Byliv

«Hitchcock» er en underholdende kvasibiografi

Anthony Hopkins og Helen Mirren er for gode til at filmen blir uinteressant.

Image for xstream video 13554
  • Kjetil Lismoen
    Kjetil Lismoen
    Filmanmelder

Vår vurdering:

4 av 6

Alfred Hitchcock er sannsynligvis tidenes mest kjente og karismatiske filmkunstner. Han hadde også en rekke dokumenterte besettelser – blant annet en sterk fascinasjon for blondiner. Derfor er det ikke overraskende at hans liv nå blir utforsket og grafset i både på TV og i en kinofilm.

Hitchcock følger i hælene på HBO-serien The Girl , og begge følger blondine-sporet frem til et visst punkt: mens The Girl skildrer Hitchcocks aggressive forelskelse i Tipper Hedren under opptakene til Fuglene og Marnie , er hele Hitchcock viet filmskaperens bestrebelser med å lage sin mest kjente og nyskapende film: Psycho .

Her er det Janet Leigh som utsettes for hans morbide natur under innspillingen, men først og fremst handler filmen om filmskaperens komplekse forhold til sin kone.

Nært og fruktbart

Alma Hitchcock var filmklipper og kreativ sparringpartner for ektemannen. Mye tyder på at de ikke hadde et seksuelt forhold, men samspillet var likevel nært og fruktbart. Hun så stort sett gjennom fingrene med hans taktløse oppførsel overfor unge skuespillerinner, og var langt mer krass når det gjaldt filmprosjektene hans.

Da han ville lage Psycho , basert på en billigbok om en massemorder fra Wisconsin, var hun blant dem som frarådet ham å lage filmen. Når Hitchcock likevel insisterte, og var villig til å risikere egen formue, gikk hun med ham ut i krigen for filmkunsten. Resultatet skulle forandre filmhistorien.

Det er vanskelig i dag å forestille seg hva slags jordskjelv Psycho representert da filmen kom i 1960, og Hitchcock er for mye av et kammerspill til at vi får inntrykk av det. Den ikoniske og banebrytende dusjscenen i Psycho tillegges en viss vekt, men rettighetshaverne til originalfilmen har ikke gitt sin tillatelse til en mer presis gjengivelse av montasjen (mens Gus Van Sant merkelig nok fikk tillatelse til en forferdelig remake i 1997).

I <i>Hitchcock</i> dras den legendariske filmskaperen mellom det kreative samarbeidet med sin hustru og fascinasjonen for blondiner.

Full kontroll

Til å være en film om en av filmhistoriens nyskapende filmer, er Hitchcock forbausende konvensjonell i formspråk og tilnærming. Likevel kjedet jeg meg ikke, først og fremst fordi Anthony Hopkins og Helen Mirren har full kontroll på hver eneste scene.

Det er som kammerspill at filmen finner sin styrke, og det er nesten et mirakel at Hopkins får frem en Hitchcock-figur vi aksepterer gjennom alle lagene av sminke. Hopkins og Mirren har aldri spilt sammen før, men kjemien og spillet sitter så godt at det er som om de aldri skulle gjort annet.

Det er som biografisk film Hitchcock må tas med mange klyper salt. Alma var en helt annen type enn Mirrens tolkning av henne, og den romansen hun vikles inn i fant aldri sted. Der er også plantet inn en samtale som Hitchcock har i eget hode med massemorderen fra Wisconsin, som hverken er helt overbevisende eller sann.

De som vil sette størst pris på denne filmen blir derfor de som vet minst om livet til Hitchcock.