Byliv

Alfahunnen

Overraskelsen Beyonce er et personlig, sympatisk og til tider uforskammet bra album.

afp000533513-GPQY8uKH9P.jpg
  • Eirik Aimar Engebretsen

Vår vurdering:

5 av 6

Oi. Uten noe som helst forvarsel fikk vi et nytt Beyonce-album i fanget denne fredagen.

Og etter noen gjennomlyttinger er det bare å slå fast at fredag den 13. nå er en lykkedag. For dette er solide saker.

I tillegg til musikken, har Beyonce sluppet en musikkvideo til hver eneste av låtene, så det er ikke et lite prosjekt hun har klart å holde hemmelig. David Bowie gjorde comeback i januar på den samme måten som Beyonce nå slipper album, helt ut av det blå.

Men Bowie skjulte én låt for oss, og Bey har som sagt skjult så meget mer. Om filmene sier Beyonce selv at hun ”ser” musikken, så det passer derfor å lage et visuelt album. Slippmetoden forklarer hun med at det er den beste måten å la musikken stå på egne ben, uten hype eller gimmicker.

Nå kan man argumentere for at denne måten å gi ut album på er nettopp en gimmick, men det får så være for denne gang. Men for å gi Bey viljen sin, så lar vi videoene ligge for denne gang og anmelder kun musikken.

Selv om albumet har fine produksjoner fra dyktige folk veien gjennom, så er det ingen tvil om at dette er Beyonces album fra start til slutt. Det er lett å glemme hvor majestetisk Bey kan være, men gjennom hele albumet klarer Beyonce å få noe så konservativ som et heteroseksuelt, monogamt ekteskap til å høres dampende hett ut. Det er en prestasjon.

Om det så er den D’angelo-inspirerte ”Rocket”, som er en meget stilig hyllest til hennes egen bakende, eller ”Mine” hvor hun sammen med Drake snakker om viktigheten av at man kan være noen sin. Livet som småbarnsmor og ektefelle virker sexy, viktig og riktig.

På tross av alt snakket om ekteskapet fremstår Beyonce i mye større grad som ”Independent women”-Beyonce enn ”Put a ring on it”-Beyonce.

Problemet med sistnevnte sang gikk på at ekteskapet i seg selv framsto som en slags nødvendighet for kvinner, som om ekteskapet i seg selv var et mål. Nå fremstår derimot ekteskapet hennes som et genuint partnerskap, og da trenger ikke ekteskapet å være i veien for selvrealisering og likestilling, snarere tvert imot.

Og på albumets beste låt, ”Flawless”, levner heller ikke Bey noen tvil om at hun vil klare seg helt fint alene skulle det trengs. Hun fremstår som en feministisk bauta, en dame som utstråler så mye styrke at hun virker å være i stand til å bære alle verdens kvinner på sine skuldre.

Hun fremfører selvsagt budskapene over en rekke hits. ”Partition” MÅ bli en dansegulvfavoritt, ”Superpower” er nok et bevis på at Bey og Frank Ocean kler hverandre, mens ”Heaven” beviser at Beyonce er det nærmeste vi kommer 80— og 90tallets balladedronninger.

Det er bare Beyonce som kunne lagd akkurat dette albumet, og heldigvis for oss alle gjorde hun nettopp det. Takk for denne overraskelsen, fru Knowles.