Byliv

Raga Rockers svikter på veien mot noe nytt

Kompromissløse Michael Krohn demper uttrykket, bringer inn en dominerende blåserrekke, men det skorter på både lyrikk og energi.

Energien er på plass når Michael Krohn holder konsert, men ikke på det 12. studioalbumet til Raga Rockers.
  • Robert Hoftun Gjestad
    Robert Hoftun Gjestad
    journalist

Vår vurdering:

3 av 6

Alle som kjenner norsk rock, vet at Michael Krohn (54) er en av historiens sentrale menn. Først med punkbandet Kjøtt, så som én av de fire store med Raga Rockers, så solo, så Easy Riders, og så med Raga igjen etter comebacket i 2007.

Like kjent er det at Krohn er fylt med kompromissløst blod og lager musikken han vil, uansett.

Comebacket Übermensch bød i så måte på solid nytenning for seks år siden. Albumet var også med på å endelig gi Raga og Krohn et virkelig stort publikum her hjemme, et par tiår etter bandets beste plater fra 1980-tallet.

Oppfølgeren Shit happens i 2000 holdt ikke samme standard, og det gjør heller ikke Faktor X.

Les også

Oslo 2014 blir en musikkfest

Dempet uttrykk

"De som ikke er så opptatt av trender og sjangre, vil få stor glede av skiva" skriver Krohn selv, og varsler et 12. Raga-album inspirert av "mye jazz og funky ting". At mannen er lei av å operere innenfor den velkjente formelen og vil ut på nye musikalske stier, er det liten tvil om.

Likevel oppleves det ikke vellykket å dra tempoet så grundig ned. Ei heller at de enkle og konkrete låtene følges av en så dominerende blåserrekke. Det som kunne vært fint krydder, for å låne en låttittel, blir etterhvert heller forstyrrende i uttrykket.

Når det er sagt, er det som alltid enkeltlåter som sitter. Låter der refseren og borgerskapshateren Krohn treffer. Teksten i "Siste gang", for eksempel: "Hver dag drar jeg på kontoret, hver dag setter jeg meg til bordet, hver dag er jeg en hore, for siste gang".

Eller lykkerusdrømmen i "Øde øy", der "...alle de som vil dra oss ned, de kan dra til et visst sted".

Sviktende lyrikk

Vanskeligere er det å få taket på nok en låt om Fantomet, Krohns konservative tanker om overfallsvoldtekter i "Kanskje på tide", eller hans oppgjør med TV-konsepter i "Idol". Det føles veldig bakpå, selv med en ektefølt tekstlinje som "stjerner kommer og stjerner går, bare bransjen blir igjen".

Som rocker har Michael Krohn selv forlengst sikret seg evig stjernestatus, selv om Faktor X ikke er all verden og posisjonen som folkets rockere og festgarantister for alvor er tatt av jyplingene i Oslo Ess.

Til det er lyrikken her for sviktende, og den livsviktige energien i overkant manglende.

Les også

  1. På gjensyn, Justin

  2. Captain Walker er kommet hjem

  3. Elton John nær toppform

  4. Alfahunnen