«Brand» tar ikke fyr

Kjetil Bang-Hansens hensynsfulle oppsetning unnviker ytterpunktene i «Brand».

Det Norske Teatrets première på Brand kunne ikke falt på et vanskeligere tidspunkt. Men Brand er allerede i utgangspunktet ett av de mest utfordrende stykkene til Ibsen, blant annet fordi det er så tidsbundet. Ibsen skrev det i forakt og raseri over Norges svik etter det danske nederlaget ved Dubbøl (1864). Og det bildet Ibsen tegner av bygdefolk og øvrighet, gjør det langt på vei til en satire. Men Brand er også betegnet som det stykket hvor Ibsen i sterkest grad nærmer seg en klassisk tragedie.

Kallstanken

Brand er en ung prest med en sterk kallstanke, som — sett med vår tids øyne - gjør ham lite tillitvekkende. At Ibsen utstyrer ham med et barndomstraume, hjelper selvsagt ikke, men gir derimot Brands oppgjør med samtidens lunkne og «humane» kristendom en psykologisk grunn. Brand vet ikke hva det er å elske, det som sporer ham er en visjon om hva mennesket burde være.

Hvordan forholde seg til Brands «kierkegaardske» oppgjør med en kristendom som bare er «til søndags»? Etter marerittet i Paris, er det nærliggende å slutte seg til dommen som blir felt mot Brand på slutten. «Døy! Deg har ‘kje verda bruk for!» I Martin Scorseses film Jesus siste fristelser , stilles Jesus på den samme prøven som Brand i Ibsens stykke. Døden på korset var en illusjon, nå gir Maria Magdalena Jesus muligheten til å leve om igjen, som en familiefar med mange barn. Samme tilbud går til Brand i sluttscenen.

Nakent og bart

Kjetil Bang-Hansens oppsetning åpner med en naken scene, og en bakvegg som er et duplikat av Jan Groths berømte sceneteppe - to hvite streker mot en svart bunn. Det kan minne om et juv, eller spissen av en vinge, og er som skapt for et stykke som - både bokstavelig og symbolsk - utspiller seg under en isbre.

Forestillingen åpner med en omskrivning, hvor bonden og sønnen hans er strøket, til fordel for at vi bare hører en stemme si: «Eg går ein stormanns bod», «Kva heiter han?» «Han heiter Gud».

I neste øyeblikk står Svein Tindberg foran oss på scenen. Hvorfor har ikke Bang-Hansen og scenograf John-Kristian Alsaker holdt fast ved det minimalistiske, men også monumentale uttrykket?

Bare effekter

Dublikatet av Groths sceneteppe blir dessverre bare en effekt blant mange andre. Regnet, som danner en vegg i stormscenen, er slående, men snøen som laver ned i julaftenscenen i 4. akt har preg av postkort. Og når Agnes Kittelsen sitter i et hav av elektriske julelys, vandrer tanken til en vindusdekorasjon på Glasmagasinet.

Men det mest beklagelige ved den illustrative stemningsmalingen, er at det stjeler fokus fra skuespillerne. Det gjelder kanskje i enda større grad den filmatisk understrekende bruken av musikk. Den foregriper de brå følelsesvingningene til karakterene, og på en måte som gir inntrykk av at man ikke stoler på teksten, eller publikum.

La gå med at én av mine favorittreplikker er tatt ut, Brands ord («min gud) er ung som Herkules; - ei noen Gudfar på treds». Svein Tindberg er jo for gammel for rollen. Det var også Ralph Fiennes, som er den beste Brand jeg har sett, men Fiennes spilte en rastløs energi og kroppslig forknytthet. Hans Brand hadde mer energi enn han fikk utløp for, og det fikk ham til å virke ung.

Til å gråte av

Mot mine innvendinger, kan man si at Kjetil Bang-Hansens hensikt er å nyansere bildet av Brand som en «fanatiker». Svein Tindberg har en evne til å gi rollene han spiller eksistensiell klangbunn eller gjennomsiktighet. Men er det nødvendig å la ham skrive juleprekenen i en gyngestol?

Når taterjenta Gerd i siste scene utbryter: «Mann, hvorfor gråt du ikke før?», motsies det av at Tindberg slåss med gråten gjennom hele forestillingen.

Det største problemet er nok likevel ikke den estetiske «glasuren», men at tolkningen demper motsetningene og spennvidden til Brand . Når Ibsen gjorde Brand til en så motsetningsfylt skikkelse, må han ha hatt en klippetro på at samtidsdiagnosen traff. Men i Kjetil Bang-Hansens oppsetning er birollene for en stor del pappfigurer - med noen hederlige unntak, som Mads Ousdals Ejnar.

Ved å vise en Brand som hele tiden martres av sin egen tvil, fungerer det nærmest som en unnskyldning. Men ved å unngå å konfrontere oss med ytterpunktene i Brand, forsvinner mye av den dramatiske spenningen, både i Brand og i forhold til omgivelsene.

Det gjelder også kjærlighetsforholdet mellom Brand og Agnes. Resultatet er forbløffende lite engasjerende. Noen ganger er det å sette opp et stykke uten hensyn i seg selv en utfordring. Og det er her problemet ligger. Man må ta det der det brenner.