Velkomponert og nøktern

«Munch + Vigeland» er konservativ som utstilling, men velgjort og overbevisende som komparativ utforskning av de to kunstnerne.

Til forskjell fra «Van Gogh + Munch» er nærheten mellom kunstnerne synlig i hele denne utstillingen.
  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

Med serien av utstillinger hvor Munch sammenlignes med andre kunstnere, har Munch-museet et enkelt og godt konsept som legger til rette for interessante utstillinger med stor publikumsappell (selv om det er uheldig, som flere har bemerket, at det kun er menn på plakaten).

Les Heidi Boruds kommentar om de manglende kvinnene:

Les også

Hvor er kvinneblikket på Munch?

Første utstillingen med Bjarne Melgaard var et rølpete og eksperimentelt blinkskudd, men Van Gogh + Munch var fantasiløs og ufokusert. Likheten mellom de to var forsert og man skulle tro at det var de store navnene som var det viktige, for kjendiser trekker jo folk, ikke hva vi kunne oppleve gjennom en sammenlignende studie av verkene deres.

Munch + Vigeland befinner seg et sted midt imellom.

Les også:

Les også

Besøksrekord for Van Gogh+Munch

Åpenbar likhet

Til forskjell fra Van Gogh + Munch er nærheten mellom kunstnerne synlig i hele denne utstillingen.

Det finnes eksempelvis flere varianter av Munchs Kyss , men det mange kanskje ikke er klar over er hvordan motivet utviklet seg frem og tilbake mellom Munch og Vigeland. Her kan publikum utforske saken på egen hånd: vi får nemlig presentert flere utgaver av motivet fra begge

Gustav Vigeland: Ung pike, 1892, Vigeland-museet.

kunstnerne. Munch tok også med Vigelands kyss-skulptur i tegningen Vigeland, Obstfelder og to skulpturer (1895), som er inkludert her, så påvirkningsforholdet skulle dermed være et faktum.

Detaljer

Sammensetningen av kunstnerne forankres i detaljen og jobber videre derfra. Se hvordan Munchs litografi Skrik (1895) settes i hop med Vigelands Frygt (1892): Betraktes Munch via Vigelands verk, hvis skrik ikke står tilbake for fagfellens, vil det kunne skapes forskyvninger i hvordan Munch-ikonet beskues. Har han rett og slett lånt motivet av kollegaen?

Det er slike dialogfelt, forankret i detaljer og nye kombinasjoner av verk og motiv-koblinger, som er utstillingens styrke. Slik presentert kan måten vi tenker på kanoniserte verk omdirigeres.

Oppdagelsesferd

En annen styrke ved utstillingen er hvor mye plass som er gitt Vigeland som tegner og Munch som billedhugger. Dette er ukjente sider ved begge og et relativt ubeskrevet blad hos kunsthistorikerne.

I kunstnernes forskjellige utkast til monument til hundreårsjubileet for grunnloven, som forble urealisert for begges del, nærmer de seg hverandre mer enn noe annet sted. Munch foreslo til og med for Jens Thiis at han kunne jobbe med billedfeltene i Vigelands monument-forslag. Dette er gull verdt for betrakteren som vil gå på oppdagelsesferd på egen hånd.

Skygge

Andre steder i utstillingen vrir monteringen på synsvinkelen. I Munchs Pubertet (1894) er angsten er tydelig artikulert, mens den i Vigelands Ung jente (1892), knapt er antydet. Men slik verkene er satt sammen tilføyer lyssetningen Vigelands jente en langstrakt skygge, slik at det lumske fra det naboverket Pubertet ender med å bli fordelt mellom de to. Her er det ikke verkene selv som utdyper hverandre, men hvordan de presenteres. Denne type lekenhet kunne det gjerne vært mer av.

Det er ikke mye eksperimentering med museumsutstillingen som sjanger å se i Munch + Vigeland. Bak mytene – dette er konservativt og dempet. Men det er grundig, godt gjort og sobert tenkt.

Interessert i å gå på kunstutstillinger i Oslo? Les våre nylige anmeldelser av pågående utstillinger: