– Equinor står overfor sin største omstilling noensinne. Klimakrisen kommer til å forandre Equinor radikalt når selskapet det neste tiåret skal bevege seg inn i grønn energi.

Aage S. Borchgrevink har i løpet av seks år saumfart Equinors historie gjennom tusenvis av skriftlige kilder og over 150 intervjuer. Nå er han ute med boken Giganten. Det norske oljeeventyret. Equinor-Statoil på Kagge Forlag.

Han er født i 1969. Det samme året fant det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum olje på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Statens oljeselskap ble grunnlagt i 1972 med navnet Statoil.

I 2018 fant Statoil ut at hverken stat eller oil passet med fremtiden. Equinor ble det nye navnet og fremtiden ble grønn.

– Historien om Statoil er historien om det moderne Norge. Oljen har forandret Norge for alltid, og Statoil har vært det viktigste redskapet for å få dette til, sier Borchgrevink.

Aage S. Borchgrevink har skrevet bok om Statoils historie. Dette er også historien om det moderne Norge.
Morten Uglum

Fra svart til grønt i Equinor

Parallellen kan være: Den grønne omstillingen under det nye navnet Equinor er den grønne omstillingen Norge.

– Hvis karbonlagring på sokkelen blir sentralt i det grønne skiftet, kan ikke dette skje uten at Equinor er en sentral deltager, sier Borchgrevink.

Han er spent på hvor lang tid den grønne opptrappingen vil ta i Equinor.

– Spørsmålet er bare hvilket trykk selskapet vil legge på det grønne i forhold til det svarte. I et så stort selskap vil det alltid være ulike leire. Kanskje staten, hovedeieren, må på banen for å bidra til omstilling, slik den gjorde på 1970-tallet? spør han.

Johan Sverdrup- feltet i Nordsjøen er Equinors siste store utbygging.
Espen Rønnevik/Øyvind Gravås, Equinor

Statoil drar ut i verden

Den forrige store omstillingen i Statoil skjedde rundt 1990. Statens oljeselskap skulle ta spranget ut i verden.

Så langt er tapene store.

– Statoils investeringer i utlandet ble skrevet ned med i alt 140 milliarder kroner. Det er et tydelig tegn på at beslutningene har vært dårlige, sett i ettertid, sier Borchgrevink.

Den endelige sluttregningen for satsingene i utlandet forligger ikke.

– Men i ettertid er det ikke i tvil om at avkastningen ville vært mye bedre om pengene hadde blitt satt inn i Oljefondet, sier han.

Oljeplattformen Statfjord B under bygging i 1980. Den er en såkalt condeep-plattform med bein av betong og står på havbunnen. Den største plattformen av denne typen var 472 meter høy. Eiffel-tårnet i Paris er 324 meter høyt.
Erik Thorberg, NTB scanpix

Utlandet under radaren

Det forundrer ham at de store tapene i utlandet har passert uten offentlig interesse. Kostnadsoverskridelsene i Norge har vært sett på som skandaler og er drøftet i meldinger til Stortinget.

– Statoils store tap i utlandet har skjedd med stor geografisk avstand og uten at norske arbeidsplasser har vært involvert. Interessen her hjemme har vært minimal, sier Borchgrevink.

– Er det ikke slik at man må satse noe for å vinne noe?

– Det må man. Det kan hende at beslutningen om å gå internasjonalt var riktig da den ble tatt. Men det er også viktig å trekke lærdom av de 30 årene som er gått siden da, sier han.

Equinors neste store prosjekter i utlandet er grønne: vindkraft til havs. Også her er det snakk om å investere titalls milliarder kroner.

I allianse med BP

Starten på Statoils utenlandssatsing tidlig i 1990-årene falt sammen med Sovjetunionens sammenbrudd. Nye nasjoner oppsto og nye leteområder ble tilgjengelige. Det britiske oljeselskapet BP ble Statoils partner ut i verden.

– BP gikk med underskudd og trengte kapital. Statoil hadde kapital og trengte innpass i nye land. Norsk sokkel var blitt for liten. Valget sto mellom vekst i utlandet eller stagnasjon i Norge, sier Borchgrevink.

Staten som eier var med på ferden. Den gikk blant annet til Aserbajdsjan, Angola og Nigeria.

Oppkomlingen Statoil skulle bli voksen. «Det er typisk norsk å være god», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen i 1992.

– Å drive et oljeselskap er å drive politikk, sier forfatteren av en ny bok om Statoil. I mars 2012 bukket Statoils konsernsjef Helge Lund for Russlands president Vladimir Putin.
RIA Novosti

Må drive politikk

Olje er verdens viktigste råvare. Den forårsaker kriger, den beveger verdensøkonomien, den skaper ufattelige verdier og den varmer opp kloden ved utslipp av klimagasser.

– Å drive et oljeselskap er å drive politikk. Statoil var gode til å drive politikk i Norge, men ikke så gode i utlandet, sier Borchgrevink.

Han går i boken gjennom en rekke hendelser der Statoil er langt inne i politikkens åpne og lukkede rom. Ofte er det i land med styresett langt unna nordiske demokratier.

Bonusen som forsvant

I 1994 landet Statoil det som ble kalt «århundrets avtale» i Aserbajdsjan.

– En signaturbonus på 230 millioner dollar var en del av avtalen. Statoils andel var 8 prosent av dette. Alt dette forsvant inn på utenlandske bankkonti eid av den styrende klassen, sier Borchgrevink.

I dagens kroneverdi tilsvarer Statoils andel rundt 280 millioner kroner.

Har ikke hørt noe

– De som var involvert i 1994, sier de ikke har hørt noe om signaturbonusens videre ferd inn på private bankkonti. Mine amerikanske kilder mener det er et «bekvemmelighetsanfall av hukommelsestap». Men kanskje viser historien heller at Statoil satt i baksetet utenlands, sier Borchgrevink.

Han understreker at dette ikke var ulovlig etter norsk lov i 1994.

Under forhandlingene med Aserbajdsjan ble flere vestlige oljemenn truet med våpen.

– Dette var Ville Vesten i Østen, oppsummerer han.

Men også vilt i Vesten: Under et forhandlingsmøte i Slovakia ble Statoil og de andre oljeselskapene hentet med en limousin der bagasjerommet var fullt av våpen.

Under et annet møte, denne gangen i London, la oljemennene frem visittkortene, mens Aserbajdsjans mann la en stor pistol på bordet, kommer det frem i boken.

Oljeselskapene søkte hjelp på høyt nivå. BP fikk hjelp av Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher, mens Statoil brukte Thor Heyerdahl til å fremme sin sak.

Kostnadssprekken på raffineriet på Mongstad kostet konsernsjef Arve Johnsen (t.h.) jobben i 1987. Han var mannen som bygde opp Statoil fra starten i 1972. Informasjonssjef Willy Olsen til venstre.
Bjørn Sigurdsøn, NTB scanpix

Tre av fire sjefer er kastet

Dagens konsernsjef i Equinor, Eldar Sætre, er den femte i rekken. Tre av hans fire forgjengere er blitt tvunget ut av jobben:

  • Arve Johnsen gikk av i 1987 på grunn av store kostnadssprekken i byggingen av raffineriet på Mongstad utenfor Bergen.
  • Harald Norvik gikk av i 1999 på grunn av kostnadssprekken på gassfeltet Åsgard.
  • Olav Fjell gikk av i 2003 på grunn av en konsulentavtale i Iran der betalingen viste seg å ende opp hos presidentens sønn.

Kostnadssprekker og politisk turbulens går som et langt sår gjennom Statoils historie. Men Borchgrevink mener dette også er historien om en suksess.

– Det gikk bare 18 år fra selskapet ble stiftet til det tok opp konkurransen med verdens aller største oljeselskaper, sier han.