Slik høres en milliard ut
Drake forteller vanlige historier på en fantastisk måte.
Vår vurdering:
La det være sagt med en gang, produksjonen på dette albumet vil imponere deg uansett.
Fra åpningssporet, som høres ut som Kanye West i 2003, til den glitrende poplåten "Hold on". Her er det noe for enhver. Lydbildet er så pent at det trolig har gått med et lite lands statsbudsjett i produsenthonorar. Men Drake er fortsatt en veldig polariserende figur hos rapfansen.
Det finnes dyktige folk som vil kalle han kjedelig, uengasjert og uinteressant. Jeg finner derimot den monotone stilen hans hypnotiserende og tilbakelent selvsikker. Drake er interessant både som artist og fenomen.
En av hans største styrker er at han kjenner sine begrensninger. Han er åpen om sin middelklassebakgrunn. På "Worst behaviour" beskriver han hvordan en kompis må holde telefonen, så han kan ha hendene fri. Ikke for å slåss, men for å gestikulere mens han klager på at ingen elsket musikken hans.
På "Too much" klager han på at moren ikke gjør nok med livet sitt. Et rart utgangspunkt for en poplåt, men det fungerer, og er bare nok et eksempel på at Drake ikke er helt som de andre barna. Og godt er det.
