Flyr ble favoritten som «ingen» fløy med
Flyr ble ikke et unntak likevel. Det skyldes både globale hendelser og ledelsens valg.
De fleste som starter nytt flyselskap, ender med braklanding. Det finnes nok av eksempler på det fra nyere norsk luftfartshistorie: Color Air, Flynonstop, Fly Viking, Coast Air og Vildanden. Selv økonomisk solide Wizz Air valgte å gi opp sin satsing på norske innenriksruter i 2021, etter bare et drøyt halvår. Bransjen er beryktet for små marginer og mange uforutsette hendelser. Det visste også gründeren av Flyr, Erik G. Braathen, som har langt erfaring fra Braathens på 1990-tallet.
I 2021, under pandemien, mente han likevel situasjonen var så spesiell at den ga grunnlag for et unntak. For da kunne parkerte fly leies rimelig. Det ville gi Flyr lavere kostnader enn konkurrentene. I tillegg fantes det massevis av arbeidsvillige kabinansatte og piloter som var blitt permittert hos andre selskaper og gjerne ville jobbe. Og det så uhyre mørkt ut for Norwegian. Som Braathen uttalte i et intervju med A-magasinet: – Dette var liksom hundreårsbølgen. Hvis det er noen gang vi skal gjøre dette, så må det være nå.
Omikron og Ukraina-krig
Så endte det med konkurs likevel. Det er flere grunner til det. Norwegian overlevde, tross alle odds. Flyr-gründerne hadde nok håpet at de skulle forsvinne. Troen på at pandemien var over sommeren 2021, viste seg også å være feil. Omikron kom og lammet samfunnet på nytt. Og da viruset endelig ga seg, brøt krigen i Ukraina ut og dempet folks reiselyst på nytt.
Men det handlet også om Flyr-ledelsens valg. De begynte med å satse innenriks, men hadde for få avganger til å være et reelt alternativt til SAS og Norwegian for mange reisende. Etter hvert fikk de flere fly og skjøv mer og mer av trafikken over på lengre ferieruter til Europa, særlig Spania. Der lyktes de kanskje bedre med å hente nye kunder, men det ble for smått og for sent. Gang på gang måtte Flyr hente inn ny kapital. Til slutt gikk det ikke lenger.
Fant seg en ny favoritt
Flyr var et selskap mange snakket pent om. De som hadde prøvd selskapet, sa gjerne at de hadde funnet seg en ny favoritt. Om bord fikk du både gratis vannflaske og kaffe og te – mer enn hos konkurrentene. Flyr la vekt på god kundeservice og en lekker visuell profil, og de fulgte den skandinaviske arbeidslivsmodellen med tariffavtaler fra første stund. De unngikk også streik, et kjent mareritt i bransjen.
Likevel ble de ikke et selskap som tilstrekkelig mange valgte i praksis. Kanskje falt de mellom to stoler, siden de hverken var nettverksselskap eller lavprisselskap. Kanskje ble rutetilbudet deres aldri stort nok. Kanskje hadde de for lite å stille opp med mot SAS, med sine mange lojale kunder som velger dem grunnet deres bonusprogram. Kanskje lyktes de aldri i å bli en kjent merkevare for hele Norge, slik Norwegian er.
Nå kan både SAS og Norwegian være glade for at de har mistet en konkurrent. Det er trist for norsk luftfart at et selskap som ville ha ryddige arbeidsforhold og norske ansatte, ikke lyktes. Men det viste seg at situasjonen Erik G. Braathen trodde var et unntak, ikke var det likevel.
