager av støtten, mens Q var netto bidragsyter. Begge to ønsket likevel at denne ordningen ble endret, sier Espeli.
Stevnet staten
Espeli påpeker at kranglingen som forbrukerne opplever mellom utfordrerne og Tine, ofte er mellom de to utfordrerne og staten som regulant.
Og det endte med at begge aktørene saksøkte staten fordi de mente at prisutjevningsordningen ikke skapte konkurranse på like vilkår.
Etter at staten vant rettssaken mot Synnøve Finden, ble det i 2007 inngått et melkeforlik mellom staten og de to utfordrerne.
— Forliket førte til et lavt konfliktnivå, men nå skal prisutjevningsordningen revurderes. Da er det naturlig med flere konflikter knyttet til dette spørsmålet, sier Espeli.
"Tine-saken"
Men før vi kommer så langt, må vil tilbake til 2005. Tine blir beskyldt for å ha tilbudt Rimi-kjeden rabatter for å stenge Synnøve Finden ute. Synnøve Finden hevder også at de ble presset ut av hyllene hos Rema.
Folket reagerte umiddelbart med det sterkeste virkemiddelet forbrukerne har: Lommeboken. Og det var den tredje konkurrenten som overraskende nok merket det mest.
— Vi opplevde en dobling av våre markedsandeler i melkesalget nesten over natten. Det var helt vilt. Folk var rasende på at Tine tilsynelatende skulle motarbeide en konkurrent på en så ufin måte, sier Q-sjef Bent Myrdahl.
- Les også: Nå blir det slutt på millionsubsidier til eksport av Jarlsbergost
Han husker fremdeles at folk ringte meieriet ned og klaget over at de ikke fikk tak i Q-melken. Butikkene plasserte plakater med "Vi har Q-melk" på fortauene utenfor butikkene og kjøpmennene gjorde det de kunne for å få tak i Q-produkter.
Tine anket saken helt til Høyesterett og ble i 2011 frifunnet for brudd på konkurranseloven om misbruk av markedsmakt.
Ekstra avgift på fløte
Forskeren fra BI mener det er helt naturlig med konflikter i dette markedet.
— Her er det historiske føringer som kommer til å vare lenge. Dette er ikke over og Tine kommer til å bli syndebukk av og til, selv om mediene ikke er like gode til å skille hvem som er regulator og hvem som er operatør, sier Espeli.
Eksempelet med både fløten og brunosten, som følger under, er nettopp slike saker. Synnøve og Q er overbevist om at det er for tette bånd mellom Tine og staten, men Tine bedyrer sin uskyld.
- Husker du bråket om ostetollen? Her innrømmer Regjeringen i dyrere ost og kjøtt og her skriver Aftenposten om hvilken ost som fikk tredobbel pris.
Det var Omsetningsrådet, senere Statens landbruksforvaltning (SLF), som styrte avgiftene da melkemonopolet ble opphevet. I dag styres dette av Landbruksdirektoratet.
Da Q-Meieriene investerte for å kunne produsere fløte, var avgiften i underkant av 8 kroner literen.
— Omtrent samme dag vi kom med fløte ute i butikkene, steg avgiften til 12 kroner pr. liter. Årsaken vi fikk oppgitt, var at det hadde vært feil i Tines kalkyler, sier Myrdahl.
Landbruksdirektoratet, som endrer avgiftene, sier til Aftenposten at endringen skjedde som en følge av årets jordbruksoppgjør.
Brunosten
Synnøve Findens eksempel på brunost er lignende. De ønsket å benytte en ingrediens i brunosten som ikke utløste myseavgift. Myse er hovedingrediensen i brunost og ilagt avgift til staten.
Synnøve erstattet noe av mysen med Permeat. Dette restproduktet ble i utgangspunktet solgt til dyrefôrprodusenter.
Ikke lenge etter ble det også ilagt myseavgift på mysoster som var laget delvis av Permeat.
Smørmangelen
De fleste husker mangelen på smør som rammet den norske julebaksten i 2011. Avisene skrev spaltemeter på spaltemeter. Fremdeles krangler Tine og Synnøve Finden om hva som skjedde og hvem som gjorde hva.
- LES OGSÅ: - Jeg har ansvaret for smørmangelen
Med økt salg og mindre tilbud var smørmangelen plutselig et faktum. Julebaksten sto i fare, og folk var oppgitt over situasjonen.
For å importere smør til Norge, må man enten betale høye tollsatser, eller ha tollfrie kvoter. Synnøve Finden hadde kjøpt slike kvoter som de tilbød Tine, men Tine takket nei.
— Vi tok på oss oppgaven selv og skulle gi det norske folk smør. 24 timer etter at vi hadde offentliggjort at smøret var på vei til Norge, opphevet myndighetene tollsatsene og hvem som helst kunne importere tollfritt, forteller Tollefsen.
Synnøve mistenker at Tine hadde sitt importsmør klart og at det dermed gikk ut over salget av deres smør.
— Tidspunktet for tollnedsettelsen blir mistenkeliggjort her. Generelt vil jeg si at vi har som mål om kortest mulig responstid når vi har tilstrekkelig faktagrunnlag til å vurdere tollnedsettelse, sier administrerende direktør Jørn Rolfsen i Landbruksdirektoratet.
Sendte regningen til Synnøve
Men det endte ikke der. Alt importsmøret ble etter hvert tatt ut av butikkene og levert til Tine fordi kjedene ikke ville kjøpe Tines norskproduserte smør, så lenge det var importsmør i hyllene. Etter alt å dømme solgte ikke importsmøret særlig bra. Aftenposten avslørte at kjedene sendte regningen til Synnøve, og staten reagerte med å kalle Tines oppførsel "merkelig og kritikkverdig".
— Tine har ikke mulighet til å opptre som markedsregulator i denne saken og viser at de har en mangelfull forståelse for rollen som markedsregulator, sa departementsråd Leif Forsell i Landbruks- og matdepartementet da Aftenposten skrev om hvordan Tine håndterte tilbaketrekkingen av smøret.
- Tine ble bedt av handelen om å ta tilbake importsmøret fordi forbrukerne ikke ville ha noe av det. På grunn av dårlig kommunikasjon ble også Synnøve-smøret brakt tilbake til returlager sammen med Tines smør. Synnøve ble også kompensert slik at de ikke fikk kostnader med dette, sier kommunikasjonssjef Sindre Ånonsen i Tine.
- LES OGSÅ: Forbrukerne straffet Tine etter smørsmellen.
Forskeren fra BI trekker smørsaken frem som et eksempel der Tine tråkket feil.
— Som stor aktør må Tine passe godt på å utøve sin rolle slik at det ikke gir grunnlag for berettiget kritikk. Det har de ikke alltid klart, det viser saken om mangel på smør i Norge, en sak jeg tror alle husker, sier Espeli.
Tollkvotene for smør
— Det er Tine som har ansvaret for at det er nok smør. Hvis det ikke er det, er det de som kommer med anbefalingen om at tollsatsene skal senkes. Når de kommer med anbefalingene, skjer tollsenkingene nærmest over natten. Da virker det også som at Tine har en leverandør klar, sier Tollefsen.
Tine er uenig i fremstillingen og påpeker at de som markedsregulator er ansvarlig for at det er nok råvare til å lage smør, ikke at det produseres nok smør.
Nesten alle tollkvotene for året etter ble kjøpt av Tine.
— For smør, som for andre produkter, blir importkvoter omsatt på auksjon for ett år av gangen. Det er en anerkjent fordelingsmetode der betalingsviljen for kvoterettigheten blir gjenspeilet i auksjonsbeløpet, sier Rolfsen.
— Hensikten med disse WTO-kvotene er å skape mangfold for forbrukerne. Det er naturlig å spørre hvor dette mangfoldet er blitt av når Tine kun bruker kvotene dersom det er for lite i markedet.
Skyr er ikke yoghurt, men ost
Da Q-Meieriene lanserte Skyr i 2009, definerte Statens landbruksforvaltning dette som en ost. Til tross for at Skyr står i yoghurthyllene og oppfattes som en yoghurt blant forbrukerne, er den altså ikke det når avgiftene skal ilegges.
Med Frp-regjering fikk Q-Meieriene redusert avgiften fra 1,42 pr. liter til 1,14 øre pr. liter, men Skyr regnes fremdeles som en ost.
— At Skyr er definert som en ost samsvarer med internasjonalt klassifiseringsregelverk. Om Skyr hadde blitt plassert sammen med yoghurt i prisutjevningsordningen i 2009, ville produktet fått en høyere avgift pr. liter melk som inngår i produktet, sier Rolfsen.
Gresk yoghurt
Det kan av og til hagle med beskyldninger mot Tine. Mange gjelder kopiering. Vi har ost i skiver, ost i porsjonspakninger, revet ost. Vi har skrukork på melkekartongen, stor melkekartong og skrulokk på rømmebegeret. Alt er egentlig kopier fra det store utland, men utfordrerne hevder at Tine ikke evnet å se mulighetene før de selv hadde lansert det.
Det samme gjaldt gresk yoghurt, hevder Synnøve, mens Tine opplyser om at Tines første Go'morgen gresk type kom på markedet i 2012, mens Synnøves kom i 2013.
Synnøve valgte å lage sin variant i Hellas, av gresk melk og på gresk måte. Tines greske yoghurt ble laget i Tana, i Norge.
- LES OGSÅ: Tines greske yoghurt blir laget i Tana
Tine sa i 2014 følgende:
–«Gresk yoghurt» er etter vår oppfatning en tilsvarende betegnelse som «gresk salat» og «italiensk pizza», hvor geografiske navn ikke blir oppfattet som et opprinnelsessted, men som en beskrivelse av varetypen.
Nå presiserer de dette med å legge til at dette er Mattilsynets retningslinjer, ikke deres oppfatning.
Tine har i flere år argumentert med faren for at store internasjonale selskaper skal etablere seg i meierimarkedet i Norge, blant annet i yoghurtmarkedet.
— Synnøve er ellers en profesjonell og bemidlet aktør eid av Cap Vest, et utenlandsk investeringsselskap på Jersey, med 4 milliarder euro i forvaltningskapital, så det er jo ingen uskyldig budeie vi snakker om, sier Ånonsen.
- Vi er stolte av at vi som kanskje eneste aktør har fått utenlandske samarbeidspartnere sammen med de norske gründerne Jan Bodd og Stig Sunde, til å investere i norsk landbruksnæring, sier Tollefsen.
— Konkurranse og mangfold har fungert. Det omsettes nå 10 prosent mer yoghurt laget i Norge enn det gjorde før Synnøve Finden lanserte sin greske yoghurt, sier Tollefsen.
Er bare Jarlsberg Jarlsberg?
Siste krangel i rekken er saken som verserer i rettssystemet nå. Her dreier konflikten seg ikke om melkepris eller avgifter, men rett og slett om hvordan varemerkebeskyttelse rettslig sett skal forstås.
Synnøve Findens Kongsgård ost ble lansert som en Jarlsberg-type-ost. Tine har registrert merkevaren Jarlsberg, mens Synnøve Finden har gått til retten for å vise at begrepet Jarlsberg også kan brukes om en type ost fra distriktet Jarlsberg og Larvik Amt, som var vanlig i Norge helt fra 1800-tallet.
- Les også: Kommentator Joacim Lund spør: Hva er likheten mellom Synnøve Finden og et uinspirert Balkan-coverband? Riktig svar: Nokså mye.
For øyeblikket er Synnøve Finden – etter to runder i retten – nektet å selge osten uten å klistre over Jarlsberg-referansen. Synnøve Finden sier til Aftenposten at de er innstilt på å forfølge saken i høyere rettsinstanser.
— Tine skulle gjerne sett at tonen hadde vært mindre konfliktfylt, men som profesjonelle aktører må vi alle reagere når det skjer overtramp, som i tilfellet Jarlsberg, sier Ånonsen.
Kilder: Avisartikler fra Aftenposten, Dagens Næringsliv, Nationen, NRK og Dagligvarehandelen, rapporter fra den gangen Statens landbruksforvaltning, hjemmesidene til Landbruksdirektoratet, Konkurransetilsynet og samtaler med Synnøve Finden, Q-Meieriene og Tine.
